"Minus 2 med Jansen, Ousdal og Oftebro"

Minus 2 med Jansen, Ousdal og Oftebro

Braker sammen på Nationaltheateret
Per Jansen, Sverre Anker Ousdal og Nils Ole Oftebro – sammen igjen

Trodde du det ble fryd og gammen i teateret når tre gamle kollegaer skal samarbeide? Da må du tro om igjen. Supertrioen Per Jansen, Sverre Anker Ousdal og Nils Ole Oftebro har fått bryne seg på hverandre i arbeidet med det stykket Minus 2.

Camilla Sogn, Aktiv i Oslo, 13.10.2011

Gjengen. 1.rad: Sverre Anker Ousdal, Nils Ole Oftebro og Per Jansen. 2.rad: Ine Jansen og Anders Mordal. Pressevisning på stykket Minus 2 som har premiere 15. oktober på Nationaltheatret. Foto: Ole Haug.

Drama i kulissene

I nærmere to måneder har de jobbet med prøvene til Minus 2 som skal spilles på Nationaltheateret i høst og vinter. Og det er kanskje ikke rart at sinnene i blant står i kok når tre sterke teatermenn kommer sammen på denne måten. De har kjent hverandre lenge og jobbet mye med sammen, men det begynner å bli en stund siden.

Sist de møttes på scenen alle tre var i stykket “Kunst” i 1997, som forøvrig fikk strålende kritikker. Men denne gangen står de ikke sammen på scenen. Nils Ole Oftebro har til en forandring regien og jobben med å fortelle Hansen og Ousdal hva de skal gjøre. En oppgave som verken er lett for den ene eller den andre parten.

- Det er ikke alltid de liker at jeg forteller dem hva de skal gjøre. De opplever nok noen ganger at jeg tror at jeg er klokere enn dem. Det er jeg nok ikke, men jeg ser ting utenifra. Jeg har jo stort sett vært på den andre siden selv så jeg vet hvordan det føles når en regissør forteller deg at du skal gjøre noe du ikke vil. Og når jeg sier noe så er ikke de gutta her sånn: “ja vel Herr Autoritet, vi gjør det sånn”, smiler Oftebro.

De to hovedrolleinnehavrne som utgjør Minus 2 legger heller ikke skjul på at det har vært en krevende prosess.

- Har dere kranglet altså?

- Det har blitt noen høyrøstede meningsutvekslinger, forteller Ousdal og Jansen ærlig.

- Det har hendt at folk har stormet ut i raseri ja, ler regissør Oftebro. Jeg har jo vært på den andre siden selv så jeg blir ikke såret når de skriker til meg. Det er jo ikke personlig, men det glemmer man litt når man står på scenen, smiler en fornøyd Oftebro.

- Skværer dere opp da?

- Vi må jo tilbake dagen etter å fortsette, så vi må bare la ting gå. Men etter premieren kommer jeg til å gå tidlig fra premierefesten, spøker Jansen.

Pressevisning på stykket Minus 2 som har premiere 15. oktober på Nationaltheatret. Foto: Ole Haug.

Trygg regissør

Bare dager før norgespremieren på teaterforestillingen kan det forsatt gå en kule varmt på Amfiscenen på Nationaltheateret. Likevel er de tre kollegaene tilsynelatende i godt humør og regissør Oftebro er trygg på at dette blir bra.

- Jeg er ikke spent fordi jeg vet at det blir bra, sier Oftebro.

Han håper samtidig at kranglingen har vært bra for stykket.

- Jeg håper jo at vi har fått knekt opp noen ting som vi ikke hatt fått brutt opp ellers. Hvis noen kommer og forteller meg at jeg må brekke opp kneet, så protesterer jeg kanskje fordi jeg er vant til å gå med stivt kne. Det blir litt hyl og skrik, men etterpå kjenner man at det blir mye bedre.

- De gutta der tror at 100 % av det de gjør er glimrende og i 99% av tilfellene er det jo det, men jeg kjenner jo også et persolig press for at dette skal bli bra. Jeg har lyst til å få vist frem disse gutta på best mulig måte. De blir sinte på meg, men jeg er den som er mest på deres parti. Jeg krangler jo ikke med dem for at de skal bli dårligere, sier Oftebro.

Sverre Anker Ousdal og Per Jansen med AIO. Pressevisning på stykket Minus 2 som har premiere 15. oktober på Nationaltheatret. Foto: Ole Haug.

Død og varm humor

Minus 2 handler om de to dødssyke herrene Paul og Julius som rømmer fra sykehuset. I løpet av en absurd flukt fra sykehuset, iført pysjamas og lenket til dryppstativ og intravenøsslanger, blir publikum kjent med disse to mennene som har til felles at de skal dø av kreft. Gjennom noen dager ute i storbyen oppstår det både humoristiske og såre scener.

- Det kan jo hende det skjer noen ting som gjør at de ikke drar tilbake til sykehuset med det første, smiler Jansen lurt.

Det er ikke en umiddelbar koblingen mellom død og humor, men stykket ser ut til å håndtere denne balansegangen på en fin måte. Allerede åpningsscenen som i utgangspunktet er tragisk i det Paul og Julius får dødsbudskapet, får man oppleve en lun og varm humor.

- Det er en poetisk komedie. Stykket fremkaller ikke den sterke brølelatteren, men det er den underfundige humoren, forteller Jansen.

Pressevisning på stykket Minus 2 som har premiere 15. oktober på Nationaltheatret. Foto: Ole Haug.

Den gåtefulle kvinnen

De to livsglade mennene Paul og Julius har fortsatt mye ugjort og mye de enda ikke har forstått. Kvinner, for ekempel. Mennene bak karakterene Paul og Julius opplever derimot ikke kvinnen som noen gåte.

- Nei, kvinner er ikke akkurat en gåte. De er der jo. De kan være gåtefulle, filosoferer Jansen.

- De er her og vi er her. Mennesker er individer og forskjellige enten de er menn eller kvinner, skyter Ousdal inn. Men karakterene våre har opplevd kvinnen på hver sin måte og de hatt svært ulike erfaringer med dem.

Sverre Anker Ousdal. Pressevisning på stykket Minus 2 som har premiere 15. oktober på Nationaltheatret. Foto: Ole Haug.

Døden er ikke bare for de eldre

Både Jansen og Ousdal er godt voksne menn som nærmer seg 70 år. Ousdal har selv vært kreftsyk og gjennom en levertransplantasjon. De mener likevel at de ikke tenker mer på døden når de spiller dødsdømte enn det folk flest gjør.

- Man tenker jo på døden også når man er 20 år, sier Jansen

- Døden er en del av livet og alle tenker på døden. For eksempel hvis du møter en trailer i en sving og du akkurat klarer å styre unna, legger Ousdal til. Men stykket handler jo ikke i hovedsak om død, påpeker Ousdal.

- Hvem passer denne forestillingen for?

- Det passer for 90-åringer, spøker Ousdal. Nei, jeg håper jo at dette passer for alle.

- Vi vet jo ikke helt hvordan det kommer til å fungere før den fjerde veggen kommer på plass, altså publikum, forteller Jansen.

Fra 15. oktober kan du være en del av den fjerde veggen og se det spennende resultatet av Jansen, Ousdal og Oftebros trekamp på Nationaltheateret. Minus 2 vises frem til 30. desember.

"Ousdal og Jansens flukt fra sykehuset"

Ousdal og Jansens flukt fra sykehuset

To eldre menn i pysjamas, med kort tid igjen å leve, er på flukt fra sykehuset. Likevel handler «Minus 2» egentlig ikke så mye om døden.

Komedie: «Minus 2» er en poetisk komedie som berører essensen av det å være menneske: Liv, død, kjærlighet og frykt. Foto: Trine Dahl-Johansen

Trine Dahl-Johansen, skjerioslo, 11/10/11

Det er teaterhistorie som er samlet på Amfiscenen når Nationaltheatret inviterer til premiere på «Minus 2» lørdag 15. oktober. Sverre Anker Ousdal og Per Jansen har hovedrollene og Nils Ole Oftebro har regien. De tre har levd et langt liv med teateret og har mye erfaring å tilføre Samuel Benchetrits tekst.

Morsomt!

Regissør Oftebro er helt klar når det gjelder hva stykket handler om:

- Det handler egentlig veldig lite om døden! Det er mer om de viktige møtene man gjør i løpet av livet, som gjerne er helt tilfeldige. Og så er det morsomt! sier han. Selv etter å ha endevendt manuset ler han – gjerne fordi skuespillerne leverer en av replikkene på en litt annen måte en forrige gang.

Stikker av

I halvannen time skal Ousdal og Jansen, sammen med sykepleier Ine Jansen og lege Anders Mordal, fortelle historien til Paul og Julius. De ligger på samme sykehus og har fått beskjed om at de har en og to uker igjen å leve. Og hva gjør man når det allerede er for sent? Jo, man stikker av. I løpet av en absurd flukt fra sykehuset, lenket til dryppstativ og intravenøsslanger, blir vi kjent med to menn som har til felles at de skal dø, men fortsatt har mye ugjort – og mye de ennå ikke har forstått. Kvinner, for eksempel.

- Det at de bare har kort tid igjen å leve er et teatergrep som setter hele situasjonen på spissen, sier Ousdal.

