"Harald Heide-Steens beste"

"Harald Heide-Steens beste"
[compiled] 2007
Genre: Comedy
Language: Norwegian
Running time: 99 minutes

CDON.com: "Da Harald Heide Steen ble hedret under Komiprisen 2005 var det bare nok en milepel i livet til en av Norges største gjøglere. Gjennom sin mangfoldige og allsidige karriere har han gitt oss en utrolig mengde festlige typer som Sylfest Strutle, El Finko, Tyristsjef Johannessen, Balle Klorin, Ubåtkapteinen og mange mange flere. På denne DVD'en får vi gjensyn med både klassiske perler og noen uventede typer vi kanskje har latt gå i glemmeboken. Igjen vil vi oppleve ham på mange "sprog" og i mange forkledninger, men en ting har de felles, klippene med Harald, de gir oss skikkelige muligheter for å trimme lattermusklene.... Harald Heide-Steen Jr., Rolv Wesenlund, Andreas Diesen, Totto Osvold, Jon Skolmen, Trond-Viggo Torgersen, Sverre Anker Ousdal, Eli Skolmen, Kirsti Skolmen, Mona Levin, Harald Tusberg, Trond Kirkvaag, Anne Marit Jacobsen, Knut Lystad, Knut Borge."

"Gard 100 år"

"Gard 100 år ... Forprosessen resulterte i ikke mindre enn 10 arrangementer med til sammen en publikums og gjesteoppslutning på 15-17000 mennesker. Fra en stor Jubileumsforestilling med medvirkende som Sverre Anker Ousdal, Sissel Kyrkjebø samt lokale kor og dansere til utendørskonserter.... Dato August 2007"

"'Kilden' av Gabriel Scott"

«Kilden» av Gabriel Scott

Glem alle nymotens bøker om “simple living". Hør i stedet lydbokversjonen av Gabriel Scotts roman «Kilden» fra 1918, lest av Sverre Anker Ousdal. For i motsetning til livsstilsbøkene, kommer «Kilden» aldri til å gå av moten.

Jorid Mathiassen, Bok & Samfunn, bokogsamfunn.no 06.08.2007

Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

«Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det?»

Slik innleder Gabriel Scott sin roman om fiskeren Markus, og vakrere visdom om livet enn det sørlandsdikteren formidler i denne vesle romanen tror jeg knapt finnes.

«Uhyre enfoldig», det er merkelappen naboene setter på Markus. Saken er at denne tilsynelatende enkle mannen har mer å fare med enn både Kristen og Truls, de som er for storkarer å regne. Mens de andre er opptatt av å karre til seg mest mulig og gjøre det bekvemt for seg, er Markus fornøyd og gjør det beste ut av det vesle han har. Visst har han ting å bale med, Markus også, men han har en egen evne til å glede seg over det lille han har og til å se det store i det lille. Den barnlige undringen har aldri forlatt Markus. For ham handler det om å leve i og med naturen, på dens premisser. Man kan bli naturromantiker av mindre.

Dette er ikke en roman full av handling og folkeliv, det er en fortelling om den nøysomme fiskeren Markus og hans liv i det vesle huset i havnen, om hans forhold til livet og døden, til menneskene og naturen. Det er en stille bok, og Sverre Anker Ousdals dype stemme og sørlandske dialekt tar vare på det sårbare i historien. Man kroer seg der man sitter og lytter. Og så gråter man en skvett når det hele er over. Når Markus’ tid på jorden er omme, når han har lagt støvet av seg og vendt tilbake til det eviges favn.

Boken gir meg et øyeblikks ro i sjelen. Den gjør meg tankefull, og kanskje hjelper den meg til å sette ting i perspektiv. Jeg blir nesten flau fordi min egen kravstorhet plutselig blir så iøynefallende, og min egen oppfatning av det gode liv blir satt på en nødvendig prøve.

