"Ousdal vil på scenen igjen"

Ousdal vil på scenen igjen

- Jeg tenker at jeg skal klare det. Men skummelt er det, sier Sverre Anker Ousdal (64). Etter halvannet års kreftsykdom er skuespilleren tilbake på Nationaltheatret.

For et halvt år siden våknet Sverre Anker Ousdal (64) opp etter en langvarig operasjon; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade. Foto: Tor G. Stenersen

Kaja Korsvold, Aftenposten.no, 01.05.09

–Jeg er sterkt svaksynt. Jeg ser at fotografen legger seg ned, men kan ikke se om han har skjeggstubber.

Skuespilleren som gjennom en årrekke har vært en av Norges mest brukte, sitter på takterrassen på Frogner. Han ler litt av Aftenpostens fotograf, som ligger på gulvet i håp om å få et godt portrett fra uvant vinkel. Terrassen er en perle, med utsikt til syv kirkesogn. Ousdals problem er at han kan ikke se alle kirkespirene mer. 64-åringen er blitt svaksynt. For et halvt år siden våknet han opp etter den langvarige operasjonen; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade.

–Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før.

Nytt handicap.

Vel halvannet år er gått siden Ousdal måtte kaste inn håndkleet. Mens det ennå gjensto flere forestillinger av suksessforestillingen Hjemkomsten på Nationaltheatret, måtte teatret avlyse. Ousdals kreftsykdom måtte behandles. I dag har han ingen symptomer på kreft. Men altså et nytt handicap.

–Etter bare noen dager, da det var klart at jeg hadde fått tilbake noe av synet, sa nevrologen: Du skal være så glad for det lille synet du har. Du vil kunne gå på gaten og du kan komme til å spille igjen.

–Tenkte du selv at karrièren var forbi – at du aldri kom til å stå på en scene igjen?

–Nei, etter hvert som dagene gikk, syntes jeg selv at jeg så bedre og bedre. Jeg tenkte; gudskjelov at jeg ikke er bussjåfør. På teatret prøver vi på et arrangement i seks uker. Du vet hvor du skal sette deg, hvor du skal stå. Jeg tenkte at jeg er heldig som har dette yrket. Det eneste jeg må passe meg for, er orkestergraven, jeg er litt redd for å falle ned.

Sterkt sollys flommer ned over takene på Frogner. Ousdal drikker kaffe og snakker nøkternt. Samboeren Kjersti Holmen, som har laget kaffen og servert oss muffins, har vært en stor støtte, forteller han. De har stått last og brast sammen.

–Jeg er motstander av «stå frem»-intervjuer. Men det er viktig å fortelle om situasjonen før jeg skal på scenen igjen, sier han.

22. mai er han tilbake i rollen som faren Max i Harold Pinters Hjemkomsten. «Sverre Anker Ousdal har aldri vært styggere og mer innful på en scene. Hans ustelte Max i helsetrøye, tøfler og strikkelue troner som en konge i lenestolen» skrev Aftenpostens anmelder i april for to år siden, da Hjemkomsten hadde première. Ousdal kan ikke få fullrost teatret nok for at de har beholdt dekorasjonen til Hjemkomsten, som gikk for fulle hus da han ble syk.

–Det er fantastisk for meg at jeg kan gå inn i et stykke jeg har spilt før. Både teksten og arrangementet sitter. Jeg spiller en gammel far med stokk som sitter i en lenestol og skjeller ut sønnene.

–Hva er mest skummelt med å stå på scenen igjen?

–Overgangen mellom sterkt scenelys og total blackout når vi skal ut og inn blir verst. Men da er det tross alt mange på scenen som kan hjelpe meg. Som jeg ser det nå, skal jeg klare det. Men skummelt er det. Vi får se hvordan det går. Hvis det går bra, kan jeg være med i andre stykker.

–Du har vel hatt stunder der du har vært langt nede?

–Jo, selvfølgelig. Men så tenker jeg på hvor mye jeg vet om rommet og geografien på en scene. Jeg må prøve det å være skuespiller igjen. I min alder blir det ikke roller der jeg løper ut og inn av scenen allikevel. Jeg tror jeg skal klare det, men er veldig spent.

Sønnen Mads støtter.

Sverre Anker Ousdal har fått følge av et av sine tre barn på scenen. Mads Ousdal, etter hvert nesten like fetert som faren, er også med i Hjemkomsten, nettopp som en av farens sønner.