Kort tid: Sverre Anker Ousdals rollefigur har fått dommen om at han bare har to uker igjen å leve. Lørdag 15. oktober er han sammen med Per Jansen klar for première på «Minus 2» på Nationaltheatret. Foto: Trine Dahl-Johansen

Avskjed

Ironisk nok er dette er Per Jansens avskjedsforestilling som fast ansatt på Nationaltheatret. I desember fyller han 70 år, men har ingen likhet med rollefiguren sin når det gjelder tid. I sitt eget liv har han mye mer enn en uke igjen å boltre seg på og planer er klare.

- Jeg har allerede ting på gang, blant annet på lerretet, røper han. Men akkurat nå er det fullt fokus på den kommende premieren. Sammen skal de finne timing, rytme og ikke minst huske mye tekst.

Ekte teater

- Dette er et stykke uten sterke virkemidler. Ordene lurer seg innpå deg og jeg håper folk får en sterk opplevelse selv uten effektmakeri, sier Ousdal.

- Ekte teater, med andre ord?

- Ja! sier de begge entusiastisk.

- Dette er trolig siste sjansen man har til å se disse to gutta sammen på scenen og det er en fin tekst! Det er sjelden det skrives så store roller for voksne menn, forteller Oftebro.

Humor: Gjennom en rekke humoristiske, vakre og såre scener avdekkes det hvem Paul og Julius er. Begge har sine svin på skogen, og de har ikke alltid gjort de klokeste valgene... Foto: Trine Dahl-Johansen

Heftige diskusjoner

De tre har vært kollegaer og venner lenge og har sterke meninger. Ousdal og Jansen innrømmer at de til tider har hatt heftige diskusjoner med regissør Oftebro om hvordan teksten skal leveres.

- Hver av oss ser ting på sin måte og mener at vi selv vet best, så vi har vært litt uenige, men vi har funnet en løsning, forteller Ousdal.

- Men vennskapet vårt ryker ikke – dette har hele tiden dreid seg om faget, avslutter Jansen.

"Fra Galilei til vår tid"

Fra Galilei til vår tid

Nationaltheatrets oppsetning av «Galileo» overbeviser ikke om at stykket hører til Brechts mesterverk

Idalou Larsen, idalou.no., 16.11.10

Med Galileo Galilei (1546.1642) begynte det moderne prosjekt. I «Galileo» følger Brecht den italienske fysikeren og astronomen gjennom de siste 30 årene av hans liv. Etter at han i 1609 hadde videreutviklet teleskopet, opprinnelig en hollandsk oppfinnelse, fikk Galilei bekreftet sin tro på at Copernicus hadde rett, og at solen, ikke jorden, var universets sentrum. Kirken nedla forbud mot dette verdensbildet i 1616, men den katolske verden var delt i sitt syn på vitenskapens oppdagelser, og pave Urban VIII, en nær venn av Galilei fra den gangen han var kardinal Barberini, delte hans oppfatninger. Men første halvdel av 1700-tallet var en urolig tid: Reformasjonen hadde splittet kirken, og katolikkene førte en innbitt kamp mot protestantismen samtidig som Tredveårskrigen herjet, og den svenske kongen Gustav Adolf vant den ene seier etter den andre. Sterkt presset av inkvisisjonen og jesuittene innkalte paven Galilei til Roma der han stadig ble utsatt for nye forhør, og til og med truet med tortur, til han til slutt avsverget sin tro på det kopernikanske systemet. Han ble dømt til fengsel på ubestemt tid, men paven omgjorde dommen til livsvarig husarrest.

Brecht har valgt å bruke en kjent historisk person til å illustrere problemstillinger som stadig er like aktuelle: på den ene siden konflikten mellom forskningens nyvinninger og etablerte sannheter, og på den andre makthaveres brutale undertrykkelse av meninger som mishager dem. Men denne Galileo er ikke et idealisert offer for en uvitende og brutal samtid. Brecht tegner et krast bilde av en genialt begavet forsker, men samtidig en selvopptatt og ganske usympatisk mann som overhodet ikke tar hensyn til sine medmennesker, ikke engang til sin egen datter.

Da Stein Winge satte opp «Galileo» i 1984 på Det Norske Teatret varte forestillingen i over tre timer. På Amfiscenen er stykket «strippet ned» til to, for å sitere Winge selv i programmet, og han legger til at «han er glad i mange og store ord, Brecht, så det har han ikke vondt av». Mulig Winge har rett, men han kjenner stykket ut og inn, og jeg kan tenke meg at denne «kortversjonen» gjør det vanskeligere å forstå Brechts tekst for den som ikke på forhånd har godt kjennskap til Galilei og hans tid.

For det er ikke enkelt å følge den kompliserte handlingen. En forklaring er at oppsetningen mangler et konsistent fokus. Som i sine Shakespeare-tolkninger på Det Norske Teatret, har Winge her valgt en langstrakt sceneløsning som rommer så vel Galileis arbeidsværelse, som Collegium Romanum i Roma og Pavens private gemakker. Men når vi ikke befinner oss i Galileos arbeidsværelse, er det ingen sceneanvisninger som forklarer hvor handlingen utspiller seg, og det gjør det vanskelig å følge utviklingen.

Kanskje for å underbygge stykkets aktualitet er Galilei og medlemmene av hans husstand - datteren Virginia (Stine Mari Fyrileiv), husholdersken – og elskerinnen? – fru Sarti (Tone Danielsen) og hennes sønn Andrea (Mattis Herman Nyquist) - alle iført tidløse, men moderne klær, mens de øvrige personene er kledd i stiliserte renessanse-kostymer.

Bjørn Skagestad er en uflidd og stort sett lite sjarmerende Galileo, etter hvert mer og mer ufyselig, en tolkning som klart underbygger Brechts skepsis til forskningen, en skepsis som visstnok ble sterkere etter Hiroshima og Nagasaki. Bjørn Skagestads prestasjon er imponerende, men fordi regien i det store og hele blir for kaotisk, blir den dessverre litt for voldsom og ikke konsekvent nok. Som vanlig utmerket ensemblespill, og en fornøyelse å oppleve Nils Ole Oftebros Sagredo og Sverre Anker Ousdal som Inkvisitoren. Men Winges personinstruksjon fører til et voldsomt, til tider masete ekspressivt spill som på den ene siden overtydeliggjør hans hensikter, men på den andre siden gjør at viktige replikker drukner.

I programmet skriver Hanne Tømta at «Galileo av flere regnes som Brechts definitive mesterverk». Nationaltheatrets oppsetning gjør det ikke helt lett å skjønne hvorfor.

"Galileo"

Premiere Nationaltheatret 13.11.2010
Brecht: Galileo
Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Tone Danielsen, Nicolai Cleve Broch, Per Jansen, Nils Ole Oftebro, Stine Mari Fyrileiv, Endre Hellestveit, Sverre Anker Ousdal, Erik Hivju, Finn Schau, Rolf Arly Lund, Trond Brænne, Jan Hårstad, Regi: Stein Winge

av Kjell Moe, Kulturspeilet, 14.11.2010

Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.

For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!

Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.

Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?

Mye av sitringen for oss publikummere oppstår nettopp de to gangene Finn Schau står på scenen og leser fra dokumenter fra vår tid. Dette gjør at Brechts tekst blir farlig og nærværende. Men ellers er dette en svært tung oppsetning. Brechts tekst blir for mye preget av lange monologer og Stein Winge makter ikke helt å frigjøre den. Vi savnet ofte hans burleske og viltre innfall.

Mye av det som i dag framstår som svakheter i Brechts tekster anskueliggjøres her. Hans form for belæring, lærestykke-mentaliteten, blir rett og slett for påtrengende. Den føles unødvendig. Men uansett er hans sting mot dogmatisme og innbitt tro på 'det sanne' noe vi absolutt trenger å bli minnet om i dag!

Bjørn Skagestad gjør uansett en stor prestasjon i tittelrollen. Han bærer stykket gjennom to timer. Vi følger ham som vitenskapsmannen som først med autoritet skal 'slå fast' sannheten overfor sin læregutt, siden hans bruk av teleskopet og alt det han oppdaget på stjernehimmelen gjennom det. De siste scenene er viet hans absolutte aldrings stund med dårlig syn og gebrekkelighet på alle vis. Dette er også forestillingens sterkeste scene hvor vitenskapsmannen inntil det aller siste viser seg å stå fast på sin mening.

Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.

Det var få steder det virkelig oppsto liv på scenen. En av de få gangene var karnevals-scenen og ikke minst alle de scenene hvor stjernehimmelen opptrer på scenen i form av en lys-sjablong som beveger seg som stjernene. Dette visualiserte Galileos tanker på genialt og virkningsfullt vis og sa mer enn noe annet i oppsetningen om hvor geniale og nyskapende hans oppdagelser var.

Stein Winge gjorde bruk av mange av de samme skuespillerne han hadde til rådighet da han styrte Torshov-teatret 'i protest' rundt 1980. Det var kanskje gjort til ære for 70-åringen som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin vitalitet på tross av årene. Men mer burleskhet og gale påfunn kunne vi alltids tåle!

"Stedet der alt kan skje"

Stedet der alt kan skje

Nationaltheatrets versjon av storslåtte Fanny og Alexander er på sett og vis et søsterprosjekt til den noe smalere Høstsonaten ved det Norske teatret høsten 2009. De to norske teatrene har tatt på alvor filmlegenden fra vårt naboland, og de to oppsetningene har fått fram viktige sider av Bergmans enorme register. Men som Høstsonaten står også Fanny og Alexander solid på egne ben som teaterprosjekt.

