Siste teppefall Siste natt med Mia
Eirik Alver, Dagbladet papirutgave, 29. april 2000
Siste forestilling betyr lettelse, vemod og infame rampestreker. Magasinet var i kulissene da Mia Gundersen tok farvel med kolleger og publikum. - SELVFØLGELIG skal teknikerne ha litt whisky. Det er jo siste forestilling! sier Mia Gundersen, før hun stiller en betingelse: at de lover ikke å gjøre noen pek.
«Fem minutter til aller siste forestilling av Sugar,'» lyder det over høyttaleren, glassene tømmes, men vil Gundersens forsøk på å bestikke teknikerne føre fram?
- Skål for et meget godt samarbeid, en kul produksjon - og for sangen og dansen, sier hun.
UPROFT, INFANTILT OG TÅPELIG? Eller forløsende, ustyrtelig morsomt og en mulighet til å teste en skuespillers grad av selvkontroll? Teateret er fullt av anekdoter om hva som har skjedd under siste forestilling.
Tradisjonen med å finne på morsomme og iblant direkte ondskapsfulle gags mot dem som står på scenen, er gammel, og som oftest er det den tekniske staben som står for de mest avanserte pekene.
- Vi skal nok finne på noe, sier rekvisitør Une Ramstad.
- Når en forestilling går så lenge som dette, er det nesten planene om å finne på noe gøy under siste forestilling som holder oss oppe underveis, sier hun.
Mange misliker det, nesten alle sier det tilhører fortida, og ingen tror at det kommer til å skje noe uvanlig under «Sugar» i kveld. Men hvorfor er stemningen da så smånervøs bak scenen?
- Man er jo alltid litt forberedt på at ting kan skje under siste forestilling, sier Sverre Anker Ousdal og vrir seg bedre til rette i stolen. Han klager over vondt i ryggen. Å løfte Nils Vogt opp i lufta over hundre ganger har satt sine spor.
- Kanskje han har lagt på seg i løpet av spilleperioden? lurer Ousdal.
- Denne forestillingen er så komplisert teknisk at det ikke er rom til mye improvisasjon. Men ..., sier han og tar en lang pause. - Ting kan skje.
I GARDEROBEN varmer Geir Kvarme opp stemmen. Han overtok rollen som Joe/Josephine da Sven Nordins akillessene røk i vinter. Kvarme tror heller ikke det vil skje store ting i kveld - han håper i hvert fall ikke det. Kvarme har nemlig vært utsatt for slikt før.
- Da jeg skulle inn på scenen for siste gang i «Beatles» på Oslo Nye, ante det meg at noe var galt. Det var så mange flere i kulissene enn vanlig. Scenen foregikk på en nattklubb, og jeg skulle akkompagnere kjæresten min på piano. Plutselig beveget forhenget seg og ut kom en ... diger gummipikk! Og den begynte å sprute vann midt i trynet på meg. Det var vanskelig å spille videre etterpå, sier han.
«SUGAR» ER GODT I GANG. Det er klart for togscenen, der Nils Vogt utkledd som Daphne fortvilet forsøker å skjule sin manndom under mamelukker og nattkjole. Ikke så lett når Sugar (Gundersen) sitter over skrevs og gir ham fotmassasje. Så ... skjer det noe. Vogt, som ifølge manus skal vri ansiktet i fortvilelse, bryter ut i høylytt latter. Massasjen er blitt til kiling.
- Å, dette har jeg hatt lyst til å gjøre lenge, betror Gundersen oss like etterpå.
- Jeg vet at Nils er kjempekilen. Dette var ... gyselig moro!
Vogt tørker svetten.
- Jeg vred meg som en slange. Helt umulig ikke å le. Men slikt er bare moro. Jeg er overhodet ikke sint på Mia. Jeg er ikke motstander av slike gags. Man skal ha det moro. Men mer omfattende practical jokes hører strengt tatt hjemme på skolerevyer. Når folk betaler 350 kroner billetten, har de krav på en ordentlig forestilling. Men slikt som dette med kilingen, det er helt greit, sier han.
PAUSE. I garderoben er de fleste opptatt av å drikke kaffe og spise kake. Klemmingen er så vidt begynt, noen forsikringer om å holde kontakten etter teppefall i kveld er allerede gitt - og der kommer Finn Schau inn døra. Han blir ønsket velkommen med begeistrede tilrop og enda mer klemming. Schau spilte i de første sekstifire forestillingene og innrømmer at han savner gjengen.
- Jeg har ikke for vane å drive ap med folk under siste forestilling. Jeg synes det er morsommere å gjøre det under nest siste, når folk minst venter det! Haha. Jeg husker en gang på Trøndelag Teater. I en scene skulle jeg skrike en annen skuespiller helt opp i ansiktet. Plutselig så jeg at han hadde skrevet bøh! med, tynne, små bokstaver over neseryggen sin. Vanskelig å holde maska da, ja. Det finnes ikke noen som er så rutinemennesker som skuespillere. En liten endring, og de blir helt satt ut. Men siste forestilling er først og fremst vemodig, sier han.
Elsa Lystad er helt enig - når det gjelder det med vemod.
Intern spøk på scenen er noe helt annet.
- Det dummeste i hele verden! Det synes jeg virkelig. Det er helt ulovlig å finne på noe som publikum ikke skjønner. Når de blir tatt med på moroa, er det greit, men ikke ellers, sier hun.
PÅ SCENEN STÅR MIA og synger om å bli millionærhustru. Bak sideteppet sitter rekvisitør Une. Hun har tatt på seg briller med colabunnglass og stukket ansiktet gjennom et firkantet hull i teppet. Helt usynlig fra salen, svært godt synlig for Mia på scenen. Sangen er ferdig, applausen er over. Mia snur seg, begynner å gå ut og får øye på Une. Ansiktet til Gundersen snurper seg sammen. Det er helt stille på scenen.
Men heldigvis, der smeller orkesteret i neste låt, og Mia slipper løs et latterbrøl.
- Hahaha! Åh, herregud! Jeg tror, jeg ... dør! Hahaha! hikster Gundersen.
Rekvisitør
Une smiler fornøyd.
- Mia er forferdelig lattermild og veldig nysgjerrig på hva som skjer bak på scenen. Så derfor måtte jeg bare finne på noe, sier hun.
KLOKKA NÆRMER SEG ELLEVE, og ensemblet stiller seg på lang rekke på scenen. Applausen bølger mot dem, de smiler og bukker - og Gundersen tar bilde av publikum.
- Ja, det er klart. Jeg må jo ha et minne om publikum! sier hun.
Så er det over.
- Deilig! Åh, så deilig å slippe å gå i disse høyhælte skoene mer, sier Kvarme og forsvinner inn i garderoben.
Lystad virrer litt rundt og lurer på hvem hun ikke har «susset» ennå. Gundersen deler sjenerøst ut edle dråper. Så ble ingen utsatt for omfattende gags eller ondsinnet humor denne gangen. Stemningen er løssluppen og avslappet. Og litt trist.
- Det er litt vemodig. Og litt behagelig. Dette har vært en sjeldent vellykket oppsetning. Jeg er nok litt preget av doble følelser, sier Vogt og legger fra seg parykken for siste gang.
Klemming, utveksling av adresser, fotografering og mer klemming følger. Så er det slutt. Og tomt. I hvert fall nesten. Som seg hør og bør for en diva: Sistemann ut er Gundersen. Idet hun lukker garderobedøra bak seg for siste gang, bærer hun tydelig preg av både lettelse og vemod. Så smiler hun.