Det er en vemodig og vakker historie, formidlet i en prosa som forvandler seg til poesi. Han kunne kunsten å leve, Markus. Og han kunne kunsten å skrive, Gabriel Scott.

Lydbokversjonen av «Kilden» er utgitt av Lydbokforlaget (2007). Den som leter etter en trykt versjon av romanen i bokhandelen, vil måtte lese forgjeves. Romanen er ikke lenger i salg, kun utdrag av den er tilgjengelig i «Fortellinger i utvalg» (Aschehoug).

"Hjemkomsten"

Images from Nationaltheatret Pressebildearkiv.

"Hjemkomsten"

"Hjemkomsten"
by Harold Pinter; translated by Pål Løkkeberg, from "The Homecoming"
Premiere 14 April 2007
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama

Directed by Kjetil Bang-Hansen

Cast:

Sverre Anker Ousdal as Max
Mads Ousdal as lenny
Per Jansen as Sam
Kim Sørensen as Joey
Kim Haugen as Teddy
Ingjerd Egeberg as Ruth

Images from Nationaltheatret Pressebildearkiv.

"Bak fasaden"

Bak fasaden

Fem menn, en kvinne, en scene – slikt blir det drama av.

May Synnøve Rogne, Oslopuls.no, 16 April 2007

En kvinne kommer og snur livet opp ned i Pinters "Hjemkomsten". Her ser du Max (Sverre Anker Ousdal), Lenny (Mads Ousdal) og Ruth (Ingjerd Egeberg). Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Utgangspunktet for teaterstykke "Hjemkomsten" av Harold Pinter kunne kanskje like gjerne vært som en god episode av Jerry Springers tv-show. Her er det begjær, sjalusi, maktkamp, familiedrama og undertrykte følelser i alle varianter.

- Jerry Springer er der de flyr på hverandre og kaster hverandre rundt veggen? Det er rett før dette her da. De holder alt inne og går og bærer det inni seg uten at det eksploderer i noe sånt fysisk, sier Mads Ousdal om stykket.

Det hele starter med at den fortapte sønn Teddy (Kim Haugen) vender tilbake til sitt barndomshjem med sin flotte kone Ruth (Ingjerd Egeberg). I barndomshjemmet er det fortsatt patriarken Max (Sverre Anker Ousdal) som styrer, mens den nest eldste sønnen Lenny (Mads Ousdal) lurer i kulissene.

- Det handler om å rive opp røttene. Det er en ganske opprivende situasjon med faren som sitter og vakler på tronen og sønnen som vil begynne å overta tronen, forteller Sverre Anker Ousdal.

Far og sønn Ousdal står på scenen sammen for andre gang siden "En lang dags ferd mot natt" i 2000.

- Det er ikke en tilfeldighet. Når man gjør noe sammen er det gøy å gjøre noe som handler om familien som dette stykke gjør, sier Mads.

Kvinne og kaos

Inn i dette hjemmet dominert av menn kommer altså kvinnen, Ruth. Hennes ankomst snur hele makthierarkiet på hodet, og kaster husets fem menn ut i kaos, men Ruth selv er ingen enkel sjel.

- Ruth er en dame med et vanskelig sinn, men hun er en sterk kvinne. Hun er en kvinne som er veldig tro mot følelsene sine, hvis hun ikke får være tro mot følelsene sine blir hun ødelagt. Det er vel dette Ruth begynner å oppdage i løpet av stykket, sier Ingjerd Egeberg.

Ruth-rollen er stykkets eneste kvinnelige karakter, men det er ikke nødvendigvis en offerrolle av den grunn. Egeberg mener ikke at karakteren er tragisk.

- Ruth er ingen tragedie. Hun gjenoppretter livet sitt i løpet av stykket, så hun var en tragedie, men jeg opplever ikke at hun blir det, sier Ingjerd Egeberg.