Stein W. Kippersund, teaternett.no, 3. januar 2010

Kari Simonsen og Sverre Anker Ousdal

Det er i seg selv magisk å få et nytt år åpnet i Bergmans ånd med en prolog som presenterer selve teatret, som sådan, som et sted der alt kan skje. I programmet til forestillingen er det ikke måte på hvor ydmyk, respektfull og bortimot redd regissør Kjetil Bang-Hansen har vært for å gi seg i kast med dette ikonet. Det er forståelig, men også en ganske smart tilnærming: For å møte et publikum med argusøyne, som både i Norge og Sverige er klar til å slå ned på tukling med slike klenodier. Og for den svenske nasjonalscenen, Dramaten, ble enden på visa at de kastet kortene.

Vågestykke

Både Nationaltheatret og Bang-Hansen har lykkes, med sitt vågestykke, i å gjøre denne sceneversjonen for aller første gang, med det som framstår som et entusiastisk og helhjertet teamarbeid. Dette er et helstøpt prosjekt, som til tross for julesøtt rampelys og alle kilometere med kostymestoff med sikkert kompass har unngått pompøsitetens felle.

Forestillingen er nær, lekende, morsom og samtidig reflektert. Utvalgsproblemet i et så stort materiale som dette må ha fortonet seg som overveldende. Men regissøren har skrellet seg gjennom løken, og med styrke og tydelighet tatt tak i de sentrale menneskelige forholdene og bildene. Grepet med Alexander Ekdahls (Kåre Conradi) tilbakeskuende fortellerperspektiv fungerer så det suser, enkelt, direkte og troverdig. Griper tak! Kampen for å gjøre sin fortelling viktig og gyldig, uavhengig av hva alskens storheter har gjort tidligere er smertelig. Alexanders kamp for sin fiksjon, for å få lyve (faktisk!) og dikte, etableres med styrke og dybde. Den voksne Alexander glir smidig inn i de påfølgende handlingene, og setter dem i perspektiv, også der nærværet er rent visuelt.

Livsutfoldelse og livskontroll

I programmet står både kostymedesigner, lysdesigner og scenograf fram med noen tanker bak sine bidrag. Og Bang-Hansen har ikke gjort denne forestillingen alene. Scenografien fanger effektivt, stilsterkt og kraftfullt opp hovedmotsetningen som for meg blir hovedtråden i hele stykket: Spennet mellom livsutfoldelse og livskontroll. Dette er et stykke som helt klart er "for folk flest" med stor fascinasjonskraft og underholdningsverdi, og som forhåpentligvis også vil komme tilbake om ikke altfor mange år, på jule- eller nyttårsmenyen.

Men Fanny og Alexander stiller også opp livet og teateret til drøfting. Alle teksthenvisningene til Shakespeare og andre klassikere understreker dette til gagns. Elementer som "karneval" og "faste" kan jo ikke settes på plass, en gang for alle. De fører en evig kamp, i og mellom menneskene. Skal vi skeie ut, eller skal vi forsake, for målets og hensiktens skyld? For hverandre? Det er vel ikke ett svar på det, til enhver tid. Men sympatien i stykket faller uvilkårlig ned på Ekdahl-ene, med deres større eller mindre laster, løgner, småsynder og ufullkommenheter. Farligst blir det om biskopens rene og totalitære idealisme får ture fritt. Det er mulig å håpe at også historien har lært oss i alle fall litt, om prisen for opplegg med bare en løsning.

Forestillingen spiller på hele registeret fra tøylesløs komedie til nattsvart tragedie. Nietzsches kategorier om det "apollinske" og "dionysiske" utfolder seg, og river og sliter i hovedpersonen Alexander. Enkelthøydepunkter er det ellers flere av: Veteranskuespiller Nils Ole Oftebro er et komikkens fyrverkeri, og jeg falt også pladask for Sverre Anker Ousdals nydelige og fast skulpturerte Isak Jacobi. Mye flott også av andre, bevares! Kjersti Holmen tar tak i og får ut sider ved den tragiske Emilie som viser at hun har mer å spille på enn det komiske. For den som måtte være i tvil om det. Scenen der tapet av Oscar slår inn hos Emilie, viser hva Holmen kan hente ut. Gripende.

Nakent og direkte

Hendelsene som er sett med barnas blikk treffer også nakent og direkte der de skal. Bra gjort å få den krevende biten med barneskuespillerne så troverdig, det vitner igjen om solid teamarbeid. I film er ikke dette så sårbart som på en scene, der forløpene skal gjennomføres, "som nye", kveld etter kveld.

John-Kristian Alsakers scenografi er en fryd. Det formelig kiler i magen bare av selve åpningstablået med julespillet, rett og slett tindrende stemningsfullt og nydelig. Og for et stjerneskudd av en etablering da: Vi er i Ekdahls teater, der og da, med en eneste gang! I første akt fungerer trappene og de ulike nivåene storartet som simultanscener, for lurvelevenet i Ekdahl-familiens julefesthus. Sterkest scenografisk blir likevel andreakten etter min mening, med sin velmotiverte strenge form- og fargebruk, der den autoritære trappestrukturen bringer tankene tilbake til en operadekor for en Macbeth-oppsetning på 80-tallet en gang. Og som det i ethvert diktatur finnes smutthull og åpninger, ligger den overdådige sjappa til jøden Isak kamuflert under det hele.

I en større historisk sammenheng har det skjedd mye med et teater som klarer å få plass både til Fanny og Alexander og Verdiløse menn innenfor sin tradisjonelle gullramme på ett og samme år. Da kan virkelig alt skje på denne scenen. Mens de frie gruppene og eksperimentscenene gjennom noen tiår har åpnet opp for samspillet med utprøvende musikk, multimedia, installasjons- og bildekunst bekrefter Nationaltheatrets forestilling institusjonsteatrenes åpning mot andre medieformer. Fanny og Alexander er en kraftig bekreftelse på adaptasjontrenden mellom litteratur, film og teater. Ingen "stener for brød" her - takk for teaterfesten!

"Storslåtte skuespillere"

Storslåtte skuespillere

«Fanny og Alexander» løftes av skuespillerne, men sliter med kitschy regi.

Therese Bjørneboe, oslopuls, 9.11.09

Hele ensemblet. Foto: Trygve Indrelid

Da Ingmar Bergman skrev manuset til Fanny og Alexander hadde han til dels andre skuespillere i tankene enn dem vi kjenner fra filmen. Det kan man notere seg, for er det noe oppsetningen på Nationaltheatret lykkes i, er det å vise hvor godt rollemateriale Bergman gir til skuespillerne. Når Fanny og Alexander er Bergmans mest teatrale film, skyldes det også at han skrev «gammeldagse» karakterroller.

Fanny og Alexander er på dette punktet en gavepakke til et ensembleteater, og til publikum som får se «sine» skuespillere gjøre rollene og måle krefter med filmskuespillerne. Her løsner det under julaftenscenene, hvor Ågot Sendstads «sublime» fremføring av en tysk lied er et høydepunkt, tett fulgt av Nils Ole Oftebros vrengte øyne i en elskovsscene i tilnærmet stumfilmstil.
Komisk overskudd.

Oftebro innreflekterer et spill med teatersalongen, men det kler en så ekspansiv personlighet som Gustav Ekdahl, og selve forestillingen. Den fungerer nemlig best i de komiske scenene, som fra Bergmans side har smerte og brodd, og ikke minst menneskelig generøsitet og romslighet.

I små og store roller utfolder skuespillerne på Nationaltheatret et overskudd av komisk talent. Forestillingen byr på et gledelig gjensyn med Kari Simonsen, som er mer robust moderlig enn Gunn Wållgren, men som har en skjør sensualitet i samspillet med Sverre Anker Ousdals Isak Jacobi. I denne rollen stilles Ousdal overfor en utfordring han parerer med glans, med sin instinktivt nakne spillestil. Hadde han også fått lov til å utbryte trollmannens skrik over kisten i bispegården!

Gylne øyeblikk.

Forestillingen byr på en skuespillerparade og hel rekke gylne øyeblikk, som i filmen. Men Fanny og Alexander kan også fort bli en teatersviske, til dels nettopp på grunn av de gammeldagse ønskerollene. Kjetil Bang-Hansen er god som personinstruktør, og en umiskjennelig evne til å sy situasjonene sammen og skape driv. Svakheten ligger i Kjetil Bang-Hansens hang til å utpensle og overforklare.

I humoristiske scener fungerer overdrivelsene, men når Bjørn Skagestads bisp forvandler seg til en seksuell sadist, overtar melodramaet. Det er i de eksistensielle og tragiske partiene man merker fallhøyden fra Bergmans film.
Forteller.

Det mest påfallende grepet i denne teaterversjonen, er at Bang-Hansen innfører en forteller: I dette teatret vokste jeg opp, sier Kåre Conradi, og så siterer han fra Strindbergs Ett drömspel. Problemet med dette fortellergrepet, er at det inviterer til å forklare med ord. Det er noe lektoralt ved Kåre Conradis Alexander, enten han siterer Strindberg eller stiller spørsmål ved hva som er sannhet og løgn. Fantasien til Alexander er blitt middelaldrende.

Den kanskje største utfordringen ved å overføre Fanny og Alexander til scenen ligger i at det vrimler av allusjoner til teatret. I familien Ekdahls navn ligger Ibsen. Før Oscar dør, har de prøver på Hamlet. Alexander ser farens gjenferd. Men fordi Bergman fletter teaterreferansene inn i en langt på vei realistisk film, oppstår det et gjensidig og ironisk spenningsforhold; hva er liv, hva er teater? På scenen risikerer det metateatrale å bli kunstferdig banalt.

Oppgjør.

På Nationaltheatret vades det i Shakespeare-sitater. Kill your darlings! fristes man til å si.