- Man skal ikke ta seg sjøl så høytidelig. En skal ha det moro. Så lenge det ikke går utover publikum, er en ekstra latter siste dagen ikke å forakte. Nei, slett ikke å forakte.
Showing posts with label 1999. Show all posts
Showing posts with label 1999. Show all posts
Tuesday, September 16, 2008
"Fomlesen filmer i Tsjekkia Snublende nær en ny diktator"
Fomlesen filmer i Tsjekkia Snublende nær en ny diktator
Lars Ditlev Hansen, Aftenposten papirutgave, 25. januar 1999
Europeisk storhetstid, barokk, renessanse og UNESCO-vern rammer nå inn norsk film en stakket stund. Fritjof Fomlesen snubler rundt i Cesky Krumlov, hvor Sverre Anker Ousdal rår diktatorisk.
Cesky Krumlov
Midt på torvet mellom fredet idyll i den tsjekkiske middelalderbyen sitter Sverre Anker Ousdal. Sminkør Siw Järbyn forvandler den fredsæle skuespilleren til despotisk enehersker som filmsetter "Fomlesen i kattepine". Barne- og familievennlig norsk filmhumor med snublende helt. Mellom filmkameraene på torvet i Cesky Krumlov aner vi likevel et kaldt gufs fra nær fortid. Et gedigent, retusjert pampeportrett av Ousdal er avduket. En fem-takket sovjetisk inspirert stjerne skjærer i blikket. En svart, pansret limousine av det sovjetiske pampemerket ZiL er kjørt frem.
130 tsjekkiske statister gjør seg klar til å hylde en ny selvutnevnt leder.
Tsjekkerne har neppe glemt fortiden.
- Selv om manuskriptet er skrevet før man hadde tenkt på å spille inn filmen i Tsjekkia, følte jeg det selv da jeg sto der på talerstolen og så ut over den kuede folkemassen og mot tribunen med den lojale fiffen som ropte hurra på kommando. Bildet ble komplett av at det er Gustav Husaks egen bil jeg ble kjørt i, sier Sverre Anker Ousdal.
Høy snublefaktor
Men tsjekkerne tar det kalde gufset med varm latter. De har møtt Fritjof Fomlesen og skjønt det hele forlengst. Den snublende komikeren skal befri dem fra åket. Med latter skal verden reddes.
- Dette blir en film med høy snublefaktor, sier Lars Vik, Fomlesen selv. - Her skal det være masse gags og en eventyraktig historie som barn kan more seg over, og så et annet lag de voksne forstår mer av og kan more seg over.
Skuespilleren som skapte den fomlete, stadig fallende figuren Fritjof Fomlesen for Grenland Friteater for over ti år siden og er TV-vist i 16 land, herjer nå i Cesky Krumlov. I Petter A. Fastvolds filmkomedie etter manus av Arthur Johansen kommer den arbeidsløse advokat Fomlesen til Kattesand, hvor byens kattehatende maktmenneske Rex Dobbermann sammen med hjelperne Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) har fanget alle kattene for å skape marked for mekaniske leketøyshunder. Fomlesen snubler inn til kattenes forsvar, og sannelig blir det ikke litt fomlete romanse med Rex'ens datter (Henriette Steenstrup).
I snart to uker har Fomlesen vært i filmaction i den tsjekkiske middelalderbyen. Innbyggerne begynner å kjenne ham. Smil og latterkuler sitter løst når han kosesnubler inn blant statistene, letter på sin snodige, maltrakterte hatt (én av fem like) og dytter på dem Fritjof Fomlesens, eller Freddie Fumblebodys, visittkort - på tsjekkisk.
Begavet
- Det er veldig fint å spille med lokalbefolkningen her, sier Lars Vik. - Dette er folk som ikke har noe forhold til Fomlesen fra før, men de skjønte fort at jeg i filmen skal være figuren som prøver å redde byen deres fra den slemme skurken. Før opptakene forleden overdrysset de meg med gaver, bøker, hjemmetørkede frukter og godterier.
- Funksjonen min er å være filmens "bad guy", sier Sverre Anker Ousdal. - De store dyp i Dobbermanns sjelsliv har jeg ikke vært på jakt etter. Det gjelder ikke bare å være en karikatur, men å være en farlighet som kan skremme barn litt, men samtidig ikke for mye.
- Modell for komedie-diktatoren?
- Pinochet, kanskje. Han er en riktig dobermann-pinscher.
- Jeg så for meg Gene Hackmans Lex Luthor i den første "Superman"-filmen, sier regissør Fastvold. - Men det er ikke Hackman, det er Sverre Anker.
Fastvold debuterer som spillefilmregissør med "Fomlesen i kattepine". Han er regiutdannet fra Dramatiska Institutet i Stockholm og har blant annet regissert den første "Asylet"-serien og en serie "Offshore"-episoder for NRK.
Ikke helt stum
- Det som er spesielt morsomt ved å jobbe med "Fomlesen i kattepine", er at man setter en stumfilmfigur i en dramatisk setting. Jeg tror ikke det er prøvd så mye før, sier Fastvold, som likevel har bestemt seg for at Fomlesen igjen skal få stemme.
- Men han sier ikke så mye. Han blir stadig avbrutt.
Men hvorfor Fomlesen i Tsjekkia? Han er jo stadig vekk norsk. Cesky Krumlov ble valgt som innspillingssted fordi man ikke fant et egnet sted i Norge, ifølge filmprodusent Aage Aaberge i Yellow Cottage. Selv om Kattesand skal være en norsk småby, ville man ha litt eventyrpreg og noe så unorsk som et idyllisk, lukket torv.
Fomlesen selv er storfornøyd, der han tørrtrener på vaklende ben og slingrende sykkel rundt i middelalderbyens brosteinssmug.
- Jeg må se på hvilke snublemuligheter som finnes. Her er det masse skjeve brosteiner, trapper og gelendre å snuble i. Dette er ekte hus og ekte rekkverk. En location gir mye bedre muligheter for gags enn et studio eller en scene.
- Vil Fomlesen makte å snuble gjennom en hel spillefilm og likevel komme ned på bena?
- I utgangspunktet var jeg skeptisk til filmen, men nå ser jeg muligheter til å fordype meg i figuren og male den med flere farver. Arthur Johansen, som har skrevet manuskriptet, har hele tiden vært flink til å ta med seg innspill fra meg. Jeg føler at manuset gir meg de små lommene som trengs for at jeg også kan gjøre mine spontane gags på filmsettet. Men jeg er gått til filmen med stor ydmykhet. Det er et stort skritt fra Grenland Friteater og turnéer rundt omkring til å dra med et svært filmteam til Tsjekkia og et budsjett på nesten 26 millioner kroner.
Det blir mer enn Tsjekkia for Fomlesen og teamet. I begynnelsen av februar flytter de til en nedlagt fabrikkhall på Rjukan og senere til Norsk Films studio på Jar.
Filmen skal være premièreklar til jul.
Lars Ditlev Hansen, Aftenposten papirutgave, 25. januar 1999
Europeisk storhetstid, barokk, renessanse og UNESCO-vern rammer nå inn norsk film en stakket stund. Fritjof Fomlesen snubler rundt i Cesky Krumlov, hvor Sverre Anker Ousdal rår diktatorisk.