Mellom linjene

"Hjemkomsten" regnes som Harold Pinters hovedverk, og selv om handlingen er dramatisk nok dreier det seg ikke om den utvendige og fysiske dramatikken. Det er lite hopping opp og ned på scenen for å si det sånn.

- Pinters språk er som musikk og pausene i teksten er like viktig som teksten i seg selv. Meningen ligger mellom ordene, i hemmeligheter mennesker i mellom, forklarer regissør Kjetil Bang-Hansen

Men det er vel ikke bare enkelt å uttrykke undertrykte følelser og mening mellom linjene ut til hele hovedsalen på Nationaltheatret?

- Ja, det er en kjempe utfordring. Spesielt med Pinter som har denne underhistorien som er så ekstremt... det er jo den han egentlig skriver. Det er vanskelig, spesielt her er det ekstremt, sier Mads Ousdal.

Så, hvorfor skal folk gå og se "Hjemkomsten", rent bortsett fra at det en nobelprisvinners dramatiske hovedverk?

- Stykket i seg selv berører jo det som egentlig berører oss alle, nemlig vår egen barndom, vår egen familie, vårt forhold til kvinner, vårt forhold til menn, vårt forhold til far, til mor, sier Bang-Hansen

"Hjemkomsten" har premiere på Nationaltheatret 14. april og spilles frem til 12. mai.

Clip and interview at Aftenposten TV.

"I de verste familier"

I de verste familier

Annette Orre, Dagsavisen, 3 April 2007

Foto: Ivan Tostrup

For ordens skyld så vidt vi kunne observere er det kun på scenen det går hardt for seg. På bakrommet etter den siste øvelsen før påske er tonen god. Ousdal senior deler ut marsipanegg mens sønnen Mads klemmer motspiller Egeberg og inviterer far på middag senere på kvelden. Nå tar ensemblet lang ferie før de går i gang med prøveforestillingene uken før premieren.

– Det er litt spesielt med et slikt avbrudd like før premieren jeg har aldri prøvd det før. Fordelen er at teksten vil føles frisk når vi begynner å jobbe igjen selv om jeg nok kommer til å bli litt Max sånn utpå dagen andre påskedag innrømmer Sverre Anker Ousdal.

Begjær og faenskap

– Det er en tilfredsstillelse noe besnærende i å få spille ut de mørkeste sidene av seg selv. Dette handler om de mest basale tingene faenskap begjær og raseri følelser alle kjenner seg igjen i mens som vi helst ikke vil ta fram i lyset fortsetter han.

I «Hjemkomsten» spiller Sverre Anker Ousdal den selvdyrkende og sjarmerende patriarken Max. Hans kone er for lengst død nå bor han sammen med sin bror og sine to sønner som han kuer med hard hånd. Så kommer tredjesønnen på besøk fra USA sammen med kona Ruth.

– Det er umulig å forholde seg likegyldig til henne det skjønner alle i huset. Hun er en kvinne som lever i det hun etter hvert skjønner er et ulykkelig ekteskap og som til slutt ender med å forlate sin familie og sine barn til fordel for Max og sønnene sier Ingjerd Egeberg. Hun er eneste kvinnen i stykket og karakteriserer Ruth-rollen som en drøm å få lov til å spille.

– Pinter selv sa at Ruth-karakteren er den han var mest stolt av hans egen kone var den første som gjorde rollen.

Deler broderlig

Likevel det er litt av hvert Ruth må gjennomgå. «Du blir nødt til å ta oss etter tur skjønner du det?» sier svigerfar Max til henne. For mennene i stykket legger ikke skjul på hva de forventer som gjengjeld for kost og husly. Da stykket nylig ble satt opp på Stadsteatern i Stockholm ble det av enkelte beskyldt for å være kvinneundertrykkende.

– Jeg ser det ikke sånn kanskje det sier noe om meg ler Egeberg.

Og fortsetter.