Men så følger Emilies (Kjersti Holmen) oppgjør med skuespilleryrket: Vi lever vårt liv i et fantastisk selvbedrag, har aldri brydd oss om samfunnet. Jeg nøler i min dom, og lurer på om Kjetil Bang-Hansens overdrevne bruk av sitater skyldes at han virkelig vil skru det til, utstille hvordan teaterfolk søker tilflukt i andres ord og sitater, for å gi økt kompleksitet og motivasjon til ekteskapet med bispen?

Men så kommer fortelleren Kåre Conradi og begynner å spørre: Var bispen en Claudius? Eller var han en Gregers Werle som med sin ideale fordring strakte hånden inn i vårt liv? Problemet med Bang-Hansens viderediktning, er at Alexanders replikker lyder som regikommentarer eller som «tolkningsnøkler» til stykket. Og min største innvending mot Kjetil Bang-Hansens oppsetning, er at den rasjonalistiske «flinkheten» stiller seg foran historien. Bergmans film etterlater seg alltid undring. Ikke slik her.

Fanny og Alexander er langt på vei et melodrama, men horroren oppleves realistisk og den storslåtte forsoningsscenen på slutten kjennes som en oppvåkning fra en vond drøm. I Bang-Hansens regi utspiller de magiske scenene mot slutten seg parallelt i henholdsvis bispegården og i jødebutikken.

Dreven hånd.

Bang-Hansen regisserer med dreven hånd, og man følger det hele med spenning, også på grunn av den fantastiske teksten. Arrangementene forklarer likevel jødenes voodookunster i direkte overførsel til bispegården, og velden i det som skjer går tapt til fordel for gutteromanen. Men hvordan matche Bergman? Det kanskje mest imponerende i filmen er jo at vi aksepterer magien, helt forbeholdsløst. Jødens skrik over kisten.

Som man kanskje vil huske, legger biskopen (Jan Malmsjö) hånden på skulderen til Alexander i et mareritt på slutten av filmen. Det tilfører en dissonant til den forsonende slutten. Det er antagelig denne dissonansen Kjetil Bang-Hansen vil spore oss inn mot. Men han burde sett dette som et konvensjonelt, kunstnerisk grep som hører til komediegenren, les: Shakespeare, i stedet for å fristes til psykoanalyse.

"'Kilden' av Gabriel Scott"

«Kilden» av Gabriel Scott

Glem alle nymotens bøker om “simple living". Hør i stedet lydbokversjonen av Gabriel Scotts roman «Kilden» fra 1918, lest av Sverre Anker Ousdal. For i motsetning til livsstilsbøkene, kommer «Kilden» aldri til å gå av moten.

Jorid Mathiassen, Bok & Samfunn, bokogsamfunn.no 06.08.2007

Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

«Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det?»

Slik innleder Gabriel Scott sin roman om fiskeren Markus, og vakrere visdom om livet enn det sørlandsdikteren formidler i denne vesle romanen tror jeg knapt finnes.

«Uhyre enfoldig», det er merkelappen naboene setter på Markus. Saken er at denne tilsynelatende enkle mannen har mer å fare med enn både Kristen og Truls, de som er for storkarer å regne. Mens de andre er opptatt av å karre til seg mest mulig og gjøre det bekvemt for seg, er Markus fornøyd og gjør det beste ut av det vesle han har. Visst har han ting å bale med, Markus også, men han har en egen evne til å glede seg over det lille han har og til å se det store i det lille. Den barnlige undringen har aldri forlatt Markus. For ham handler det om å leve i og med naturen, på dens premisser. Man kan bli naturromantiker av mindre.

Dette er ikke en roman full av handling og folkeliv, det er en fortelling om den nøysomme fiskeren Markus og hans liv i det vesle huset i havnen, om hans forhold til livet og døden, til menneskene og naturen. Det er en stille bok, og Sverre Anker Ousdals dype stemme og sørlandske dialekt tar vare på det sårbare i historien. Man kroer seg der man sitter og lytter. Og så gråter man en skvett når det hele er over. Når Markus’ tid på jorden er omme, når han har lagt støvet av seg og vendt tilbake til det eviges favn.

Boken gir meg et øyeblikks ro i sjelen. Den gjør meg tankefull, og kanskje hjelper den meg til å sette ting i perspektiv. Jeg blir nesten flau fordi min egen kravstorhet plutselig blir så iøynefallende, og min egen oppfatning av det gode liv blir satt på en nødvendig prøve.

Det er en vemodig og vakker historie, formidlet i en prosa som forvandler seg til poesi. Han kunne kunsten å leve, Markus. Og han kunne kunsten å skrive, Gabriel Scott.

Lydbokversjonen av «Kilden» er utgitt av Lydbokforlaget (2007). Den som leter etter en trykt versjon av romanen i bokhandelen, vil måtte lese forgjeves. Romanen er ikke lenger i salg, kun utdrag av den er tilgjengelig i «Fortellinger i utvalg» (Aschehoug).

"Vakkert og mektig"

Vakkert og mektig

Sissel Kyrkjebø, Kristiansund kammerkor, og et sammensatt band og orkester lyktes ifølge vår anmelder med urpremieren på verket "Missa Trypticon" i Molde domkirke lørdag.

Suverent: Sissel Kyrkjebø og Sverre Anker Ousdal (sittende t.v.) sang og framførte dikt svært overbevisende innimellom messeledd med Kristiansund Kammerkor, sammensatt orkester og band. Foto: Erik Birkeland

Marit Heiene, rbnett.no, mandag 22. september 2008

Det er en kulturell begivenhet når et stort kor- og orkesterverk framføres for første gang. Det var tilfellet i helga, da det kirkemusikalske verket "Missa Triptychon" var på urpremiere-turné i Ålesund fredag, Molde lørdag, og Kristiansund i går.

Det var festivalsjef Peder Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival som bestilte verket til årets program, fra musiker, komponist og arrangør Kjetil Bjerkestrand fra Frei.

Siden festivalstart falt sammen med helga for Møre bispedømmes 25-årsjubileum og vigsling av Ingeborg Midttømme til ny biskop i Møre, tok kirka kontakt med Rensvik om et samarbeid. Dermed har den nyskrevne messen også markert jubileum og bispevigsling i hele fylket.

Lørdag kveld, noen minutter over kl. 18: En enslig, dempet basstone fra Kjetil Bjerkestrands keyboard brer seg utover en ganske fullsatt Molde domkirke. I kordøra har Kristiansund Kammerkor stilt opp, og på oppbygd platting foran dem sitter Festivalens Kammerorkester, sammen med et band av perkusjon, elgitar, bass og keyboard.

Med ett høres klare, lyse, sakte soprantoner ett eller annet sted fra, i bølgende vokalise. Og der kommer Sissel Kyrkjebø sakte ned midtgangen bakfra, bærende på en nydelig ordløs melodi.

Brått setter strykerne inn, med en hissig rytmisk figur som gjentas og gjentas, mens Sissels klare stemme fortsatt bølger over det hele.
Slik låt innledningen på preludiet som danner første sats i verket som – slik navnet tilsier – er bygd rundt den kirkelige messens faste ledd: Kyrie – Herren misunne deg; Gloria – Ære være Gud i det høyeste; Credo – Trosbekjennelsen; Sanctus – Hellig, hellig, hellig; og Agnus Dei – Du Guds lam, som bar all verdens synder.

Dette er imidlertid ingen messe i betydningen gudstjeneste. Messen er her brukt som en kompositorisk form, og har i dette tilfellet – i tillegg til messeleddene – innlemmet to andre hovedelement: Et knippe solosanger som Kyrkjebø framfører, med tekst av Erik Hillestad, og en håndfull sufidikt, framført på norsk av Sverre Anker Ousdal.

Denne tredelingen i innhold er årsaka til verktittelen Missa Triptychon: Triptychon er en tredelt altertavle, formet som et stilisert skap der dørene er brettet ut til siden.
Tilbake til sufidiktene. Disse er poetiske frukter av sufisme, som er en mysterie- og visdomstradisjon innenfor islam. Det er i seg selv svært spesielt å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform. Det kommer jeg tilbake til.

Men – hvordan klinger så det hele? Kjetil Bjerkestrand er en allsidig musiker og komponist som skriver i mange sjangre. I "Missa Triptychon" er det i hovedsak to: den klassiske kirkemusikalske på messeleddene med kor og orkester, sunget på latin; og et populærmusikalsk uttrykk i de mellomliggende sangene, med band og orkester.

Det som imidlertid er gjennomgående uansett sjanger, er komponistens sterke sans for vakre melodilinjer. Det være seg i messeledd eller Sissels sangsoli – de melodiske temaene, som gjerne gjentas med små variasjoner, er svært iørefallende og lette å like. Det samme kan sies om harmoniseringene.
Spørsmålet er om det gjør musikken mindre slitesterk når den er så lett tilgjengelig med en gang.

Men det er vel tvilsomt om så mange får mulighet til å høre verket særlig mange ganger. Slike musikalske løft som dette, burde dokumenteres med opptak med mulighet for cd-utgivelse. Men det blir sjelden gjort, dessverre.

Hva gjelder instrumenteringen, er den nennsom, med forsiktig, men effektfull bruk av klanger både i orkester og i band, for å gi de enkelte sangene eller messeleddene særpreg.

Det som for eksempel ofte skjer når band-perkusjonsinstrument er med, som her, er at trommene brukes det meste av tida, og med sitt dominerende uttrykk setter sterkt, monotont preg på alt. Her er trommesett bevisst utelatt, i tråd med komponistens og perkusjonistens musikalske vurdering.