Cesky Krumlov
Midt på torvet mellom fredet idyll i den tsjekkiske middelalderbyen sitter Sverre Anker Ousdal. Sminkør Siw Järbyn forvandler den fredsæle skuespilleren til despotisk enehersker som filmsetter "Fomlesen i kattepine". Barne- og familievennlig norsk filmhumor med snublende helt. Mellom filmkameraene på torvet i Cesky Krumlov aner vi likevel et kaldt gufs fra nær fortid. Et gedigent, retusjert pampeportrett av Ousdal er avduket. En fem-takket sovjetisk inspirert stjerne skjærer i blikket. En svart, pansret limousine av det sovjetiske pampemerket ZiL er kjørt frem.
130 tsjekkiske statister gjør seg klar til å hylde en ny selvutnevnt leder.
Tsjekkerne har neppe glemt fortiden.
- Selv om manuskriptet er skrevet før man hadde tenkt på å spille inn filmen i Tsjekkia, følte jeg det selv da jeg sto der på talerstolen og så ut over den kuede folkemassen og mot tribunen med den lojale fiffen som ropte hurra på kommando. Bildet ble komplett av at det er Gustav Husaks egen bil jeg ble kjørt i, sier Sverre Anker Ousdal.
Høy snublefaktor
Men tsjekkerne tar det kalde gufset med varm latter. De har møtt Fritjof Fomlesen og skjønt det hele forlengst. Den snublende komikeren skal befri dem fra åket. Med latter skal verden reddes.
- Dette blir en film med høy snublefaktor, sier Lars Vik, Fomlesen selv. - Her skal det være masse gags og en eventyraktig historie som barn kan more seg over, og så et annet lag de voksne forstår mer av og kan more seg over.
Skuespilleren som skapte den fomlete, stadig fallende figuren Fritjof Fomlesen for Grenland Friteater for over ti år siden og er TV-vist i 16 land, herjer nå i Cesky Krumlov. I Petter A. Fastvolds filmkomedie etter manus av Arthur Johansen kommer den arbeidsløse advokat Fomlesen til Kattesand, hvor byens kattehatende maktmenneske Rex Dobbermann sammen med hjelperne Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) har fanget alle kattene for å skape marked for mekaniske leketøyshunder. Fomlesen snubler inn til kattenes forsvar, og sannelig blir det ikke litt fomlete romanse med Rex'ens datter (Henriette Steenstrup).
I snart to uker har Fomlesen vært i filmaction i den tsjekkiske middelalderbyen. Innbyggerne begynner å kjenne ham. Smil og latterkuler sitter løst når han kosesnubler inn blant statistene, letter på sin snodige, maltrakterte hatt (én av fem like) og dytter på dem Fritjof Fomlesens, eller Freddie Fumblebodys, visittkort - på tsjekkisk.
Begavet
- Det er veldig fint å spille med lokalbefolkningen her, sier Lars Vik. - Dette er folk som ikke har noe forhold til Fomlesen fra før, men de skjønte fort at jeg i filmen skal være figuren som prøver å redde byen deres fra den slemme skurken. Før opptakene forleden overdrysset de meg med gaver, bøker, hjemmetørkede frukter og godterier.
- Funksjonen min er å være filmens "bad guy", sier Sverre Anker Ousdal. - De store dyp i Dobbermanns sjelsliv har jeg ikke vært på jakt etter. Det gjelder ikke bare å være en karikatur, men å være en farlighet som kan skremme barn litt, men samtidig ikke for mye.
- Modell for komedie-diktatoren?
- Pinochet, kanskje. Han er en riktig dobermann-pinscher.
- Jeg så for meg Gene Hackmans Lex Luthor i den første "Superman"-filmen, sier regissør Fastvold. - Men det er ikke Hackman, det er Sverre Anker.
Fastvold debuterer som spillefilmregissør med "Fomlesen i kattepine". Han er regiutdannet fra Dramatiska Institutet i Stockholm og har blant annet regissert den første "Asylet"-serien og en serie "Offshore"-episoder for NRK.
Ikke helt stum
- Det som er spesielt morsomt ved å jobbe med "Fomlesen i kattepine", er at man setter en stumfilmfigur i en dramatisk setting. Jeg tror ikke det er prøvd så mye før, sier Fastvold, som likevel har bestemt seg for at Fomlesen igjen skal få stemme.
- Men han sier ikke så mye. Han blir stadig avbrutt.
Men hvorfor Fomlesen i Tsjekkia? Han er jo stadig vekk norsk. Cesky Krumlov ble valgt som innspillingssted fordi man ikke fant et egnet sted i Norge, ifølge filmprodusent Aage Aaberge i Yellow Cottage. Selv om Kattesand skal være en norsk småby, ville man ha litt eventyrpreg og noe så unorsk som et idyllisk, lukket torv.
Fomlesen selv er storfornøyd, der han tørrtrener på vaklende ben og slingrende sykkel rundt i middelalderbyens brosteinssmug.
- Jeg må se på hvilke snublemuligheter som finnes. Her er det masse skjeve brosteiner, trapper og gelendre å snuble i. Dette er ekte hus og ekte rekkverk. En location gir mye bedre muligheter for gags enn et studio eller en scene.
- Vil Fomlesen makte å snuble gjennom en hel spillefilm og likevel komme ned på bena?
- I utgangspunktet var jeg skeptisk til filmen, men nå ser jeg muligheter til å fordype meg i figuren og male den med flere farver. Arthur Johansen, som har skrevet manuskriptet, har hele tiden vært flink til å ta med seg innspill fra meg. Jeg føler at manuset gir meg de små lommene som trengs for at jeg også kan gjøre mine spontane gags på filmsettet. Men jeg er gått til filmen med stor ydmykhet. Det er et stort skritt fra Grenland Friteater og turnéer rundt omkring til å dra med et svært filmteam til Tsjekkia og et budsjett på nesten 26 millioner kroner.
Det blir mer enn Tsjekkia for Fomlesen og teamet. I begynnelsen av februar flytter de til en nedlagt fabrikkhall på Rjukan og senere til Norsk Films studio på Jar.
Filmen skal være premièreklar til jul.
"Forenklet soldatberetning i Risør"
Forenklet soldatberetning i Risør
Idar Karevold, Aftenposten papirutgave, 26. juni 1999
Visse temaer er alltid like aktuelle. Da Igor Stravinskij oppdaget at de store ensemblenes tid var forbi, vendte han blikket til frem-førelser i mindre format.
Det var krig i Europa, og ballettkomponisten måtte se seg om etter andre oppgaver og nye samarbeidspartnere. Den russiske ballett var ikke tilgjengelig og med sine mange aktører heller ikke håndterlig som turnéensemble på et kontinent i krig.
Dessuten herjet spanskesyken. Den etter hvert så berømte komponisten følte seg selv temmelig isolert i Sveits. Sammen med forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz og maleren René-Victor Auberjonois ble «Historien om en soldat» utviklet, og det er i ettertid et av komponistens hyppigst fremførte verker.
Aktuell Fremdeles er det aktuelt. Soldaten som labber hjem fra krigen til Stravinskijs marsjerende toner, kan strengt tatt komme fra hvilken som helst krig. Han vil bare treffe sine kjente og kjære. I den tilstanden er han sårbar for innhugg fra omgivelsene, og han lar seg lett manipulere. I Ramuz og Stravinskijs beretning er Djevelen manipulatoren.
Historien er ikke spesielt original. Den har islett av russisk eventyrverden og den gamle Faust-myten. Det som gjør den uimotståelig er Igor Stravinskijs musikk med spissformuleringer av humor og ironi. Den haltende soldaten med åpenbare karakterbrister presenteres i innledningstaktene med sin nypolerte fasade. Han spiller sin fiolin på gebrekkelig vis og er preget av livets narraktighet.
