Gi oss mere melodi
Eilif Straume, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987
Enken valser videre. Lørdag nypremiere med Hege Schøyen i tittelrollen. I første akt hørte vi knapt stemmen hennes. Skylden for det må i høy grad deles med Håkon Berges vannskapning av et orkester. Av over tyve musikere har han bare tatt med fire strykere til en Leharoppsetning!
Og da synes han vel han har vært flink. Han har jo syslet med sitt fag i 1112 år og er dermed hevet over kritikk. Hvor mye han har snytt oss for, oppdager vi når han iblant lar disse få strykerne få spille alene, eller når en enkelt blåser holder melodien - som helt til slutt. Da blir det vakkert. Men når han kjører på som verst med hele orkesteret, ville jeg heller ha sittet i Grinzing og hørt et gammelt godt schrammelensemble. Ibsen har skrevet om jernkansleren Bismarck noe som like godt kan brukes om tre og messingblåseren Berge:
Ti mot skjønnhet higer tiden, men det vet ei Berges viden.
Hege Schøyen spilte ellers pent og fornuftig og gjorde sin Hanna Glawari til en jente av folket. Men den som tar scenen i full bredde så snart han viser seg, er Sverre Anker Ousdal.
Nå spiller han så godt - og legger så mye sann menneskelighet inn i sin farsefigur at vi glemmer alt vi har sagt om flat stemme og annen bedrøvelighet.
Den han først og fremst må dele kvelden med, er Lars Andreas Larssen. Lars Larssen, med mellomnavnet Andreas, har store penger tilgode fra vårt dystre helesdirektorat for den folkesunnhet han har befordret gjennom latterutløsning til beste for psyke såvel som for soma. Hans Baron Zeta viser også en streng beherskelse av virkemidlene, noe som ofte er problemet for den genuint frodige komiker.
Av annet positivt har vi lyst til å fremheve koret, som vi har merket oss på begge premierene.
Det støttet solisten ypperlig, for eksempel i Viljasangen. Ellers glimter det godt til hver gang den lille pontevidrinske ambassadestaben samler seg om koffertene og synger bedrøvet om forestående hjemreise. Her, og i mange andre scener, viser Kjetil BangHansen sitt regigrep.
Ambassaden, der vi også nevner Gerhard Bjelland, Magne Olav Brevik og Truls Kwetzinsky, synger forøvrig aldeles ypperlig.
La så Enken valse, og vær ikke redd for melodien når neste våroperette skal gå sin selvfølgelige gang over Nationaltheatrets bredder.
Showing posts with label "Den glade enke". Show all posts
Showing posts with label "Den glade enke". Show all posts
Monday, September 15, 2008
"Stående applaus for 'Enken'!"
Stående applaus for "Enken"!
Rie Bistrup, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987
Enkefeberen brøt løs i Nationaltheatret lørdag aften. Nysmittede enkefebrile og tilårskomne med Enkeerfaring falt hverandre om halsen. Det var et samspill mellom sal og scene som utløste spontane applauser. Så det var bare å la seg rive med i begeistringsrusen. Og skrive huskelapp til seg selv om å bestille time hos ørelege.
For sant å si hørte jeg ikke så mye av Hege Schøyens skjønnsang. Men jeg så at Enken beveget munnen.
Det var en annerledes aften i vårt nasjonale teater. Kultureliten som hadde et slags vårslepp på første Enkepremiere, glimret ved sitt fravær.
Bortsett fra styreformann Kristian Ottosen og den allestedsnærværende Knut Tvedt, som alltid finner TONOn. Høyesterettsadvokat Annæus Schjødt og hans Sylvia stilte i pliktløpet. Er man teatrets advokat, er man alltid parat. Teatersjefer går, men advokatene går videre.
Vazelina Bilopphøggers
Popverdens utøvere heiet Hege frem til seier.
Stall Ellertsen fylte en hel rad, med Gudfaren selv i erfaren smoking. Vazelina Bilopphøggers måtte skrive autografer i pausen, og Benny Borg tok seg av tilreisende svenske popartister.
Åse Kleveland valset langkjolet omkring, og Steinar Ofsdal blåste en lang mars i Panfløyten.
Karin Lunden lekte Den grønnkledde for en aften, og var utrettelig opptatt av å besynge Heges innsats. Det er sjelden å møte to primadonnaer som så helhjertet unner hverandre suksess. Her er det ikke snakk om at "egen suksess er bra, men andres fiasko heller ikke å forakte".
Enkevals og øl Hege Schøyens Enke minner meg litt om "en prinsesse på vift" . Hun er umiddelbar og fortryllende.