Perkusjonsinstrumentene blir hele vegen brukt dempet, med et rikholdig utvalg klanger som fletter seg effektfullt inn i helheten med respekt for den øvrige musikken.

Dette fikk sitt høgdepunkt med Helge Norbakkens perkusjonssolo mot slutten. Det ble en musikalsk reise i et rike av spennende og annerledes klanger. Her fikk vi dessuten for første gang høre cymbalene, som skapte fest og glans i kraft nettopp av kresent bruk.

Til tross for messens mange bestanddeler, ga verket et helhetlig inntrykk. Her har musikere og sangere øvd godt for å få alle overganger til å gli fint, og for å skape en helhetlig stemning.

Framførelsen for øvrig var det lite å utsette på. Sissel Kyrkjebøs stemme og sceneutstråling var som vi kjenner den fra før: Stemmen er klar, sterk og glansfull, og hun synger med smil, glimt i øyet og en lekenhet som bare trygghet og overskudd kan gi.

Sverre Anker Ousdal leste sufidiktene på egen sørlandsdialekt, og – som den suverene skuespiller han er – på en måte som gjør at vi tror på ordene.
Kristiansund Kammerkor framsto sikre på messeleddene, og fra mitt sittested midt på sideskipet, hørtes det også homogent og stort sett reint ut. Av og til hørtes de ut til å ligge litt lavt.

Skulle jeg etterlyse noe, måtte det være at koret i enkelte partier kunne stolt på sitt solide fundament og sluppet seg enda mer løs.
Det sammensatte orkesteret var stødig og hadde fin klang, med overbevisende prestasjoner både gruppevis og i soliene. Også bandet var tydelig håndplukket og av høy kvalitet, med Bjerkestrand sjøl på keyboard.

Det hele ble trygt loset fram av den erfarne og dyktige dirigenten Peder Rensvik. Han skal med sin bestilling også ha æren for at verket i det hele tatt ble til.
Viktige her er også Kristiansund og Surnadal kommuner, og støtte fra Norsk Kulturråd.

Så en liten refleksjon rundt bruken av muslimske sufidikt i en kristen messe. Det kan sees på to måter:
På den ene siden: Det er fint å bygge bruer mellom ulike religioner i en tid når motsetningene og konfliktene ofte blir dyrket. For det er ingen tvil om at mange religioner har mye felles. Islam, kristendom og også jødedom har dessuten felles opphav, med Abraham som den første troende i alle tre religioner.

I tekstene Ousdal framførte, hørte jeg da heller ikke noe som sto i motsetning til kristne dogmer. (I den grad man får med alt ved én gangs lytting.) Formuleringer av typen "Verdsett øyeblikket, for du kan aldri gjenvinne tapt liv", er mer generell livsvisdom i mange kulturer, enn trosdefinerende.

Men likevel – på den annen side: Selv om det i konfliktenes tid klart er positivt å trekke fram det som er felles for mennesker, også i våre respektive religioner, spørs det om måten å gjøre det på er å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform, om enn i konsertversjon – og så framføre det hele i en kirke.

Jeg er i tvil om dette, om man vil ta tro og religion på alvor. Nettopp respekt for den enkelte religion gjør at jeg ikke syns man skal blande flere sammen i en sammenheng som dette – altså i messens form, og det hellige kirkerommet som arena. Da kan vegen være kort til en New Age-filosofi der mange slags trosretninger og filosofier røres sammen til en diffus åndelighet.

Når det er sagt: Konklusjonen er at bestillingsverket "Missa Triptychon" uten tvil er en stor opplevelse av skjønnhet og mektig musikalsk utfoldelse på høgt nivå.
Det visste da også publikum å gi uttrykk for, med stående da capo-applaus i åpenbar begeistring.

"En messe av søt musikk"

Sissel Kykjebø, Kristiansund kammerkor, Festivalens kammerorkester, Sverre Anker Ousdal og et firemanns band skapte vakker musikk i domkirken lørdag kveld.

Sverre Anker Ousdal leste tekster fra oversatte sufidikt.

En messe av søt musikk

Til tider isnende vakker. Til tider betagende vakkert. Til tider sensuelt og vakkert. Vakrere enn dette blir det ikke.

Jan Øivind Jensen, tk.no (Tidens Krav), 20.09.2008

Kjetil Bjerkestrand "Missa Triptychon" høstet sterk applaus i en fullsatt Molde domkirke lørdag kveld. Til tider så vakkert at det var til å grine av, skreddersydd til Sissel Kyrkjebø. For denne messen var ikek for sopran, kor og orkester, men for Sissel, kor og orkester.

Bjerkestrand har laget noen vakre melodier til Sissels soli, og enten sammen med band eller med fullt orkester, så svingte det til tider grusomt. I positiv betydning. Og når gitarist Geir Sundstøl tok fram steelgitaren og sklei innunder Sissels lyse, klokkeklare sang, var det isnende vakkert.

Hymnen "Brent av ildens glød" kunne seilt rett til topps på Norsktoppen, og "Bønn", en Kyrie-tekst med Sissel, kunne vært kveldens siste på dansegulvet. For dette var nært og tett på. Noen ganger svinger det blues-blått i orkesteret, andre ganger orientalsk.

Sissel Kyrkjebø gynger med, smiler henført, innbydende og tidvis leken. Dette er musikk som skapt for henne.

Vi kunne tidvis ønske oss litt mer dynamikk, litt mer spenning, litt mer fortissimo. Det ble rett og slett mest vakkert. Så vi skal være forsiktig med å klage. Når KKKK-festivalen åpner i Kirkelandet kirke søndag kveld, kan du være sikker på at du får valuta for pengene. Og at du blir stolt av hva som kan skapes av musikk på våre kanter.

For både kor og orkester leverer som de skal, rent, pent og distinkt. Sverre Anker Ousdal leser innimellom teksten, selv om hans latin ikke måler seg mot korets. Dog skal det sies at det meste er på feilfritt sørlandsk.

Men først og fremst er dette Kjetils musikalske hyllest til Sissel. En messe med søt musikk.

"Mektig messe i Ålesund kirke'

Ålesund kirke var arena for Missa Triptychon i kveld.

Mektig messe i Ålesund kirke

I morgen står Molde for tur, mens messen åpner KKKKfestivalen i Kristiansund søndag.

Elisabeth Solvang, smp.no, 19. september 2008

Sverre Anker Ousdal, trommeslager Helge Norbakken og Sissel Kyrkjebø.

Messen er et bestillingsverk laget av Kjetil Bjerkestrand. Musikeren og komponisten, opprinnelig fra Frei, fikk forespørsel om å lage messen fra festivalsjef Peder A. Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival.

Møre bispedømme hørte om bestillingsverket og mente det kunne være et ledd i markeringen av 25-årsjubileumet til bispedømmet.

- Jeg ønsket å få fram kontrastene mellom de tradisjonelle latinske messene, blandet inn med det mer rytmiske, samt referanser til den islamske tradisjonen. Det er typisk meg å blande ulike stilarter, forklarer Bjerkestrand.

Og blandet ble det. Publikum i Ålesund kirke fikk i kveld høre sakrale kor og orkesterpartier som minnet om musikk knyttet til vår tradisjonelle kirketradisjon. De ble splittet opp og supplert av rytmiske solistpartier av Sissel Kyrkjebø, mens Sverre Anker Ousdal roet messen ned i partier med lesingen av sufidikt.

Sverre Anker Ousdal leste sufidikt. Alle foto: Nils Harald Ånstad.

"Forenklet soldatberetning i Risør"

Forenklet soldatberetning i Risør

Idar Karevold, Aftenposten papirutgave, 26. juni 1999

Visse temaer er alltid like aktuelle. Da Igor Stravinskij oppdaget at de store ensemblenes tid var forbi, vendte han blikket til frem-førelser i mindre format.

Det var krig i Europa, og ballettkomponisten måtte se seg om etter andre oppgaver og nye samarbeidspartnere. Den russiske ballett var ikke tilgjengelig og med sine mange aktører heller ikke håndterlig som turnéensemble på et kontinent i krig.

Dessuten herjet spanskesyken. Den etter hvert så berømte komponisten følte seg selv temmelig isolert i Sveits. Sammen med forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz og maleren René-Victor Auberjonois ble «Historien om en soldat» utviklet, og det er i ettertid et av komponistens hyppigst fremførte verker.

Aktuell Fremdeles er det aktuelt. Soldaten som labber hjem fra krigen til Stravinskijs marsjerende toner, kan strengt tatt komme fra hvilken som helst krig. Han vil bare treffe sine kjente og kjære. I den tilstanden er han sårbar for innhugg fra omgivelsene, og han lar seg lett manipulere. I Ramuz og Stravinskijs beretning er Djevelen manipulatoren.

Historien er ikke spesielt original. Den har islett av russisk eventyrverden og den gamle Faust-myten. Det som gjør den uimotståelig er Igor Stravinskijs musikk med spissformuleringer av humor og ironi. Den haltende soldaten med åpenbare karakterbrister presenteres i innledningstaktene med sin nypolerte fasade. Han spiller sin fiolin på gebrekkelig vis og er preget av livets narraktighet.

Stykket er en beretning om lurendreieriet som fundamentet for menneskelige misforståelser og destruksjon. Djevelen overlister stadig soldaten til tross for at denne er klar over at han er blitt overlistet. Bare på ett punkt taper Djevelen sin makt, når han utsettes for musikkens betvingende kraft og må hengi seg til den. Endelig slått er han imidlertid ikke, og han venter tålmodig ved neste korsvei i den evige runddansen etter å nå sine mål.