Stykket er en beretning om lurendreieriet som fundamentet for menneskelige misforståelser og destruksjon. Djevelen overlister stadig soldaten til tross for at denne er klar over at han er blitt overlistet. Bare på ett punkt taper Djevelen sin makt, når han utsettes for musikkens betvingende kraft og må hengi seg til den. Endelig slått er han imidlertid ikke, og han venter tålmodig ved neste korsvei i den evige runddansen etter å nå sine mål.
Ousdal
Stravinskijs verk er skrevet for et instrumentalensemble, en forteller og to dansere. De forskjellige aktørene gir muligheter til å spille ut bredden i idétilfanget, og de gir også anledning til å brette ut de mange skiktene i historien. Den er flerdimensjonal og bør oppleves i det perspektivet.
I Risør kulturhus torsdag var skuespiller Sverre Anker Ousdal fortelleren, og han gjorde det kunststykket å profilere aktørene på en måte som nettopp fremkalte forståelsen av det mangesidige.
Ingen dansere var med, og det var svakheten ved produksjonen.
Men Ousdal spilte på et stort register og fikk ved stemmens bruk aktørene til å fremstå som listige, naive, grådige og smarte.
Stykket ble et drama med en resitatør og et stjernespekket instrumentalensemble som kontrapunktisk referansegruppe med ansvar for det musikalske. Det djevelske spill og det djevelske marerittet, den alltid nærværende og alltid ventende og slu manipulatoren vibrerte med i hele fremstillingen. Det besnærende ved fremførelsen i Risør lå i den kunstneriske vibrasjonen der det dagsaktuelle ved stykket ble synlig. Ousdals hemningsløse karakteriseringsevne satte fokus på det djevelske spillet. Vel var det et savn at musikken som tross alt ble skrevet av en av århundrets største ballettkomponister, ikke ble realisert på tilsiktet måte i koreografert dans. Det ville sammen med en tolkning som den Ousdal la opp til, ha løftet fremførelsen opp mot det optimale. Musikalsk var den i mange henseender svært bra. Siden «Historien om en soldat» ble til, har mange i Europa beveget seg fra krigens skjeve marsj mot noe som har vært å forstå som håpet om noe bedre. Det djevelske spillet har imidlertid alltid ført soldaten tilbake til utgangspunktet.
Kanskje har det ikke i soldatens øyne i første omgang vært duket for en ny krigsskueplass, men det har vist seg at den aldri har vært langt borte. Fremførelsen under Risør Kammermusikkfest var en påminnelse om aktualiteten i stykket fra 1918.
Idar Karevold, Aftenposten papirutgave, 26. juni 1999
Visse temaer er alltid like aktuelle. Da Igor Stravinskij oppdaget at de store ensemblenes tid var forbi, vendte han blikket til frem-førelser i mindre format.
Det var krig i Europa, og ballettkomponisten måtte se seg om etter andre oppgaver og nye samarbeidspartnere. Den russiske ballett var ikke tilgjengelig og med sine mange aktører heller ikke håndterlig som turnéensemble på et kontinent i krig.
Dessuten herjet spanskesyken. Den etter hvert så berømte komponisten følte seg selv temmelig isolert i Sveits. Sammen med forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz og maleren René-Victor Auberjonois ble «Historien om en soldat» utviklet, og det er i ettertid et av komponistens hyppigst fremførte verker.
Aktuell Fremdeles er det aktuelt. Soldaten som labber hjem fra krigen til Stravinskijs marsjerende toner, kan strengt tatt komme fra hvilken som helst krig. Han vil bare treffe sine kjente og kjære. I den tilstanden er han sårbar for innhugg fra omgivelsene, og han lar seg lett manipulere. I Ramuz og Stravinskijs beretning er Djevelen manipulatoren.
Historien er ikke spesielt original. Den har islett av russisk eventyrverden og den gamle Faust-myten. Det som gjør den uimotståelig er Igor Stravinskijs musikk med spissformuleringer av humor og ironi. Den haltende soldaten med åpenbare karakterbrister presenteres i innledningstaktene med sin nypolerte fasade. Han spiller sin fiolin på gebrekkelig vis og er preget av livets narraktighet.
Stykket er en beretning om lurendreieriet som fundamentet for menneskelige misforståelser og destruksjon. Djevelen overlister stadig soldaten til tross for at denne er klar over at han er blitt overlistet. Bare på ett punkt taper Djevelen sin makt, når han utsettes for musikkens betvingende kraft og må hengi seg til den. Endelig slått er han imidlertid ikke, og han venter tålmodig ved neste korsvei i den evige runddansen etter å nå sine mål.
Ousdal
Stravinskijs verk er skrevet for et instrumentalensemble, en forteller og to dansere. De forskjellige aktørene gir muligheter til å spille ut bredden i idétilfanget, og de gir også anledning til å brette ut de mange skiktene i historien. Den er flerdimensjonal og bør oppleves i det perspektivet.
I Risør kulturhus torsdag var skuespiller Sverre Anker Ousdal fortelleren, og han gjorde det kunststykket å profilere aktørene på en måte som nettopp fremkalte forståelsen av det mangesidige.
Ingen dansere var med, og det var svakheten ved produksjonen.
Men Ousdal spilte på et stort register og fikk ved stemmens bruk aktørene til å fremstå som listige, naive, grådige og smarte.
Stykket ble et drama med en resitatør og et stjernespekket instrumentalensemble som kontrapunktisk referansegruppe med ansvar for det musikalske. Det djevelske spill og det djevelske marerittet, den alltid nærværende og alltid ventende og slu manipulatoren vibrerte med i hele fremstillingen. Det besnærende ved fremførelsen i Risør lå i den kunstneriske vibrasjonen der det dagsaktuelle ved stykket ble synlig. Ousdals hemningsløse karakteriseringsevne satte fokus på det djevelske spillet. Vel var det et savn at musikken som tross alt ble skrevet av en av århundrets største ballettkomponister, ikke ble realisert på tilsiktet måte i koreografert dans. Det ville sammen med en tolkning som den Ousdal la opp til, ha løftet fremførelsen opp mot det optimale. Musikalsk var den i mange henseender svært bra. Siden «Historien om en soldat» ble til, har mange i Europa beveget seg fra krigens skjeve marsj mot noe som har vært å forstå som håpet om noe bedre. Det djevelske spillet har imidlertid alltid ført soldaten tilbake til utgangspunktet.
Kanskje har det ikke i soldatens øyne i første omgang vært duket for en ny krigsskueplass, men det har vist seg at den aldri har vært langt borte. Fremførelsen under Risør Kammermusikkfest var en påminnelse om aktualiteten i stykket fra 1918.
"Lutter glede over å spille sukkersøt komedie"
Lutter glede over å spille sukkersøt komedie
Lars Keilhau, Aftenposten papirutgave, 27. juli 1999
- Bare tanken på å spille i «Sugar» gjør meg munter, stråler Sverre Anker Ousdal. Og ikke så hans medspillere spesielt deprimerte ut heller, da de møttes til første leseprøve i går.
Klemmer, varme håndtrykk og fornøyde sommersmil foran Chateau Neuf i går. For første gang møttes gjengen som skal forsyne Oslofolk med komedien «Sugar», og på plenen så det delvis ut som en fotosession for «Hvem, hva, hvor» i norsk komedie. Her var Mia Gundersen, Sven Nordin, Elsa Lystad og Nils Vogt. Og Finn Schau, som i hvert fall har veldig morsomme sønner. Og Sverre Anker Ousdal, som ikke akkurat har tråkket ned norske «sitcoms», men som likevel lett lot seg «lure» med i «Sugar».