– Men det er klart stykket utfordrer den etablerte moralen og vår forestilling av familien som den høyeste enhet. Likevel mener jeg at hun er en sterk skikkelse som tar fatt på det hun ikke er tilfreds med i livet. Jeg tenker på henne litt som bidronningen hun bruker folkene rundt seg for å oppnå det hun er ute etter.

Men før Ruth entrer huset og skaper uro og forrykker maktbalansen innledes det hele med en krangel mellom far og sønn Ousdal. Det er andre gang de to spiller sammen forrige gang var Eugene O’Neills «Lang dags ferd mot natt» på Nationaltheatret i 2000. Hvordan er det for dem å stå sammen på scenen?

– Det er fint & Det er klart at det hender at det er små glimt der en merker at en kjenner hverandre godt men stort sett tenker jeg på han som en annen skuespiller sier Sverre Anker Ousdal.

Skuespillernes forfatter

– Det er et deilig stykke. Så sødmefylt! Mørkt! Noe fandenivoldsk og livsbejaende!

Både Ousdal og Egeberg får liksom ikke rost forfatteren nok. Det er i grunnen ikke overraskende for det skjer gjerne noe med skuespillere de får en ekstra glød i blikket når de snakker om Harold Pinter som vant Nobelprisen i litteratur i 2005.

– Pausene hans replikkene enkeltheten. Det er som en symfoni et musikkstykke der vår oppgave er å spille det ut sier Ousdal. Likevel gjenforteller man historien på tre linjer høres det ut som en gjennomsnitts episode av Jerry Springer og de to er enige om at utfordringen ligger å spille ut historien på en måte som tar publikum med inn i det som skjer for å unngå at de ikke kun lener seg tilbake i moralsk indignasjon.

– Pinter har lagt grunnlaget så det holder nå må vi vise oss tilliten verdig sier Ousdal. Egeberg nikker.

– Jeg blir så stolt hvis vi klarer å løfte dette.

"Mesterspill på sjelens tangenter"

Mesterspill på sjelens tangenter

noblad.no, 19 April 2007

Sverre Anker Ousdal er den slæmme Max (slakter'n). Mads Ousdal (t h.) er hans sønn Lenny (hallik). Kim Sørensen er sønnen Joey (bokser) Ingjerd Egeberg er svigerdatteren Ruth, som fravrister Max makten til slutt. Foto: Grace Brynn

Sverre Anker Ousdal lyser i "Hjemkomsten" av Pinter - dramatikeren som åpner hverdagens avgrunn, og tvinger seg inn i livets lukkede rom. Vi har møtt ham på kafé.

Nationaltheatret: "Hjemkomsten" er et av forrige århundres betydeligste teaterstykker, og Harold Pinters gjennombrudd. Pinter var en av de "sinte unge menn", som sammen med Osborne og Wesker skapte en ny bølge innen drama. Pinter er også poet, og stykkene hans er nesten skrevet som musikk. "De pinteriske pauser" er berømte. Meningen er skjult mellom ordene, budskapet ligger i det hemmelige rommet, i atmosfæren mellom de medvirkende. Det viktigste er i den tause spenningen mellom dem. Familiedramaet handler om barndommens lukkede rom, som vi aldri slipper ut av – som vi alltid kommer tilbake til. Om maktkamp og hierarki, hat, sjalusi, begjær, ensomhet og undertrykking. Det er noe kong Lear-aktig over "patriarken" Max. Så har han da også krone (strikkelua), septer (stokken) og trone (lenestolen). Han har tre sønner han kuer som best han kan. En er hallik, en er bokser, den tredje har gjort lykke i Amerika. Sistnevnte kommer hjem i en slags triumf... Mer røper vi ikke. Resten får du gå og se selv! Pinter fikk Nobelprisen i litteratur i 2005. Underfundige "Hjemkomsten" regnes som hans mesterverk. Premieren er lørdag 14. april, på Hovedscenen på National.

Ikke ødelegg frognermiljøet!