Ousdal

Stravinskijs verk er skrevet for et instrumentalensemble, en forteller og to dansere. De forskjellige aktørene gir muligheter til å spille ut bredden i idétilfanget, og de gir også anledning til å brette ut de mange skiktene i historien. Den er flerdimensjonal og bør oppleves i det perspektivet.

I Risør kulturhus torsdag var skuespiller Sverre Anker Ousdal fortelleren, og han gjorde det kunststykket å profilere aktørene på en måte som nettopp fremkalte forståelsen av det mangesidige.

Ingen dansere var med, og det var svakheten ved produksjonen.

Men Ousdal spilte på et stort register og fikk ved stemmens bruk aktørene til å fremstå som listige, naive, grådige og smarte.

Stykket ble et drama med en resitatør og et stjernespekket instrumentalensemble som kontrapunktisk referansegruppe med ansvar for det musikalske. Det djevelske spill og det djevelske marerittet, den alltid nærværende og alltid ventende og slu manipulatoren vibrerte med i hele fremstillingen. Det besnærende ved fremførelsen i Risør lå i den kunstneriske vibrasjonen der det dagsaktuelle ved stykket ble synlig. Ousdals hemningsløse karakteriseringsevne satte fokus på det djevelske spillet. Vel var det et savn at musikken som tross alt ble skrevet av en av århundrets største ballettkomponister, ikke ble realisert på tilsiktet måte i koreografert dans. Det ville sammen med en tolkning som den Ousdal la opp til, ha løftet fremførelsen opp mot det optimale. Musikalsk var den i mange henseender svært bra. Siden «Historien om en soldat» ble til, har mange i Europa beveget seg fra krigens skjeve marsj mot noe som har vært å forstå som håpet om noe bedre. Det djevelske spillet har imidlertid alltid ført soldaten tilbake til utgangspunktet.

Kanskje har det ikke i soldatens øyne i første omgang vært duket for en ny krigsskueplass, men det har vist seg at den aldri har vært langt borte. Fremførelsen under Risør Kammermusikkfest var en påminnelse om aktualiteten i stykket fra 1918.

"'Blodsbånd' øyeblikkelig TV-klassiker"

"Blodsbånd" øyeblikkelig TV-klassiker

Per Haddal, Aftenposten papirutgave, 13. mars 1998

NRK-Fjernsynet: BLODSBÅND Norsk TV-drama Regi: Leidulv Risan, med Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen

Norsk TV-serie av første melodramatiske klasse, med Sverre Anker Ousdal som ypperlig ankermann

Leidulv Risan har i sine filmer, som "Krigerens hjerte" og "Pakten", vist upåklagelig vilje til å arbeide med skuespillere på aller øverste kvalitetsnivå, som Anneke von der Lippe, Robert Mitchum, Erland Josephson og Espen Skjønberg.

Dårligere er ikke valgene til denne miniserien på fire episoder som anmelderen allerede etter første episode drister seg til å utrope som en øyeblikkelig TV-klassiker.

Og det gjøres selv om regissør og manusforfatter Risan skulle komme til å rote seg litt vekk underveis.

Elevert melodrama

"Blodsbånd" er altså klassiker i norsk TV-drama, vel å merke i nyere avdeling. Det vil si at serien nærmer seg såpeoperaen når det gjelder tilgjengelighet, uten at det blir kitsch av det. Her er melodramaets kvaliteter i dempet utgave. Det vil si at det er lov å gråte, slik dagens kinofilm forlanger. Vi ser altså ingen helt nådeløs psykologisk eller sosial realisme som føres til sin aller ytterste konsekvens hva svart smerte angår. Dette myknes, formes med mildere hånd, tross alt. Genren er moderlig:

Gråt, lille venn! Det er snart over nå.

Risans eleverte melodrama vil tiltale svært mange, med sin tilsynelatende virkelighetsnærhet: karrière, skilsmisse og narkomani i neste generasjon. Ousdal er den ekstremt vellykkede medisinprofessoren som mottar ærespris og samme dag får vite at sønnen fra første ekteskap nesten har drept seg selv i narkotikarus. Faren styrter til sin forsømte gutt i Kristiansand og forsøker å rette på det gale. Galere og galere blir det, om det aldri så mye utspiller seg i dagens velstands-Norge. Samtidsproblemer gir avtrykk i fiksjonen, selv om fiksjonen altså ikke beveger seg over et altfor vidt register.

Her er det først og fremst Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen som foredler et velskrevet materiale. I "Kristin Lavransdatter" leverte Ousdal en av de mest velformede prestasjoner i norsk 1990-talls-film. Hans hovedrolle i "Blodsbånd" er antagelig det beste som er gjort i norsk TV-drama, stadig nyere avdeling, i det samme tiår.

Ruvende Ousdal

Den ruvende Ousdal har et massivt, nesten påtrengende nærvær uten at det dominerer i den grad at de andre figurene blir borte. Selv om den plutselig utbrente professoren blir mer og mer forgremmet, er det intet nidportrett han utsettes for. Med sitt illustrative kroppsspråk forsvarer Ousdal figuren på turen utenfor fellesskapet, uten å unnskylde.

Holmen holder også høyeste kvalitet, i interiørene fra et familieliv i sterke svingninger, stram kontroll i kaos. Det samme gjelder Ellen Horns førstehustru, det kokende indre koker aldri helt over. Den øvrige rolleliste klarer seg svært bra, den også.

Om Risan med "Pakten" ikke riktig visste å bruke skuespillerne på deres maksimale nivå, gjør han ikke den feilen om igjen. Her er nok av førsteklasses folk som er oppgaven voksen - som er å gjøre populærdrama uten at det blir banalt, om materialet aldri så mye kan virke slik.

Vi kan spå mye annet å glede seg kraftig over, for eksempel Arne Borsheims eksemplariske fotografering, som følger stemninger og forventninger med sikker sporsans.

Dette er en produksjon med kvalitet, rett og slett.

Også melodramaet kan virke merkelig autentisk når det utspiller seg i hjemmekjente miljøer, som Oslo og Kristiansand. Det er noe med "Blodsbånd", også for regissører og manusforfattere.

"Gi oss mere melodi"

Gi oss mere melodi

Eilif Straume, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987

Enken valser videre. Lørdag nypremiere med Hege Schøyen i tittelrollen. I første akt hørte vi knapt stemmen hennes. Skylden for det må i høy grad deles med Håkon Berges vannskapning av et orkester. Av over tyve musikere har han bare tatt med fire strykere til en Leharoppsetning!

Og da synes han vel han har vært flink. Han har jo syslet med sitt fag i 1112 år og er dermed hevet over kritikk. Hvor mye han har snytt oss for, oppdager vi når han iblant lar disse få strykerne få spille alene, eller når en enkelt blåser holder melodien - som helt til slutt. Da blir det vakkert. Men når han kjører på som verst med hele orkesteret, ville jeg heller ha sittet i Grinzing og hørt et gammelt godt schrammelensemble. Ibsen har skrevet om jernkansleren Bismarck noe som like godt kan brukes om tre og messingblåseren Berge:

Ti mot skjønnhet higer tiden, men det vet ei Berges viden.

Hege Schøyen spilte ellers pent og fornuftig og gjorde sin Hanna Glawari til en jente av folket. Men den som tar scenen i full bredde så snart han viser seg, er Sverre Anker Ousdal.

Nå spiller han så godt - og legger så mye sann menneskelighet inn i sin farsefigur at vi glemmer alt vi har sagt om flat stemme og annen bedrøvelighet.

Den han først og fremst må dele kvelden med, er Lars Andreas Larssen. Lars Larssen, med mellomnavnet Andreas, har store penger tilgode fra vårt dystre helesdirektorat for den folkesunnhet han har befordret gjennom latterutløsning til beste for psyke såvel som for soma. Hans Baron Zeta viser også en streng beherskelse av virkemidlene, noe som ofte er problemet for den genuint frodige komiker.

Av annet positivt har vi lyst til å fremheve koret, som vi har merket oss på begge premierene.

Det støttet solisten ypperlig, for eksempel i Viljasangen. Ellers glimter det godt til hver gang den lille pontevidrinske ambassadestaben samler seg om koffertene og synger bedrøvet om forestående hjemreise. Her, og i mange andre scener, viser Kjetil BangHansen sitt regigrep.

Ambassaden, der vi også nevner Gerhard Bjelland, Magne Olav Brevik og Truls Kwetzinsky, synger forøvrig aldeles ypperlig.

La så Enken valse, og vær ikke redd for melodien når neste våroperette skal gå sin selvfølgelige gang over Nationaltheatrets bredder.

"'Orions belte': Nytrimmet og bedre"

"Orions belte": Nytrimmet og bedre

Per Haddal, Aftenposten papirutgave, 11. oktober 1985

Ingen "creditliste" denne gang, den bragte vi i førsteanm. i februar. * "Orions belte" er spent på nytt - og er blitt, om man tillater, mer spennende. Mange av de svakhetene som måtte påpekes da årets eksempelløst fremgangsrike norske thriller hadde premiere for noe over ni måneder siden, er nå fjernet.

Det gjelder ikke minst de rørete og klønete fyllescener i begynnelsen som fikk en så myndig og formsikker filmaktør som Sverre Anker Ousdal til å fremstå som en skamfull pliktløper.