–Mads har vært til stor hjelp. Det er veldig bra at vi er i samme stykke. Han har lest inn hele teksten på et opptak, både mine replikker og motreplikker, som jeg kan jobbe med. Det blir fint å ha Mads der på scenen, en ekstra dimensjon. Samtidig er jeg jo så fæl i rollen. Jeg skjeller ham ut på annenhver side i manus.

Ousdal vil gjerne legge inn et ord for Harold Pinters stykke. Han synes nobelprisvinneren har en nesten uhyggelig aktualitet.

–Folk forlater teatret med en uhyggestemning etter å ha sett stykket. Finanskrisen har skapt noe av den samme stemningen i hele verden. Jeg syns det er fint at vi kan spille et stykke der dette er et kunstnerisk uttrykk.

–Tror du at du kommer til å være med i oppsetninger etter dette?

–Ja. Da må jeg være med i stykker der synshemmingen ikke har betydning. Hvis ikke jeg føler det blir veldig nifst å være på scenen. Men jeg tror ikke det. Jeg hadde et uhell for et par uker siden, tok feil av dodøren og døren til baktrappen om natten i halvsøvne. Jeg tråkket ut og datt helt ned til bunnen, brakk håndleddet og havnet på Ullevål. Nå trener jeg meg opp ved å gå tur. Gipsen skal av før forestillingen. Man kan ikke gi opp.

–Ville det være fælt å gi seg som skuespiller?

–Nei. Jeg hadde ikke tenkt på å gi meg før dette skjedde. Men jeg er tross alt fornøyd med karrièren. Jeg har fått gjort så mye, jeg har filmet i mange land. Spilt store roller på teatret. Men skulle jeg få roller som den i Hjemkomsten, som ikke krever stor fysisk aktivitet, så er det jo fristende.

Glad i å snekre.

Skuespilleren har fulgt oss ned trappen fra takterrassen. Han viser oss rundt i loftsleiligheten. Har ingen problemer her hjemme i sin egen geografi. Han kan gå i butikken, han kan ta bussen. Men lese, se på TV og kjøre bil kan han ikke.

–Det bordet snekret jeg selv. Det siste jeg gjorde, sier han og peker på det smekre spisebordet.

–Hobbyen min er finsnekring. Jeg har etter hvert fått meg et fint verksted i huset mitt på Lista. Nå blir det vel ikke snekring. Men har planer om å mure litt, sier Ousdal. Røttene hans ligger i de traktene der han har kjøpt sommerhus. Der har han en far som er over 90 og som er fin å snakke med.

–Har legene på Rikshospitalet beklaget det som skjedde?

–Ja, de synes det er forferdelig. De har aldri opplevd dette før. Ingen kan lastes. I dag vet jeg bare at jeg ikke ser så godt som jeg gjorde. Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres, var jeg på Sørlandet. Jeg kjørte inn til sykehuset og parkerte. Den bilen måtte noen andre hente.

–Har du vært heldig eller uheldig?

–Jeg har vært kjempeheldig. Med ny lever fikk jeg en ny sjanse. Jeg skal stå på scenen igjen, teatret legger alt til rette. Og jeg skal til og med spille i det stykket jeg liker aller best, nemlig Hjemkomsten, sier Sverre Anker Ousdal.

"Sverre Anker Ousdal"

Sverre Anker Ousdal

Forfatter: Svend Erik Løken Larsen, Store Norske Leksikon

Sverre Anker Ousdal i Martin Asphaugs film Andreaskorset (2004). Dinamo Story AS

Sverre Anker Ousdal, født 18. juli 1944, fødested Flekkefjord, norsk skuespiller. Debuterte 1965 som Finch i musikalen Tips om å nå til topps på Den Nationale Scene; ansatt her i to sesonger, ved Oslo Nye Teater 1967–70, fra 1970 ved Nationaltheatret, hvor han først markerte seg som komiker. I realistiske oppgaver er han sikker både som miljø- og menneskeskildrer, bl.a. som Mackie i Tolvskillingsoperaen, Macbeth og Richard 2 hos Shakespeare, hovedrollen i Er det ikke mitt liv, kanskje? av Brian Clark, Molina i Edderkoppkvinnens kyss av Manuel Puig, Orgon i Molières Tartuffe, James Tyrone i O'Neills Lang dags ferd mot natt, Helge i Festen av Thomas Vinterberg og tittelrollen i Speer av David Egan ved siden av en rekke roller i Ibsen-dramaer, bl.a. pastor Manders i Gengangere og tittelrollene i Brand og Bygmester Solness; også Rittmesteren i Strindbergs Faderen og Kapteinen i Dødsdansen. I musikkteateret har han bl.a. spilt grev Danilo i Lehars Den glade enke og kaptein von Trapp i The Sound of Music av Rodgers og Hammerstein.