Jeg møter Sverre – eller slakter'n Max, på en kafé like ved teateret. Kaffen sprer smilet over fjeset hans som gyllen morgensol ved firetiden. Et velsignet fluidum.

– Som Max befinner du deg på Londons nordkant. Men ellers holder du til på Frogner?

– Jeg bodde på Smestad først, forteller Sverre. – Men det ble for langt å gå til teateret! Så flyttet jeg til Frogner. Flott å kunne gå til jobben på 20 minutter! Men så oppsto et paradoks; Nationaltheatret fikk prøvesaler på Alnabru! Da må jeg ta bussen likevel, de første 4-6 ukene. Så blir det greit igjen. Jeg liker meg godt på utskjelte Frogner.

– Problemfritt og uskyldstrivelig som Postmann Pat-miljøet?

– NEI! setter han i, så kaffen skvulper. – Det bekymrer meg at alle småbutikkene forsvinner! 7-Eleven og Deli de Luca brer seg overalt, mens de koselige blir borte! Hele miljøet forflates. Jeg forstår ikke Byantikvaren – han lar jo høre fra seg hvis noen planter en stygg ventil i en husvegg.- men hva når et helt miljø blir ødelagt? Det er bare neglefiling og underbukser igjen der snart! En masse butikker er blitt borte bare de siste to årene. Vi bør ha en overordnet instans som bidrar til å bevare et levedyktig og hyggelig miljø. Vi trenger skomakeren og sykkelreparatøren og bakeren på hjørnet! Småbutikkene gjør det mye mer kontinentalt.

Tøff 17-åring

– Du ble suget mot teateret, som en asteroide mot et sort hull? Bare 17 år gammel...

– Jeg visste ikke så mye om teater. Men hadde en slags visshet likevel. Det var få valg i Flekkefjord, der jeg er fra. Man kunne dra til sjøs eller gå på skole. Jeg var ingen kløpper på gymnaset. Sluttet før jeg var ferdig, for jeg orket ikke mer. Teaterskolen krevde ingen spesielle forusetninger - bortsett fra talent. Og det var det jo ingen som hadde sagt at jeg ikke hadde? Jeg søkte, og kom inn ved første forsøk. Så kom "Kjøkkenheisen" av Pinter – og da løsnet det! Stykket talte til meg med rytmer, språk... Da fikk jeg fot på teater, og lyktes litt... Det er gøy at jeg spiller Pinter igjen nå! Han ble for meg åpningen mot det universet teateret er.

– Og der hører du til. Er til og med blitt ridder av Olavsordenen! Hvordan føltes det?

– Oppmuntrende! Det føltes uvirkelig da jeg fikk høre det. Man blir jo foreslått, det kommer fra mine egne på teateret. Det betyr mye. Det setter jeg veldig pris på.

Dyp innsikt

– Du får meg ofte til å tenke på lavautbrudd... Hvordan finner du de voldsomme kreftene som ligger latent i oss? Urfølelsene?

– Du leter i deg selv, bruker ditt eget følelsesregister - det faller sammen med den formen for teater jeg selv liker å se, og være en del av. Publikum skal gå ut av sin egen virkelighet, da må vi forstørre den. Løfte den virkeligheten de lever i, fire hakk opp. Ellers kunne man like gjerne sitte på en benk og se på det som skjer på Karl Johan. De må få en opplevelse som er større enn hverdagslivet. Når jeg selv er tilskuer, liker jeg å se teater som er større enn gata.

– Nevn et eksempel på anemisert teater?

– "Markens grøde" - de tok ut alt i svingene, en moderne tendens. Jeg.er imot slik minimalisme, jeg har ikke sans for det. Dramaet blir så smått at det berører oss lite. Jeg vil heller at det skal tippe over litt. Skape en syndflod fra scenen! Man må gi på litt, bruke en litt eruptiv form. Jeg liker Pinter-formen - sterk bevegelse i en veldig stram ramme. Han har tre former for pause, som han bruker ofte, det betyr noe. Vi legger inn hans pauser, det er som et musikkverk! Innenfor rammen kan det skje ting. Når vi følger dem, stemmer rytmen mellom skuespillerne.