Midtpartiet har beholdt sin internasjonalt anstrøkne dynamikk, om vi så må si, mens det svakere tredjeparti nå har fått en bedre utgang. Ola Solum & Co. har spilt inn avslutningen på nytt, her er det ikke utelukkende saksen som renser opp i filmens dengang så skuffende og umotivert abrupte punktum.

Foreliggende er mer påkostet og mer sikker i sin atmosfære. Og den peker inn i denslags som kommer i norsk film senere, vi tenker på den nye thriller "Blackout" og dens satsing på den stramt stiliserte film noir, nattemørkets genre.

"Orions belte" blir av enkelte regnet som en thriller med betydningsfullt politisk innhold.

Om vi så må si: På et ytre plan, kanskje. Men sant å si minner akkurat det om internasjonal dusinvare. Hva som er viktigere er vitaliteten, bevegeligheten, stilen - det har vi ikke vært bortskjemt med i norske filmer som gjerne oser av budskap. Men heller ikke mer.

Stilbevisstheten er våknet for alvor, det gir også "Orions belte" signal om. Og viljen til å strekke seg langt. Det er f.eks. intet å si på forbildet når det gjelder nyutsendelsen.

Også Steven Spielberg måtte presse "Nærkontakt av tredje grad" i hui og hast ut på markedet.

Men han kom tilbake med omklipp og ny slutt i noe han kalte Spesialutgaven. Og en spesialutgave har "Orions belte" nå også fått. Det låter jo ganske flott.

"Nationaltheatret / Amfiscenen: Seier i Studenterlunden"

Nationaltheatret / Amfiscenen: Seier i Studenterlunden

Eilif Straume, Aftenposten papirutgave, 17. april 1985

"Det er noe nifst ved dumheten når den blir logisk." En av replikkene fra Tom Stoppards stykke som kommer til å leve sitt eget liv. Det er flere slike fyndord i "The real thing" , eller "Det helt store" , som den norske tittelen lyder.

Hovedpersonen, Henry, selv dramatiker, holder et stillferdig, men desto mer presist rammende oppgjør med noe vi mennesker ser ut til å måtte slåss mot inn i en fjern fremtid: Driften til å rive ned i steden for å bygge opp. Troen på at det må rives ned, herjes og drepes for å bygge opp. Vi kan ikke godt si det er et oppgjør med 60 og 70årene og en forsvarstale for kvalitet i kunsten.

Først og fremst kunsten med ord. Den vet Henry adskillig om. Men det er mye han vet forskrekkelig lite om. For eksempel musikk. Her aner vi en utvikling, rørende langsom, i takt med innflytelsen fra Annie, det helt store i hans liv. Når vi sitter og leter efter hvorfor de to virkelig ser ut til å ha funnet "the real thing" ved hjelp av hverandre, da melder seg usøkt foreningen av ord og musikk.

Mange har tydd til det gamle og velkjente kinesisk eskebegrepet for å karakterisere Stoppards stykke.

Og skulle det være velegnet noe sted, måtte det være her. Inne i hver scene finnes en annen scene, i skuespillet virkeligheten, og virkeligheten er den skuespill? Men vi kunne si så mye. Og har mest lyst til å si dette: Se stykket! Alle som kan. Her har Nationaltheatret fått til en forestilling vi kan være bekjent av i internasjonal sammenheng. Pål Løkkeberg har i sin regi lagt vekt på klarhet og kontrastering og tatt vel vare på mulighetene for musikalsk veksling mellom humor og alvor, som er noe av stykkets hemmelige, innebygde styrke. Her vil noen igjen ta frem modellen med den kinesiske esken. I humoren er alvor, i alvoret humor. Som hos Piet Hein, som i livet. Det er mange detaljer å beundre i regien. Men det er helheten som holder seg fast.

Innledningsvis får vi en scene fra et av Henrys skuespill: "Korthuset". Lars Andreas Larssen og Monna Tandberg spiller mann og kone. Stikkord:

Sjalusi, oppgjørsscene. Max heter skuespilleren, og Lars Andreas Larssen får klart frem kontrasten mellom den isnende velartikulerte aktøren og privatmannen Max, som fomler og famler med ordene når virkeligheten setter ham på prøve. Men igjen: hva er hans egentlige virkelighet?

Monna Tandbergs Charlotte er uforstyrrelig rolig i den innlagte rollen såvel som i den egentlige, og da er hun gift med Henry. Max er i privatlivet gift med Annie.

Det som da skjer, er at Annie går til Henry og blir der - får vi tro. Det lyder ikke originalt i referat, og vi skal da også avholde oss fra mer av det. Charlotte får et preg av det levedyktig utbrente, og går uten ytre opprør gjennom en lett alkoholisert hverdag. Støtt, profesjonelt spill.

Men spillet, aftenen igjennom, det hviler på Sverre Anker Ousdal som Henry og Frøydis Armand som Annie. Forholdet mellom de to, for nå å bruke våre intetsigende og kalde ord, er etablert alt når vi ser dem sammen for første gang. Det som gjenstår er å tone flagg for de to andre involverte, Max og Charlotte. Henrys og Charlottes datter, troverdig spilt av Mari Maurstad, er alt ute i den store verden og har ingen engasjerte kommentarer til foreldregenerasjonens krumspring.

Kommer vi da aldri til Sverre Anker Ousdal og Frøydis Armand? Vi kommer til dem nå. Og vi sier følgende: Disse to skuespillerne klarer sammen å vise at det finnes noe som heter "the real thing" , det virkelig store, i samlivet mellom mennesker, i denne vår elendige verden. Det er ingen triumferende basuner og trompeter som forkynner dette. Men det er en ekthet i Anker Ousdals iblant nesten uhørlige innadvendte spill og i Frøydis Armands lysende Annie som bare forteller oss at det er så.

Samtidig kan vi godt fortsette med vår eske.

Det er mange muligheter for å resonnere videre om bevisste og ubevisste motiver. Vi skal ikke gjøre det her. Bare slå fast med Stoppard at inne i all emballasjen finnes en virkelig ting, verd å kjenne.

Stikkord til andre sider ved et rikt teaterstykke:

Partnerne og antagonistene forfatter / skuespiller.

Klassemotsetningenes England. Forholdet teori / praksis.

Vi skal ikke glemme Anker Ousdal og Frøydis Armand for denne innsatsen. Den vil leve lenge.

Men vi skal også nevne en oversettelse som virker god: Torstein Bugge Høverstads. Og vi skal nevne to aktører til: Øyvin Bang Berven og Even Stormoen. Apropos de to siste: Har noen i alt snakket om Nationaltheatret sagt høyt at Toralv Maurstad i sin sjefstid har fornyet ensemblet og skaffet en ung garde som teller?

Denne forestillingen i Lubos Hruzas scenografi og med Per Lekangs kostymer bør få plass på hovedscenen en eller annen gang efter gjenåpningen til høsten.

"Sweetwater"

We hereby vow to use the phrase "delightfully abstruse" more often.

Image from Cinemateket Trondheim

The FreshSite: Film Reviews
"Sweetwater (1988)"

This rare moment in Norwegian film history is more notable for its ambition, extravaganza and unorthodox combination of futuristic sci-fi motifs and recognizable theatrical melodrama than for its overall quality. Based on the novel "Uår" by Knut Faldbakken, one of the most important modern Norwegian writers, Sweetwater discusses classic post-apocalyptic cold-war era themes such as social collapse, anarchy and primitivization, as a young couple and their son is driven out of the chaotic, war-burdened city of Sweetwater to find regufe in the fringes of the city's dump site. Here they encounter different outcasts of the collapsed society.

The average budget of a Norwegian film from the 1980s would suggest that a film as visually ambitious as Sweetwater would be hard to shoot, but the filmmakers have been wise and skillful in their choice of sets and locations, and director Glomm uses what he has got to the best effect. His elaborate prelude features numerous static images of the results of the destruction and mayhem, and throughout he proves that he is a good composer of images, if not the best narrator. The film's production design desperately wants to emulate its contemporary Hollywood brothers (see the choice of cars, for instance) and this gives the film a somewhat vapid taste in the segments which Glomm struggles to make effective, such as some of the more speculative drama early on, or a handful of action sequences (the violence is badly exaggerated).

The result is a film which struggles with narrative coherence, but ultimately has a lot to offer when it comes to the atmospheric and the descriptive. For all its flaws and shortcomings, Sweetwater is a poetic piece based on a literary work with obvious strength in characterizations and vision. The acting ranges from lacklustre to brilliant. Per Jansen has abundances of theatrical experience and ability, but his acting here is too self-conscious and overdone, whereas Petronella Barker struggles in the quiet, simpler scenes, but comes to life in the crowded sequences. It is, however, an enigmatically handsome Bjørn Sundquist and a delightfully abstruse Sverre Anker Ousdal who give the film the extra seasoning. A film which works best in its non-narrative segments, such as a harrowing scene in which this peculiar crowd share a piece of meat around a fire.

"Bak fasaden"

Bak fasaden

Fem menn, en kvinne, en scene – slikt blir det drama av.

May Synnøve Rogne, Oslopuls.no, 16 April 2007

En kvinne kommer og snur livet opp ned i Pinters "Hjemkomsten". Her ser du Max (Sverre Anker Ousdal), Lenny (Mads Ousdal) og Ruth (Ingjerd Egeberg). Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Utgangspunktet for teaterstykke "Hjemkomsten" av Harold Pinter kunne kanskje like gjerne vært som en god episode av Jerry Springers tv-show. Her er det begjær, sjalusi, maktkamp, familiedrama og undertrykte følelser i alle varianter.