Ousdal har med årene utviklet seg til en av landets mest rutinerte film- og fjernsynsskuespillere, og er ikke minst kjent for samarbeidet med Øivind Blunck som Klabb og Babb og stemmen i TV-serien om «Postmann Pat». Filmdebut i Det største spillet (1965), blant hans mange senere filmer kan nevnes Karjolsteinen (1977), Ingenjör Andrées luftfärd (1982), Orions Belte (1985), Falsk som vatten (1985), Etter Rubicon (1987), Mio, min Mio (1987), Kristin Lavransdatter (1995) og den spanske La vida secreta de las palabras (2005).

I fjernsynsserier har han bl.a. gjort seg bemerket i Grenseland (1980, etter Sigurd Evensmos romaner), som Roald Amundsen i den britiske serien The Last Place on Earth (1985), i Kreditoren (1990, Amanda-prisen; regi Pål Løkkeberg) og i Blodsbånd (1998, Amanda-prisen).

Sverre Anker Ousdal: utdypning

Sverre Anker Ousdal: utdypning

Forfatter: Lillian Fjæren Johnsen, Store Norske Leksikon

Sverre Anker Ousdal, født 18. juli 1944, fødested Flekkefjord, Vest-Agder. Skuespiller.

Sverre Anker Ousdal er en av Norges mest karismatiske skuespillere. Han er en sikker menneskeskildrer og har gjort en rekke fremragende roller på scene og i norsk og internasjonal film.

Ousdal vokste opp i Flekkefjord og ble først kjent som gitarist i Teen Age Band. Uten det beste kjennskap til teater var overraskelsen stor da han søkte Statens teaterskole og kom inn som 17-åring. Etter teaterskolen 1961–65 var han elev på Den Nationale Scene i Bergen. Her debuterte han 1965 som Tackaberry i musikalen Tips om å nå til tops av Burrows og Weinstock, og han overtok senere hovedrollen som Finch.

1967–70 var Ousdal ansatt ved Oslo Nye Teater, og 1970 kom han til Nationaltheatret. Her markerte han seg først som komiker, bl.a. med tittelrollen i Molières Scapins skøyerstreker, Henrik Meisel i Den spanske flue av Arnold og Bach, Moncrieff i Oscar Wildes Hvem er Ernest? og som Henrik i Mascarade av Holberg. I senere år huskes han særlig som Orgon i Tartuffe av Molière.

Ousdal har også gjort seg sterkt bemerket med store roller i musikkteater som Macheath i Tolvskillingsoperaen av Brecht, Grev Danilo i Den glade enke og von Trapp i The Sound of Music i samspill med Sissel Kyrkjebø.

Ousdal har fått vist sin store allsidighet med fine klassikerprestasjoner hos Shakespeare, bl.a. i tittelrollene i Macbeth og Richard III. Blant hans mange Ibsen-roller er Dr. Rank i Et dukkehjem, Gregers Werle i Vildanden, Skule Jarl i Kongsemnerne, tittelrollen i Bygmester Solness, Pastor Manders i Gjengangere, en rolle han senere har spilt på Det Kongelige Teater i København med Ghita Nørby som Fru Alving. Som Brand fikk han publikum til å lytte intenst gjennom sin sterke innlevelse og intuisjon.

Ousdal har gjort stor suksess med sine Strindberg-tolkninger. Han mottok Amanda-prisen for Fjernsynsteatrets oppsetning av Kreditorene (1990) og gjorde et sterkt inntrykk som Edgar i Dødsdansen (1995). 1996 mottok han Kritikerprisen for prestasjonen som den energiske og hardt pressede Rittmesteren i Faderen.

I moderne realistisk dramatikk har han gjort et sterkt inntrykk som den lamme pasienten i Brian Clarks Er det ikke mitt liv, kanskje? og den feminine og modige Molina i fengselsdramaet Edderkoppkvinnens kyss av Manuel Puig. 1994 gjestet han Trøndelag Teater som John i Oleanna av David Mamet. I et finstemt spill med Kjersti Elvik holdt han publikum i spenning gjennom hele forestillingen – hvem var offer og hvem overgriper? I Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill på Nationaltheatret (2000) var han den komplekse James Tyrone i et sterkt samspill med sin sønn Mads Ousdal som sønnen Edmund Tyrone. I Thalia Teaters oppsetning av Michael Frayns Copenhagen spilte Ousdal den vennligsinnede Niels Bohr og fikk fint frem atomfysikerens følelsesmessige splittelser og det spente forholdet mellom lærer og elev.