Mørkesiden i oss

– Jeg så deg i "Dødsdansen" - helsterkt! Skjelver ennå, flere år etter. Opprivende og sjokkerende - en mesterlig prestasjon! Uhyggelig og sann...

– Kaptein Edgar, ja... ham raser det litt for.

– Han gjør "oppgjør" mot fienden, altså kona, rett før sølvbryllupet. Vinduer og møbler smadres, serviset flyr veggimellom... Sverre nikker harmonisk.

– Du leter i sjele-arkivet og finner stoff der? Blar fram en mappe merket "skvær gæren". Rollefiguren bergtar oss - det er så jævlige vi mennesker kan være.

– Så du "Faderen"? spør Sverre. Strindberg det også. Noe av det samme der. Man vet aldri når...

Jeg holder øye med ham, men Sverre er like rolig. Kaffekoppen blir pent stående på bordet. Ingen kyling av inventar. Han har full kontroll, og smiler.

– Etter en sånn forestilling - når murpussen slutter å drysse, larmen stilner og støvet legger seg, prøver man å fatte det: Var det virkelig deg, Sverre?

– Ja da... Strindberg setter plottet. Dramaet strekes opp i de fire første replikkene. I "Faderen" skjønner vi straks at rittmesteren tviler på at han er far til barnet sitt – man kan aldri være sikker? Bare moren kan være sikker på at hun er mor. DNA-test var ikke oppfunnet. Men hadde den vært det, ville Strindberg trolig vært like gæren for det...

– Det virker som om enkelte dramatikere ligger særlig godt for deg?

– Strindberg liker jeg spesielt godt. Og Pinter. Alle kreftene som ligger i mennesket - det må fram.

– Tror du teateret kan påvirke folk til å tenke annerledes, til å gjøre verden bedre? Knuse fordommer, som is til en drink.

– Jeg tror vi har en misjon, en oppgave. At vi kan endre ting, men hvor realistisk er det... Jeg vet ikke i hvor stor grad vi påvirker folk. Er litt usikker på det.

– Du har også hatt mange film- og TV-roller. Hvordan liker du å spille i filmer i forhold til teater?

– Filme er gøy! Du kommer mye rundt. Jeg har vært i Afrika, Canada... Men du får ikke sett så mye annet enn det stedet hvor man filmer. Man tar opp på location. Jeg var på turné med Riksteateret med "Til døden oss skiller ad". Vi så landskapene, opplevde Nord-Norge, Vestlandet og Østlandet. Jeg hadde ikke gjort det før. Det var flott!

Mennesker uten drømmer

– Men tilbake til Frogner – det ligger meg veldig på hjertet: Noen må si at NÅ ER DET NOK! Det må være litt miljø i strøket. Vi trenger småbutikkene, de skaper trivsel. Folk må kunne kose seg i gatene, kunne få det daglige de trenger i området sitt, det er viktig! Hvorfor skal Byantikvaren bare drive med bygninger? Han bør ta for seg hele miljøer. Skal jeg fortsette å bo på Frogner, må det være litt miljø der!

Sverre må fly. Haster over gaten til nye prøver på National, og rollen som undertrykkeren som står for fall. At han med de gode vibbene er den samme som slenger mentale bazookaskudd fra scenen? Som flerrer sjela di? Knuser og holder nede? Stilig. Jeg gir ham stående applaus! Midt på fortauet. Folk snur hodet i 180 graders vinkel, og ser skikkelsen hans idet han forsvinner inn på teateret. De smiler og forstår, og er enige. Han er vakkert genial!

"Hjemkomsten" viser hva som skjer med mennesker som mister sine drømmer, blir avstumpet og bruker vold som uttrykksform. Sverre spiller på alle sjelens tangenter - både de hvite og de svarte. Og vi blir aldri, aldri lei av å høre på.