- Det skal bli godt å spille komedie etter alt det tunge.
Og ikke minst slippe å være den som drar en tre timer lang forestilling.
Stort ensemble Tyggegummityggende står han svært så lett henslengt, i vente på at det 28 mann og kvinne sterke laget skal slippe inn i et Chateau Neuf som stadig er under oppussing. Turen blir kort, for her har man blant annet skrudd av vannet, så første leseprøve må finne sted på SAS-hotellet. Men 15. september bør alle spor av håndverkere være borte, for da sjøsettes «Sugar».
- Hadde stor sans for filmen «Some like it Hot» (som «Sugar» er bygget over), som jeg så første gang da jeg var ti år eller noe, sier Ousdal. Som i stykket spiller millionæren og playboyen Osgood Fielding.
- Jeg kommer ikke inn før i annen akt, og ser frem til å lene meg tilbake i godstolen med et whiskyglass og blunke til Nils Vogt. Og jeg gleder meg til pengene. Dette er nemlig langt bedre betalt enn det jeg ellers driver med!
- Men hvor mye farse-mennesker er du egentlig? Har komedie stor plass i hjertet ditt?
- Dette er ikke noe jeg kunne tenke meg å gjøre i fem år fremover, men jeg synes det er fantastisk å drive vekselbruk.
Ved siden av hovedrolleinnehaver Mia Gundersen, Marilyn Monroes «arvtager», er det de muntre herrer Nils Vogt og Sven Nordin som dominerer i «Sugar». Til stor del i kvinneklær.
- Det er ikke første gang, jeg har spilt kona di i ti minutter jeg, mimrer Vogt.
Det er et år siden de to gjorde noe sammen, og de medgir at det er trivelig å stå på samme scene igjen.
- Vi to har vel en egen kjemi. kjenner hverandre godt og tåler kritikk fra hverandre. Og vi ser særlig frem til «Sugar». Det er en klassiker, og som stykke kan jeg ikke skjønne at det ikke har kommet opp i Norge før.
- Dere får litt av hvert å passe på?
- Ja, her er det dans, sang og kostymeskift. De første forestillingene blir tøffe - det vil føles godt når rutinen kommer!
Lars Keilhau, Aftenposten papirutgave, 27. juli 1999
- Bare tanken på å spille i «Sugar» gjør meg munter, stråler Sverre Anker Ousdal. Og ikke så hans medspillere spesielt deprimerte ut heller, da de møttes til første leseprøve i går.
Klemmer, varme håndtrykk og fornøyde sommersmil foran Chateau Neuf i går. For første gang møttes gjengen som skal forsyne Oslofolk med komedien «Sugar», og på plenen så det delvis ut som en fotosession for «Hvem, hva, hvor» i norsk komedie. Her var Mia Gundersen, Sven Nordin, Elsa Lystad og Nils Vogt. Og Finn Schau, som i hvert fall har veldig morsomme sønner. Og Sverre Anker Ousdal, som ikke akkurat har tråkket ned norske «sitcoms», men som likevel lett lot seg «lure» med i «Sugar».
- Det skal bli godt å spille komedie etter alt det tunge.
Og ikke minst slippe å være den som drar en tre timer lang forestilling.
Stort ensemble Tyggegummityggende står han svært så lett henslengt, i vente på at det 28 mann og kvinne sterke laget skal slippe inn i et Chateau Neuf som stadig er under oppussing. Turen blir kort, for her har man blant annet skrudd av vannet, så første leseprøve må finne sted på SAS-hotellet. Men 15. september bør alle spor av håndverkere være borte, for da sjøsettes «Sugar».
- Hadde stor sans for filmen «Some like it Hot» (som «Sugar» er bygget over), som jeg så første gang da jeg var ti år eller noe, sier Ousdal. Som i stykket spiller millionæren og playboyen Osgood Fielding.
- Jeg kommer ikke inn før i annen akt, og ser frem til å lene meg tilbake i godstolen med et whiskyglass og blunke til Nils Vogt. Og jeg gleder meg til pengene. Dette er nemlig langt bedre betalt enn det jeg ellers driver med!
- Men hvor mye farse-mennesker er du egentlig? Har komedie stor plass i hjertet ditt?
- Dette er ikke noe jeg kunne tenke meg å gjøre i fem år fremover, men jeg synes det er fantastisk å drive vekselbruk.
Ved siden av hovedrolleinnehaver Mia Gundersen, Marilyn Monroes «arvtager», er det de muntre herrer Nils Vogt og Sven Nordin som dominerer i «Sugar». Til stor del i kvinneklær.
- Det er ikke første gang, jeg har spilt kona di i ti minutter jeg, mimrer Vogt.
Det er et år siden de to gjorde noe sammen, og de medgir at det er trivelig å stå på samme scene igjen.
- Vi to har vel en egen kjemi. kjenner hverandre godt og tåler kritikk fra hverandre. Og vi ser særlig frem til «Sugar». Det er en klassiker, og som stykke kan jeg ikke skjønne at det ikke har kommet opp i Norge før.
- Dere får litt av hvert å passe på?
- Ja, her er det dans, sang og kostymeskift. De første forestillingene blir tøffe - det vil føles godt når rutinen kommer!
"Stor ståhei for Fomlesen"
Stor ståhei for Fomlesen
Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 14. desember 1999
- Vi må ha 140 000 besøkende på denne filmen, men jeg tror vi får minimum 300 000, sa filmprodusent Aage Aaberge i et tappert forsøk på å leke storkar fra Hollywood i går. Anledningen var lanseringen av filmen om Fritjof Fomlesen, men det blir liksom ikke helt Hollywood når stedet er Munkedamsveien i Oslo og hypen er finansiert av statlige filmbevilgninger.
Heiagjeng For hadde det vært på Sunset Boulevard, hadde neppe filmens femme fatale, og landets sjefblondine, Mia Gundersen, fått gå så påfallende uantastet som hun gjorde i går.
Da hadde heller ikke produsenten måtte leie inn heiagjeng til hovedrolleinnehaverne fra en av byens barnehager.
Men skitt au. Aaberge, utkledd i mafiamørk dress og solbriller midt i mørkeste desember, virket nesten skråsikker på at «Fomlesen i kattepine» blir en suksess når den kommer på over førti kinoer andre juledag.
Det skal i alle fall ikke mangle på markedsføring, han har 2,5 millioner kroner til det formålet - og alle med reklame-TV vil snart få se hva han mener.
Filmen har Lars Vik i hovedrollen som den stumfilminspirerte privatdetektiven. Sverre Anker Ousdal er hovedskurken, tyrannen Rex Dobbermann, som med hjelp av Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) forsøker å ta livet av alle kattene i byen. De tre skurkene er selv kraftig angrepet av hundegalskap.
Allergisk
Den djevelske planen skyldes Dobbermanns ønske om å selge flere syntetiske kosedyr, men hans datter Tess (Henriette Steenstrup) er skapkatteelsker, og allierer seg med Fomlesen for å redde de stakkars dyra.
På gårsdagens pressekonferanse kom det fram at Steenstrup i det sivile liv er katteallergiker, et faktum hun skjulte for filmkollegene av frykt for å miste rollen.
«Mer lekent»
Ousdal avviste at han hadde gått i kennel for forberede seg til å spille Dobbermann, og Mia Gundersen beroliget pressen ved å opplyse at han var svært lite aktiv da hun hadde løpetid.