Forfriskende impulsiv. Denne Enken tvinner ikke champagne, hun stikker innom Theatercafeen og bestiller en øl.
Men hvorfor snakker man hele tiden om Enken.
Det er jo personene omkring henne som gir forestillingen liv og saft og sus og sødme (Mari Maurstad).
jeg kaster meg på mine knær i henrykkelse over baron Zeta (Lars Andreas Larssen), og fornøyes ustanselig av Njegus i Per Jansens troverdige skikkelse.
Hanna og grev Danilo møtes i søte rytmer. Og søt musikk oppstår også i publikums hjerter.
Man behøver såvisst ikke være Glad Enke for å falle for Sverre Anker Ousdal.
Jeg tror rent ut sagt at vi ikke er angrepet av Enkefeber, men av Danilofeber.
Rie Bistrup, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987
Enkefeberen brøt løs i Nationaltheatret lørdag aften. Nysmittede enkefebrile og tilårskomne med Enkeerfaring falt hverandre om halsen. Det var et samspill mellom sal og scene som utløste spontane applauser. Så det var bare å la seg rive med i begeistringsrusen. Og skrive huskelapp til seg selv om å bestille time hos ørelege.
For sant å si hørte jeg ikke så mye av Hege Schøyens skjønnsang. Men jeg så at Enken beveget munnen.
Det var en annerledes aften i vårt nasjonale teater. Kultureliten som hadde et slags vårslepp på første Enkepremiere, glimret ved sitt fravær.
Bortsett fra styreformann Kristian Ottosen og den allestedsnærværende Knut Tvedt, som alltid finner TONOn. Høyesterettsadvokat Annæus Schjødt og hans Sylvia stilte i pliktløpet. Er man teatrets advokat, er man alltid parat. Teatersjefer går, men advokatene går videre.
Vazelina Bilopphøggers
Popverdens utøvere heiet Hege frem til seier.
Stall Ellertsen fylte en hel rad, med Gudfaren selv i erfaren smoking. Vazelina Bilopphøggers måtte skrive autografer i pausen, og Benny Borg tok seg av tilreisende svenske popartister.
Åse Kleveland valset langkjolet omkring, og Steinar Ofsdal blåste en lang mars i Panfløyten.
Karin Lunden lekte Den grønnkledde for en aften, og var utrettelig opptatt av å besynge Heges innsats. Det er sjelden å møte to primadonnaer som så helhjertet unner hverandre suksess. Her er det ikke snakk om at "egen suksess er bra, men andres fiasko heller ikke å forakte".
Enkevals og øl Hege Schøyens Enke minner meg litt om "en prinsesse på vift" . Hun er umiddelbar og fortryllende.
Forfriskende impulsiv. Denne Enken tvinner ikke champagne, hun stikker innom Theatercafeen og bestiller en øl.
Men hvorfor snakker man hele tiden om Enken.
Det er jo personene omkring henne som gir forestillingen liv og saft og sus og sødme (Mari Maurstad).
jeg kaster meg på mine knær i henrykkelse over baron Zeta (Lars Andreas Larssen), og fornøyes ustanselig av Njegus i Per Jansens troverdige skikkelse.
Hanna og grev Danilo møtes i søte rytmer. Og søt musikk oppstår også i publikums hjerter.
Man behøver såvisst ikke være Glad Enke for å falle for Sverre Anker Ousdal.
Jeg tror rent ut sagt at vi ikke er angrepet av Enkefeber, men av Danilofeber.
Friday, August 1, 2008
"Den glade enke"
"Den glade enke"
by Victor Léon and Leon Stein, music by Franz Lehár; translated by Finn Ludt, adapted by Kjetil Bang-Hansen, from "Die lustige Witwe" ("The Merry Widow")
Premiere 4 April 1987
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Operetta
Directed by Kjetil Bang-Hansen
Cast includes:
Lars Andreas Larssen as Baron Mirko Zeta
Mari Maurstad as Valencienne
Sverre Anker Ousdal as Grev Danilo Danilowitsch
Karin Lunden as Hanna Glawari (replaced 25 April 1987 with Hege Schøyen)
by Victor Léon and Leon Stein, music by Franz Lehár; translated by Finn Ludt, adapted by Kjetil Bang-Hansen, from "Die lustige Witwe" ("The Merry Widow")
Premiere 4 April 1987
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Operetta
Directed by Kjetil Bang-Hansen
Cast includes:
Lars Andreas Larssen as Baron Mirko Zeta
Mari Maurstad as Valencienne
Sverre Anker Ousdal as Grev Danilo Danilowitsch
Karin Lunden as Hanna Glawari (replaced 25 April 1987 with Hege Schøyen)
Subscribe to:
Posts (Atom)