"Lite spennende Pinter"

Lite spennende Pinter

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no, 15 April 2007

Opplev Sverre Anker Ousdal på Nationaltheatret! alle fotos: Kulturspeilet

Mads Ousdal

Per Jansen

En kvinne dukker opp i patriarkens hjem

En har nesten tatt det for gitt at oppsetninger på Nationaltheatret borger for suksess. Det har nesten ikke vært mulig å forlate teatret uten å ha vært vitne til en forestilling som setter dype spor i den som ser den og som er nesten umulig å legge vekk pga. publikumstilstrømmingen.
Men ikke denne gangen. Faktisk gikk vi ut av teatret med et stort spørsmålstegn i oss, hva mente teatret med denne oppsetningen? Og da hele seks personer i salen reiste seg for å gi stående applaus (mest av gammel vane eller fordi de har vært for mye på Det Norske Teatret og trodd at slik skulle det være) og vi gjorde det samme, var det forbausende blikk rundt oss. En hevet øyenbrynene og spurte oss til og med, men vi svarte med at vi hadde reist oss for å gå.

Dette sier det meste om denne forestillingen. Det stemte rett og slett ikke. Vel er det å si at lyssettingen var uheldig - sterkt uheldig - og at premiereforestillingen kanskje ble rammet av direkte uhell. Men hvis så ikke var, er det bare å si at det var noe som slettes ikke stemte med denne oppsetningen. For skuespillere som må kave i mørket for å finne en lysspott - slik Kim Haugen måtte - ødelegger rytmen i forestillingen. Spesielt ille blir det hos Pinter hvor nyansene i språk, samspill og gestaltning - ikke minst for det som ikke sies - er så avgjørende. Mer enn tydelig la vi merke til hvor viktig det var å se skuespillerne, ikke bare høre dem.

Den store scenen rett før slutt der man uten pause hopper fra det nærmest realistiske til det absurde, krever mye å få fram. Her fikk man det ikke fram. Den ble stående å sprike og understreket på tydelig vis at denne gangen hadde ikke teatret skutt en innertier med sin forestilling.

Det er beklagelig. For det er mye bra i forestillingen. Først og fremst gubben sjøl, Sverre Anker Ousdal, som gestalter sin rolle som familiefaren på fandenivoldsk imponerende vis. Myndig, grinebittersk, nesten som en kong Lear gir han oss øyeblikk av stor teaterkunst. Sterke motspillere som Mads Ousdal og Per Jansen bidrar til at oppsetningen har elementer av stor teaterkunst i seg - svært stor teaterkunst. Mads Ousdal gir oss øyeblikk av magisk ro. Hans iskalde spill låser spillet og drar oppmerksomheten til seg. Per Jansen er den kuete onkelen, pivatsjåføren som hele tiden må finne seg i å bli tråkket på av sin bror, patriarken. En teaterkveld for å oppleve disse tre i dette stykket er uansett ikke bortkastet!

Men ellers blir det rett og slett kjedelig. Det begynner så flott i de første scenene, før lyset allerede i den andre er ute med sine fanterier og forestillingen mister rytme og blir hakkete. Helt i starten merker vi en intens spenning i spillet, en spenning som lover godt - men som ikke får utløsing.

Hjemkomsten regnes om Nobelprisvinner Pinters hovedstykke. Storbritanias ledende dramatiker har en stor produksjon bak seg. I en alder av 76 har han ennå ikke lagt inn årene og det går rykter om at den kreftrammede dramatikeren, skuespilleren og instruktøren baler med nye prosjekter. Men så intens som han framsto for oss i den sterke talen han holdt i forbindelse med Nobelprisen i 2005 - da rettet mot Bush og Blair - blir han ikke når Nationaltheatret tar fatt i hans hovedstykke.