Men blir det morsomt på kino?
- Dette er noe helt annet, mer lekent, enn en vanlig norsk film der man sitter og forsøker å se naturlig ut og ellers ikke gjør så mye, sa Ousdal.
Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 14. desember 1999
- Vi må ha 140 000 besøkende på denne filmen, men jeg tror vi får minimum 300 000, sa filmprodusent Aage Aaberge i et tappert forsøk på å leke storkar fra Hollywood i går. Anledningen var lanseringen av filmen om Fritjof Fomlesen, men det blir liksom ikke helt Hollywood når stedet er Munkedamsveien i Oslo og hypen er finansiert av statlige filmbevilgninger.
Heiagjeng For hadde det vært på Sunset Boulevard, hadde neppe filmens femme fatale, og landets sjefblondine, Mia Gundersen, fått gå så påfallende uantastet som hun gjorde i går.
Da hadde heller ikke produsenten måtte leie inn heiagjeng til hovedrolleinnehaverne fra en av byens barnehager.
Men skitt au. Aaberge, utkledd i mafiamørk dress og solbriller midt i mørkeste desember, virket nesten skråsikker på at «Fomlesen i kattepine» blir en suksess når den kommer på over førti kinoer andre juledag.
Det skal i alle fall ikke mangle på markedsføring, han har 2,5 millioner kroner til det formålet - og alle med reklame-TV vil snart få se hva han mener.
Filmen har Lars Vik i hovedrollen som den stumfilminspirerte privatdetektiven. Sverre Anker Ousdal er hovedskurken, tyrannen Rex Dobbermann, som med hjelp av Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) forsøker å ta livet av alle kattene i byen. De tre skurkene er selv kraftig angrepet av hundegalskap.
Allergisk
Den djevelske planen skyldes Dobbermanns ønske om å selge flere syntetiske kosedyr, men hans datter Tess (Henriette Steenstrup) er skapkatteelsker, og allierer seg med Fomlesen for å redde de stakkars dyra.
På gårsdagens pressekonferanse kom det fram at Steenstrup i det sivile liv er katteallergiker, et faktum hun skjulte for filmkollegene av frykt for å miste rollen.
«Mer lekent»
Ousdal avviste at han hadde gått i kennel for forberede seg til å spille Dobbermann, og Mia Gundersen beroliget pressen ved å opplyse at han var svært lite aktiv da hun hadde løpetid.
Men blir det morsomt på kino?
- Dette er noe helt annet, mer lekent, enn en vanlig norsk film der man sitter og forsøker å se naturlig ut og ellers ikke gjør så mye, sa Ousdal.
Friday, August 29, 2008
"Verdens beste Hakkebakke-rever?"
Verdens beste Hakkebakke-rever?
Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 26. februar 1999
- Det går en helhetlig linje fra Brand og Hamlet til Mikkel Rev, flirer Sverre Anker Ousdal og Svein Tindberg med hver sin rev bak øret.
Det er en festlig frekkis av Nationaltheatret at Sverre Anker Ousdal, sist sett som Ibsens Brand, og Svein Tindberg, fjorårets Hamlet, skal under pelsen på Mikkel Rev. Begge skuespillerne stiller i scenekunstens førstedivisjon med mesterlige grep om klassikerne. Nå skal de til og med dele den røde musejegeren.
Så er jo også Thorbjørn Egners "Dyrene i Hakkebakkeskogen" en elsket klassiker. Premièren finner sted på Nationaltheatrets hovedscene 12. mars i Ibsen-spesialisten Terje Mærlis regi. Her er det ikke spart på noe.
Over 70 prosent av spilleperiodens billetter er solgt.
Mars har bare fulle hus, og for april er få billetter igjen (blant annet til formiddagsforestillinger for barnehaver).
Billettsalget for mai er ikke begynt. Så nå gjelder det å være kvikk på (reve-)labben!
Fjellreven Brand
Gravalvorlig ser de to miklene på hverandre, før Ousdal åpner ballet: - Vi har snakket mye om dette.
Tindberg: - Det har vært diskutert om Sverre var for gammel for Brand. Men han har i hvert fall riktig alder nå. "En gammel rev", heter det jo?
Ousdal: - Riktig er det også at Svein spiller kjøttetende rev etter all hans reklame om Gildes kjøttpålegg. Så nyttig en slik erfaring må være for ham! Reklame og kunst hånd i hånd.
Tindberg: - Vi er begeistret for helheten i teatersjef Ellen Horns repertoar. Tidligere har det kanskje vært fragmentarisk, men nå! Det er klare paralleller mellom høstens ensomme fjellrev Brand, den urbane, men like ensomme reven Hamlet og Mikkel Rev. Alle tre alene mot de mange. Og som Hamlet sa: "Hva er et menneske? Hvis det han attrår som det største gode er mat og søvn, et dyr og ikke mer."
Ousdal: - Og nå spiller Nationaltheatret "Sult", akkurat den som river i Mikkels mave! For ikke å snakke om Brechts "først mat, så moral" i "Tolvskillingsoperaen". Selv "Skammen" er inne i bildet, når Egner antyder at man spiser sine venner.
Teatrets tankegang slår her ut i full blomst.
Krisepsykiatri
Ousdal pleier ikke like å karakterisere sine roller på forhånd, men forklarer gjerne veien ned i sinnets irrganger. Hvordan er dypdykket i Mikkel Revs sjel?
Ousdal: - Som en naturlig fortsettelse av Brand. For øvrig ser jeg en dualisme hos den sultne Mikkel, som slites mellom Stabbursmusa og skinken. Mer røper jeg ikke.
Tindberg: - Sult har så mange betydninger. For meg er det stort å kunne fortsette Hamlet-linjen i Mikkel Rev.
- Hva med å dele på rollen?
Ousdal: - Begge møter opp hver kveld og trekker lodd om hvem som skal spille. Den som taper, får krisepsykiatrisk hjelp.
Vi har sørget for støtteapparatet.
- Terje Mærlis regi?
Tindberg: - Han har nylig satt opp Ibsens "Rosmersholm" og vil selvsagt ta vare på thriller-aspektet i "Hakkebakkeskogen".
De to ønsker ikke å snakke om andre oppgaver. Mikkel blir i alle fall vårens viktigste for dem begge.
- Dette eksistensielle stykket er en god inngang til teatrets 100-årsjubileum i høst, humrer Svein Tindberg.
Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 26. februar 1999
- Det går en helhetlig linje fra Brand og Hamlet til Mikkel Rev, flirer Sverre Anker Ousdal og Svein Tindberg med hver sin rev bak øret.
Det er en festlig frekkis av Nationaltheatret at Sverre Anker Ousdal, sist sett som Ibsens Brand, og Svein Tindberg, fjorårets Hamlet, skal under pelsen på Mikkel Rev. Begge skuespillerne stiller i scenekunstens førstedivisjon med mesterlige grep om klassikerne. Nå skal de til og med dele den røde musejegeren.
Så er jo også Thorbjørn Egners "Dyrene i Hakkebakkeskogen" en elsket klassiker. Premièren finner sted på Nationaltheatrets hovedscene 12. mars i Ibsen-spesialisten Terje Mærlis regi. Her er det ikke spart på noe.
Over 70 prosent av spilleperiodens billetter er solgt.
Mars har bare fulle hus, og for april er få billetter igjen (blant annet til formiddagsforestillinger for barnehaver).