Ousdal filmdebuterte 1967 som Arne Nord i Det største spillet. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han i rollen som Knut Fraenkel i Jan Troells Ingenjör Andrées luftfärd sammen med bl.a. Max von Sydow. Blant hans mange andre filmsuksesser er Orions belte, Falsk som vatten, Etter Rubicon, Over grensen, Kristin Lavransdatter og Insomnia. I norske fjernsynsserier har Ousdal gjort seg sterkt bemerket med hovedrollen i Grenseland, og han fikk Amandaprisen og Gullruten for rollen i Blodsbånd. I den britiske serien om Amundsen og Scotts kappløp mot Sydpolen, The Last Place on Earth, spilte han Amundsen. Av andre utenlandske fjernsynsproduksjoner kan nevnes Scoop, Shadow on the Sun og Familien.

Sverre Anker Ousdal er et kjent og kjært navn også for den yngre garde, ikke minst gjennom den populære fjernsynsserien om Klabb og Babb, som stemmen til Postmann Pat og i filmene Fomlesen i kattepine som Dobermann og som Kasper i Folk og røvere i Kardemomme by.

Ousdal er hedret med Hafslund Nycomeds skuespillerpris, Amandaprisen 1990 og 1998, Teaterkritikerprisen, Per Aabels ærespris og Gullruten. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1997.

Kilder og litteratur

*J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret. Til glede og forargelse, 1994
*N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
*HEH 1994
*Nationaltheatrets arkiv
*Den Nationale Scenes arkiv
*diverse avisartikler

Portretter m.m.

*Avistegninger av bl.a. Gösta Hammarlund og Finn Graff
*Fotografisk portrett (som Lavrans i filmen Kristin Lavransdatter) av Morten Krogvold, ca. 1995

"Profilen Sverre Anker Ousdal"

Profilen Sverre Anker Ousdal

Edel Bakkemoen, Aftenposten papirutgave, 11. september 1987

Oslo, mars 1986. Foto: Scanpix

Den må være tilnærmet blind som ikke kjenner denne personen - fra teaterscenen, TVskjermen og ikke minst filmlerretet, fra aviser og ukeblader. Ikke skal vi bruke to helsider på å ramse opp hans meritter som skuespiller, bare trekke ham litt frem - igjen.

For igår hadde thrilleren "Etter... Rubicon" kinopremiere, og det et neppe til å unngå at publikum trekker sammenligninger mellom dette katastrofedramaet på norsk jord og produsentens forrige suksess, "Orions belte" . Og igjen møter vi Sverre Anker Ousdal, nå som "lege bak Lofotveggen", slik en boktitel lyder. Men som forøvrig ikke har noe med Leidulf Risans film å gjøre.

Sverre rekker såvidt å få med seg premieresuset og duset, før han suser videre til Island, der han skal spille i en TVserie som skal sendes over "hele" Europa ved juletider 1988.

Denne flittig benyttede filmskuespiller i inn og utland, er ustanselig "en mann i sin beste alder" , som Karlson på taket pleier å si om seg selv. Også den jordnære Sverre befinner seg oppe i høyden, men er befriende fri for primadonnanykker, og langt fra "høy på pæra".

Forståelig og klokt nok vil han ikke ha glupske kjendisjegere rennende inn døren til familiens Oslohjem. Men han har overskudd til å snakke vennlig og saklig og morsomt med journalistene, når han er på jobb og i den lille fritiden han da måtte ha.

Han er en reflektert skuespiller som gjerne har noe fornuftig å si om det han holder på med. Det er en egenskap som slett ikke er alle i det faget forunt. Og han tar filmmediet så alvorlig at han har tatt seg årelange permisjoner fra Nationaltheatret for å få kontinuitet i sin praksis som filmskuespiller. Utvilsomt kan en del av æren for de siste partre års merkbare oppsving og nivåhevning i norsk film, tilskrives ham.

"Sverre Anker Ousdal plays Roald Amundsen"

This part of the "Last Place on Earth" press packet (1985) was included in the wealth of information on the series at the now-defunct framheim.com. See other entries under the "Last Place on Earth" category at the end of this post.


Sverre Anker Ousdal
plays Roald Amundsen

The key role of Roald Amundsen in "The Last Place on Earth" came to Sverre Anker Ousdal courtesy of Max von Sydow who recommended the tall, blond Norwegian actor after they'd worked together on a Swedish film called "The Flight of the Eagle".