Dessverre er det å si. Det er også å si at hovedscenen krever et format, og her så vi tydelig forskjellen mellom de mer garvete og erfarne skuespillerne og de øvrige. Knep som å lære seg å henvende seg til salen og ikke bakveggen er avgjørende når man står under det som er igjen av gullbuen. Det er ikke bare de første benkeradene som fortjener å høre skuespillerne.

Mest uheldig var i så måte var tydelig nervøse Ingjerd Egeberg som her hadde sin første store rolle på Nationaltheatret. Den tidligere teatersjefen på Rogland Teater, hun overtok etter Eirik Stubø da han ble tilkalt til Nationaltheatret, dukker opp i en ledende rolle akkurat når teatersjefsstillingen på dette teatret lyses ut. Dette får, mildt sagt, sving på spekulasjonskverna.

Innvendingene til tross, vi vil hevde at Nationaltheatret er verdt et besøk. Skuespillerkunsten, særlig fra Sverre Anker Ousdal, er som nevnt stor og gjør at en teaterkveld faktisk kan oppleves som vellykket.

Ousdal in Bronze

Sverre Anker Ousdal (t.v.) ble hedret med en byste laget av Kristian Blystad. Bysten står på Nationalteateret. Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX. NRK 07.11.2007

"Anker Ousdal hedret med byste"

Anker Ousdal hedret med byste

Oslo (ANB-NTB): En bronsebyste av Sverre Anker Ousdal ble torsdag avduket på Nationaltheatret i Oslo.

glomdalen.no et al., 26 April 2007

Sverre Anker Ousdal ble hedret med en byste i Nationaltheatret torsdag. Foto Terje Pedersen, ANB

[Sverre] Anker Ousdal sier at det er en stor ære å komme på sokkel.

– Jeg husker jeg som 19-årig teaterskoleelev skulle på prøve på Nationaltheatret. Jeg så med ærefrykt på bystene som sto der. Jøye meg. Mine barnebarn og oldebarn kan se at der står bestefar og oldefar, sier Anker Ousdal til Aftenposten.

Skuespillerveteranen spiller for tiden i to store publikumssuksesser på teatrets hovedscene - «Til døden skille oss ad» og «Hjemkomsten».

Bronsen av ham kan beundres i 2. etasje på Nationaltheatret. Den er laget av Kristian Blystad, og gitt av Thore Holm, som tidligere har donert malerier av Ruth Tellefsen og Lise Fjeldstad. (ANB-NTB)

"Ousdal ble hedret"

"It feels completely unreal," says Ousdal of the honour of having a bust of himself at the Nationaltheater. When he arrived at the Nationaltheater as a nineteen-year-old, he was terrified by all of the busts and portraits. "So now I will stand here and oppress future generations," he jokes.

Ousdal ble hedret

Henriette Høigilt, seher.no, 26 April 2007

- Det føles helt uvirkelig, sier Ousdal til Seher.no etter avdukningen av bysten.

På sokkel: Sverre Anker Ousdal ble torsdag hedret med byste på Nationaltheateret.

Torsdag ettermiddag ble "Orions belte"-skuespilleren Sverre Anker Ousdal (62) hedret med en byste på Nationaltheateret.

Skuespilleren er nå plassert på sokkel og står i godt selskap med store navn som Ibsen og Bjørnson.

Ousdal som har vært ansatt ved teateret siden 1970, delte det store øyeblikket med samboeren Kjersti Holmen og sønnen Mads Ousdal.

Selv hadde Sverre aldri trodd han en dag skulle befinne seg her. Da han kom til Nationaltheateret som 19-åring ble han nemlig skremt av alle bystene og portrettene.

- Så nå skal jeg stå her og trykke ned kommende generasjoner, sier han spøkefullt.

"Kilden"

"Kilden"
by Gabriel Scott
Lydbokforlaget, 2007

Audiobook read by Sverre Anker Ousdal

Listen to a clip here.