Billettsalget for mai er ikke begynt. Så nå gjelder det å være kvikk på (reve-)labben!
Fjellreven Brand
Gravalvorlig ser de to miklene på hverandre, før Ousdal åpner ballet: - Vi har snakket mye om dette.
Tindberg: - Det har vært diskutert om Sverre var for gammel for Brand. Men han har i hvert fall riktig alder nå. "En gammel rev", heter det jo?
Ousdal: - Riktig er det også at Svein spiller kjøttetende rev etter all hans reklame om Gildes kjøttpålegg. Så nyttig en slik erfaring må være for ham! Reklame og kunst hånd i hånd.
Tindberg: - Vi er begeistret for helheten i teatersjef Ellen Horns repertoar. Tidligere har det kanskje vært fragmentarisk, men nå! Det er klare paralleller mellom høstens ensomme fjellrev Brand, den urbane, men like ensomme reven Hamlet og Mikkel Rev. Alle tre alene mot de mange. Og som Hamlet sa: "Hva er et menneske? Hvis det han attrår som det største gode er mat og søvn, et dyr og ikke mer."
Ousdal: - Og nå spiller Nationaltheatret "Sult", akkurat den som river i Mikkels mave! For ikke å snakke om Brechts "først mat, så moral" i "Tolvskillingsoperaen". Selv "Skammen" er inne i bildet, når Egner antyder at man spiser sine venner.
Teatrets tankegang slår her ut i full blomst.
Krisepsykiatri
Ousdal pleier ikke like å karakterisere sine roller på forhånd, men forklarer gjerne veien ned i sinnets irrganger. Hvordan er dypdykket i Mikkel Revs sjel?
Ousdal: - Som en naturlig fortsettelse av Brand. For øvrig ser jeg en dualisme hos den sultne Mikkel, som slites mellom Stabbursmusa og skinken. Mer røper jeg ikke.
Tindberg: - Sult har så mange betydninger. For meg er det stort å kunne fortsette Hamlet-linjen i Mikkel Rev.
- Hva med å dele på rollen?
Ousdal: - Begge møter opp hver kveld og trekker lodd om hvem som skal spille. Den som taper, får krisepsykiatrisk hjelp.
Vi har sørget for støtteapparatet.
- Terje Mærlis regi?
Tindberg: - Han har nylig satt opp Ibsens "Rosmersholm" og vil selvsagt ta vare på thriller-aspektet i "Hakkebakkeskogen".
De to ønsker ikke å snakke om andre oppgaver. Mikkel blir i alle fall vårens viktigste for dem begge.
- Dette eksistensielle stykket er en god inngang til teatrets 100-årsjubileum i høst, humrer Svein Tindberg.
Monday, August 4, 2008
"Fomlesen i kattepine"
"Fomlesen i kattepine"
1989
Genre: Family/Comedy/Adventure
Language: Norwegian
Running time: 83 minutes
Directed by Petter A. Fastvold
Written by Arthur Johansen
Cast includes:
Lars Vik as Fritjof Fomlesen
Sverre Anker Ousdal as Rex Dobberman
Mia Gundersen as Britt Bull
Overview: "Den velmenende og varmhjertede, men akk så klumsete eks-advokaten Fritjof Fomlesen, redder på mirakuløst vis en skipbrudden katt. I pusens halsbånd skjuler det seg et bilde av en nydelig pike og en lapp som roper "hjelp!". Intetanende snubler Fomlesen inn i Dobberby og legger seg ut med den genial oppfinneren Rex Dobbermann, en hund etter rikdom og makt. Fomlesens overraskendeankomst gir Dobbermann, samt hans høyre og venstre hånd, Britt Bull og Sam Bernard, dobbelt arbeid og hodebry. Mot sin vilje vikles Fomlesen inn i Dobbermans lumske planer, og til slutt er han den eneste som kan avverge en nært forestående kattastrofe i den idylliske byen."
Overview: "Far away in the middle of a desolate landscape and surrounded by a beautiful river, is the stone town of Dobercity, former Catsand. A dark cloud has covered the red tiled roofs. Rex Doberman rules the small town. He is a brilliant but crazy inventor, a cat hater and a dog after wealth and power. His newest invention is a mechanical puppy called Star, and now he wants to collect all the cats in Dobercity, and make them into mechanical animals. With help from his assistants, Britt Bull and Sam Bernhard, he tries to rid Dobercity of living cats. The people of Dobercity are fond of real, living cats, and tries to hide them from Doberman and his terrible assistants. They ask Fumblebody, who is an unemployed lawyer, to help them save their cats. With the help from Doberman's cat-loving daughter, Tess, he runs to the task without hesitation. After collecting all the cats in the city, Doberman outsmarts Tess and Fumblebody, and steal all the cats from them. He brings them to his factory, where his transformation machine is ready for use. A struggle takes place, Doberman is pushed in his own machine and ends up as a mechanical cat. The good conquer evil and Fumblebody and Tess live happily ever after."
"Tårer for 'Evas øye'"
Tårer for «Evas øye»
Når Berit Nesheim lager en film av Karin Fossums bok «Evas øye», er hun selvsagt redd for om forfatteren liker den. Nå er hun ikke redd mer: - Liker er for svakt. Jeg ble overveldet av filmen, sier Fossum.
by Trygve Aas Olsen, Dagbladet.no, 23 October 1999
Når Berit Nesheim lager en film av Karin Fossums bok «Evas øye», er hun selvsagt redd for om forfatteren liker den. Nå er hun ikke redd mer: - Liker er for svakt. Jeg ble overveldet av filmen, sier Fossum.
by Trygve Aas Olsen, Dagbladet.no, 23 October 1999
Kvinnekrim: Karin Fossum (til høyre) var i strålende humør etter å ha sett Berit Nesheims filmatisering av hennes bok «Evas øye». Hun gråt imidlertid da hun så Sverre Anker Ousdal (til høyre) og Bjørn Sundquist i aksjon. Foto: Tom Martinsen- Den er annerledes, jeg kan ikke huske å ha sett noe slikt før, sier Fossum, som for en gangs skyld ikke finner de riktige ordene:
- Jeg gråt som et pisket skinn...
Fredag har «Evas øye» premiere.
A-laget
- Du ble Oscar-nominert for forrige film. Hva venter du deg av denne?
- Oscar-nominasjon er noe man får én gang. Jeg håper kritikerne liker filmen, at folk går og ser den og blir berørt av den.
Nesheim har norsk films A-lag med seg på «Evas øye»: Bjørn Sundquist og Andrine Sæther i hovedrollene, med Sverre Anker Ousdal og Gisken Armand i godt synlige biroller. Og selv om Fossums bok er en kriminalroman, mener de alle sammen at filmen er noe mer enn krim.
- Personene er viktigst. Det begås et mord hver fjortende dag, ofte av «vanlige folk». Det store spørsmålet er hva som får folk til å gå så langt, sier Nesheim.
- Når jeg ser bilde av Thomas Quick, tenker jeg på da han som gutt fikk spørsmål om hva han skulle bli når han ble stor: Pilot? Brannmann? Vi vet hva han ble, men ikke hva det var som skjedde, sier Fossum.
Til Berlin
«Evas øye» skal presenteres for utlandet på Berlin-festivalen til vinteren. Produsent Axel Helgeland er håpefull:
- Berit Nesheim er en av de få norske regissører som er kjent i utlandet. Karin Fossums bok er oversatt til 11 språk. Sammen er de vårt beste salgsargument.