For Sverre, one of the leading performers in Norway, it was an exciting opportunity to play a major part in an international production.

Sverre recognises the extent of Amundsen's supremacy over Scott in Norwegian eyes, but he is not entirely convinced of his heroism, especially in light of his treatment of his mentor, Fridtjof Nansen. "Nansen gave his ship, Fram, to Amundsen on the understanding that he was going north to explore the Arctic Basin. When he turned toward Antarctica, Nansen felt doubly betrayed, because he still hoped to take the South Pole himself. After Amundsen's success, there was some celebration in Norway, but it was always Nansen who was lionised.

"In later years, Amundsen quarrelled with his family and lived alone which made him bitter. He had a lot of debts from the expedition which he expected a grateful government to pay off, but Norway was newly independent of Sweden and looking towards an alliance with the British Empire, so enthusiasm was muted."

Sverre describes himself as an indifferent skier even though he has been going to the mountains every Easter for as long as he can remember. Driving the huskies in the series was a new experience. He had found it comparatively simple when he practised in Norway because the dog teams there were expertly trained, but the reality of Baffin Island was another matter.

"The Canadian dogs were normally used for Polar Bear hunting and they certainly didn't understand the filming instruction 'cut'! They were very unpredictable and gave us a lot of trouble".

Sverre Anker Ousdal was born at Flekke Fjord [sic] on the south coast of Norway in 1944. The small town had no cinema and no theatre so his father was understandably surprised when his son left the local school and announced he was going to be an actor. There was only one National Theatre school, in Oslo, and the seventeen-year-old boy was thrilled to be accepted.

His first job, after graduation in 1965, was in Bergen and two years later he was established in Oslo's New Theatre which specialised in satire. In 1971, he was invited to join the prestigious National Theatre where he has worked ever since. Favourites are Shakespeare and Ibsen, but he has also played leading roles in modern plays like "The Real Thing" and "Whose Life is it Anyway?". Musicals are another matter -- he only sings if he has to, although he's prepared to revive a precocious talent for the guitar whenever it's required, on stage or off.

Sverre lives in Oslo with his wife, Bodil, and their three children. He's prepared to see them follow in his footsteps -- provided they start, as he did, with modest expectations. Like Amundsen, he's a true northerner. "If I think of a long vacation, I'm not interested in the sun and sand between the toes. I'd much rather sail my boat up the Norwegian coast or over to Shetland and Orkney."

Sverre Anker Ousdal

(Photo credit unknown)

"Sverre Anker Ousdal
From Wikipedia, the free encyclopedia

Sverre Anker Ousdal (born 18 July 1944) is a leading Norwegian actor born in Flekkefjord. His debut was in 1965 at Den Nationale Scene in Bergen. He was at the Oslo Nye Teater in the period 1967 to 1970, and at the Nationaltheatret from 1970.

Ousdal has had major roles in several TV-series like Grenseland (1980), Blodsbånd (1998, was awarded an Amanda), Familjen (Swedish) and Deadline Torp (2005). He received the Amanda award in 1990 for the major role in the NRK play Kreditorer. In 1997 he was made a Knight First Class of the the Royal Order of St. Olav for his accomplishments as an actor.

Ousdal has had a number of major roles in Norwegian and Swedish films, including Orion's belt (1985), Falsk som vatten (1985), Etter Rubicon (1987), Insomnia. He has also appeared in US movies like The Island at the Top of the World (1974) and several British productions, most notably the much praised mini-series The Last Place on Earth, where he starred as polar explorer Roald Amundsen."

"Sverre Anker Ousdal
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sverre Anker Ousdal (født 18. juli 1944 i Flekkefjord) er en norsk skuespiller. Han er en markant filmskuespiller med en rekke hovedroller i norsk og svensk film.

Hans debut var i 1965 på Den Nationale Scene. Han var ved Oslo Nye Teater 1967–1970, og ved Nationaltheatret fra 1970.

Ousdal hadde store roller i TV-seriene Grenseland (1980), The Last Place on Earth (1985), Blodsbånd (1998, fikk Amanda-pris). Han fikk Amanda-pris i 1990 for hovedrollen i Fjernsynsteatrets Kreditorer.

Ousdal ble i 1997 utnevt til ridder av 1.klasse for sin innsats innen norsk scenekunst. Han er far til skuespilleren Mads Ousdal.

... Ousdal er også kjent i rollen som Hitlers rustningsminister Albert Speer i teaterstykket om Speer."