"Evas øye"
"Evas øye"
1999
Genre: Suspense
Language: Norwegian
Running time: 90 minutes
Directed by Berit Nesheim
Written by Berit Nesheim, based on the novel by Karin Fossum
Cast includes:
Andrine Sæther as Eva Magnus
Bjørn Sundquist as Konrad Sejer
Gisken Armand as Maja Durban
Sverre Anker Ousdal as Larsgaard
Overview: "This is the story of Eva, +30, single mother, desperate for money to support herself and her daughter Jenny, tired of surviving on odd jobs like doing night duty at the local hospital, or house cleaning for retired and disabled people. Her real passion is in her painting, and her dream is to be able to survive as an artist, painting full time. Eva and Jenny walks along the banks of the town river, when they suddenly discover a dead body floating along the riverside. Eva runs to the nearest phone booth, but instead of calling the police, she calls her father and asks of his wellbeing. Why? This is the question this character-driven suspense drama sets out to explore. Eva's Eye bears all the marks of the classic human tragedy. It is the story of how any ordinary person can be trapped uncontrollably, if he or she makes a wrong choice and deviates just one small step from the safe path directed by one's own conscience."
Friday, August 1, 2008
"Når en liten mus skal ut og gå..."
Når en liten mus skal ut og gå...
Grete Nordtømme, Kulturespeilet/pluto.no, 15 May 1999
Sverre Anker Ousdal som Reven er en lugn og lettlurt rev, stadig på musejakt men som ytterst motstridig etterhvert dras med for å hjelpe de andre dyrene i skogen.
Kjersti Elvik som Klatremus er kvikk, morsom og full av liv - men også lur og modig når det kreves. Det er en fryd å se Kari Simonsen som Bestemor Skogmus der hun flyr som en annen Mary Poppins-figur over scenen og synger 'Når en liten mus skal ut og gå.'
Første del blir til tross for den velkjente historien og de kjente sangene i perioder noe tam og mangler aktiv energi. Den gir et inntrykk av å være noe uferdig og noen av de mindre rollene blir for statiske og klisjeaktige.
Andre del er tettere, har mere driv men fortsatt er flere sekvenser dårlig utnyttet, for eksempel avslutningsselskapet som ikke engang har begynt før det er avsluttet.
Det var fint at skuespillerne gikk ut i salen. Slikt liver opp.
Moralen med at alle dyrene skal være venner og at de små skal hjelpe de store og at de store skal hjelpe de små, kommer godt frem. Litt problematisk er det for reven å bli vegetarianer. Alle barna i salen liker gulerøtter.
Det var fint for en gangs skyld med levende musikk i orkestergraven.
Det var like mange fedre som hadde tatt med sine små på teateret som mødre, og i pausen var det full fart med unger som lekte overalt.
Grete Nordtømme, Kulturespeilet/pluto.no, 15 May 1999
fotos: Marit-Anna Evander
Nå er det utrygt for mus på Hovedscenen når Nationaltheatret igjen spiller Dyrene i Hakkebakkeskogen. Salen er fylt opp av små barn, mange svært små, som følger med og svarer på henvendelser fra scenen og er med på oppfordringer om å hjelpe skuespillerne ut av vanskelige situasjoner.Sverre Anker Ousdal som Reven er en lugn og lettlurt rev, stadig på musejakt men som ytterst motstridig etterhvert dras med for å hjelpe de andre dyrene i skogen.
Kjersti Elvik som Klatremus er kvikk, morsom og full av liv - men også lur og modig når det kreves. Det er en fryd å se Kari Simonsen som Bestemor Skogmus der hun flyr som en annen Mary Poppins-figur over scenen og synger 'Når en liten mus skal ut og gå.'
Første del blir til tross for den velkjente historien og de kjente sangene i perioder noe tam og mangler aktiv energi. Den gir et inntrykk av å være noe uferdig og noen av de mindre rollene blir for statiske og klisjeaktige.
Andre del er tettere, har mere driv men fortsatt er flere sekvenser dårlig utnyttet, for eksempel avslutningsselskapet som ikke engang har begynt før det er avsluttet.
Det var fint at skuespillerne gikk ut i salen. Slikt liver opp.
Moralen med at alle dyrene skal være venner og at de små skal hjelpe de store og at de store skal hjelpe de små, kommer godt frem. Litt problematisk er det for reven å bli vegetarianer. Alle barna i salen liker gulerøtter.
Det var fint for en gangs skyld med levende musikk i orkestergraven.
Det var like mange fedre som hadde tatt med sine små på teateret som mødre, og i pausen var det full fart med unger som lekte overalt.
"Dyrene i Hakkebakkeskogen"
"Dyrene i Hakkebakkeskogen"
Premiere 12 March 1999
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Children's/Family
Directed by Terje Mærli
Cast includes:
Øyvind Gran as Morten, en arbeidsom mus [an industrious mouse]
Kjersti Elvik/Laila Goody as Klatremus, en lystig mus [a merry mouse]
Sverre Anker Ousdal/Svein Tindberg as Mikkel, en farlig rev [a dangerous fox]
Rolf Arly Lund/Henrik Scheele as Bamsefar, en vennlig bjørn [a friendly bear]
Tone Danielsen/Liv Heløe as Bjørnemor
Premiere 12 March 1999
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Children's/Family
Directed by Terje Mærli
Cast includes:
Øyvind Gran as Morten, en arbeidsom mus [an industrious mouse]
Kjersti Elvik/Laila Goody as Klatremus, en lystig mus [a merry mouse]
Sverre Anker Ousdal/Svein Tindberg as Mikkel, en farlig rev [a dangerous fox]
Rolf Arly Lund/Henrik Scheele as Bamsefar, en vennlig bjørn [a friendly bear]
Tone Danielsen/Liv Heløe as Bjørnemor
"Fiin gammel aargang/Baldevins bryllup"
"Fiin gammel aargang/Baldevins bryllup"
by Vilhelm Andreas Krag; dramatised by Carl Morten Amundsen
Premiere 5 March 1999
Nationaltheatret Malersalen
Genre: Comedy
Directed by Edith Roger
Cast:
Astrid Folstad as Madam Sørensen
Anne Marie Ottersen as Madam Salvesen
Ellen Horn as Jomfru Bertelsen
Toralv Maurstad as Simen Sørensen
Sverre Anker Ousdal as Baldevin Jonassen
by Vilhelm Andreas Krag; dramatised by Carl Morten Amundsen
Premiere 5 March 1999
Nationaltheatret Malersalen
Genre: Comedy
Directed by Edith Roger
Cast:
Astrid Folstad as Madam Sørensen
Anne Marie Ottersen as Madam Salvesen
Ellen Horn as Jomfru Bertelsen
Toralv Maurstad as Simen Sørensen
Sverre Anker Ousdal as Baldevin Jonassen
Sunday, July 20, 2008
Saturday, July 19, 2008
"Sugar"
"Sugar"
Book by Peter Stone, music by Jule Styne, lyrics by Bob Merill; translated and adapted by Runar Borge from the Broadway musical "Sugar", based on the screenplay "Some Like it Hot"
Premiere 15 September 1999
Thalia Teater, Oslo
Directed and choreographed by Runar Borge
Cast includes:
Nils Vogt as Jerry (Daphne)
Sven Nordin as Joe (Josephine)
Mia Gundersen as Sugar Kane
Sverre Anker Ousdal as Osgood Fielding
JERRY. But you don't understand! [he rips off his wig; in a male voice] I'm a MAN!
OSGOOD. [oblivious] Well ... nobody's perfect.
Subscribe to:
Posts (Atom)