- Jerry Springer er der de flyr på hverandre og kaster hverandre rundt veggen? Det er rett før dette her da. De holder alt inne og går og bærer det inni seg uten at det eksploderer i noe sånt fysisk, sier Mads Ousdal om stykket.

Det hele starter med at den fortapte sønn Teddy (Kim Haugen) vender tilbake til sitt barndomshjem med sin flotte kone Ruth (Ingjerd Egeberg). I barndomshjemmet er det fortsatt patriarken Max (Sverre Anker Ousdal) som styrer, mens den nest eldste sønnen Lenny (Mads Ousdal) lurer i kulissene.

- Det handler om å rive opp røttene. Det er en ganske opprivende situasjon med faren som sitter og vakler på tronen og sønnen som vil begynne å overta tronen, forteller Sverre Anker Ousdal.

Far og sønn Ousdal står på scenen sammen for andre gang siden "En lang dags ferd mot natt" i 2000.

- Det er ikke en tilfeldighet. Når man gjør noe sammen er det gøy å gjøre noe som handler om familien som dette stykke gjør, sier Mads.

Kvinne og kaos

Inn i dette hjemmet dominert av menn kommer altså kvinnen, Ruth. Hennes ankomst snur hele makthierarkiet på hodet, og kaster husets fem menn ut i kaos, men Ruth selv er ingen enkel sjel.

- Ruth er en dame med et vanskelig sinn, men hun er en sterk kvinne. Hun er en kvinne som er veldig tro mot følelsene sine, hvis hun ikke får være tro mot følelsene sine blir hun ødelagt. Det er vel dette Ruth begynner å oppdage i løpet av stykket, sier Ingjerd Egeberg.

Ruth-rollen er stykkets eneste kvinnelige karakter, men det er ikke nødvendigvis en offerrolle av den grunn. Egeberg mener ikke at karakteren er tragisk.

- Ruth er ingen tragedie. Hun gjenoppretter livet sitt i løpet av stykket, så hun var en tragedie, men jeg opplever ikke at hun blir det, sier Ingjerd Egeberg.

Mellom linjene

"Hjemkomsten" regnes som Harold Pinters hovedverk, og selv om handlingen er dramatisk nok dreier det seg ikke om den utvendige og fysiske dramatikken. Det er lite hopping opp og ned på scenen for å si det sånn.

- Pinters språk er som musikk og pausene i teksten er like viktig som teksten i seg selv. Meningen ligger mellom ordene, i hemmeligheter mennesker i mellom, forklarer regissør Kjetil Bang-Hansen

Men det er vel ikke bare enkelt å uttrykke undertrykte følelser og mening mellom linjene ut til hele hovedsalen på Nationaltheatret?

- Ja, det er en kjempe utfordring. Spesielt med Pinter som har denne underhistorien som er så ekstremt... det er jo den han egentlig skriver. Det er vanskelig, spesielt her er det ekstremt, sier Mads Ousdal.

Så, hvorfor skal folk gå og se "Hjemkomsten", rent bortsett fra at det en nobelprisvinners dramatiske hovedverk?

- Stykket i seg selv berører jo det som egentlig berører oss alle, nemlig vår egen barndom, vår egen familie, vårt forhold til kvinner, vårt forhold til menn, vårt forhold til far, til mor, sier Bang-Hansen

"Hjemkomsten" har premiere på Nationaltheatret 14. april og spilles frem til 12. mai.

Clip and interview at Aftenposten TV.

"Lite spennende Pinter"

Lite spennende Pinter

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no, 15 April 2007

Opplev Sverre Anker Ousdal på Nationaltheatret! alle fotos: Kulturspeilet

Mads Ousdal

Per Jansen

En kvinne dukker opp i patriarkens hjem

En har nesten tatt det for gitt at oppsetninger på Nationaltheatret borger for suksess. Det har nesten ikke vært mulig å forlate teatret uten å ha vært vitne til en forestilling som setter dype spor i den som ser den og som er nesten umulig å legge vekk pga. publikumstilstrømmingen.
Men ikke denne gangen. Faktisk gikk vi ut av teatret med et stort spørsmålstegn i oss, hva mente teatret med denne oppsetningen? Og da hele seks personer i salen reiste seg for å gi stående applaus (mest av gammel vane eller fordi de har vært for mye på Det Norske Teatret og trodd at slik skulle det være) og vi gjorde det samme, var det forbausende blikk rundt oss. En hevet øyenbrynene og spurte oss til og med, men vi svarte med at vi hadde reist oss for å gå.

Dette sier det meste om denne forestillingen. Det stemte rett og slett ikke. Vel er det å si at lyssettingen var uheldig - sterkt uheldig - og at premiereforestillingen kanskje ble rammet av direkte uhell. Men hvis så ikke var, er det bare å si at det var noe som slettes ikke stemte med denne oppsetningen. For skuespillere som må kave i mørket for å finne en lysspott - slik Kim Haugen måtte - ødelegger rytmen i forestillingen. Spesielt ille blir det hos Pinter hvor nyansene i språk, samspill og gestaltning - ikke minst for det som ikke sies - er så avgjørende. Mer enn tydelig la vi merke til hvor viktig det var å se skuespillerne, ikke bare høre dem.

Den store scenen rett før slutt der man uten pause hopper fra det nærmest realistiske til det absurde, krever mye å få fram. Her fikk man det ikke fram. Den ble stående å sprike og understreket på tydelig vis at denne gangen hadde ikke teatret skutt en innertier med sin forestilling.

Det er beklagelig. For det er mye bra i forestillingen. Først og fremst gubben sjøl, Sverre Anker Ousdal, som gestalter sin rolle som familiefaren på fandenivoldsk imponerende vis. Myndig, grinebittersk, nesten som en kong Lear gir han oss øyeblikk av stor teaterkunst. Sterke motspillere som Mads Ousdal og Per Jansen bidrar til at oppsetningen har elementer av stor teaterkunst i seg - svært stor teaterkunst. Mads Ousdal gir oss øyeblikk av magisk ro. Hans iskalde spill låser spillet og drar oppmerksomheten til seg. Per Jansen er den kuete onkelen, pivatsjåføren som hele tiden må finne seg i å bli tråkket på av sin bror, patriarken. En teaterkveld for å oppleve disse tre i dette stykket er uansett ikke bortkastet!

Men ellers blir det rett og slett kjedelig. Det begynner så flott i de første scenene, før lyset allerede i den andre er ute med sine fanterier og forestillingen mister rytme og blir hakkete. Helt i starten merker vi en intens spenning i spillet, en spenning som lover godt - men som ikke får utløsing.

Hjemkomsten regnes om Nobelprisvinner Pinters hovedstykke. Storbritanias ledende dramatiker har en stor produksjon bak seg. I en alder av 76 har han ennå ikke lagt inn årene og det går rykter om at den kreftrammede dramatikeren, skuespilleren og instruktøren baler med nye prosjekter. Men så intens som han framsto for oss i den sterke talen han holdt i forbindelse med Nobelprisen i 2005 - da rettet mot Bush og Blair - blir han ikke når Nationaltheatret tar fatt i hans hovedstykke.

Dessverre er det å si. Det er også å si at hovedscenen krever et format, og her så vi tydelig forskjellen mellom de mer garvete og erfarne skuespillerne og de øvrige. Knep som å lære seg å henvende seg til salen og ikke bakveggen er avgjørende når man står under det som er igjen av gullbuen. Det er ikke bare de første benkeradene som fortjener å høre skuespillerne.

Mest uheldig var i så måte var tydelig nervøse Ingjerd Egeberg som her hadde sin første store rolle på Nationaltheatret. Den tidligere teatersjefen på Rogland Teater, hun overtok etter Eirik Stubø da han ble tilkalt til Nationaltheatret, dukker opp i en ledende rolle akkurat når teatersjefsstillingen på dette teatret lyses ut. Dette får, mildt sagt, sving på spekulasjonskverna.

Innvendingene til tross, vi vil hevde at Nationaltheatret er verdt et besøk. Skuespillerkunsten, særlig fra Sverre Anker Ousdal, er som nevnt stor og gjør at en teaterkveld faktisk kan oppleves som vellykket.

"Kjærlighetens vilkår"

Kjærlighetens vilkår

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no, 1 October 2006

Alle fotos: Kulturspeilet

Nationaltheatret bringer oss et velkommet gjensyn med skuespillerparet Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal. De viser et glitrende samspill, i halvannen time fengsler de oss. Døren lukkes, lysene slukkes og en tanke av vemod blir igjen etter at forestillingen er slutt. En stor teateropplevelse har det vært!

Forfatteren Gilles kommer hjem fra sykehuset fulgt av sin kone Lisa. Han har vært innlagt etter et fall som skal ha forårsaket at han har mistet hukommelsen. Stykket åpner med at han ikke vet hvem han er, han kjenner ikke igjen tingene på sitt eget skrivebord og i sin egen stue. Til og med den damen som kaller seg hans kone kan for ham være en vilt fremmed, et hvilken-som-helst giftesyk middelaldrenede kvinnfolk som har plukket ham opp fra sykehuset.

Hun på sin side skal 'dekorere' om sin ektemann, få ham fiks og fin tilbake som den hun husker, eller vil huske, eller vil forestille seg. Kanskje også litt vridd, litt forandret.

Opplegget har et hav av muligheter i seg. Ikke minst da det viser seg at utgangspunktet kanskje ikke var så enkelt likevel. Langt alvorligere ting dukker opp, referansen Til døden skiller oss ad er tittelen på en av Gilles bøker, en mislykket sådan i følge ham selv.

Her snubler vi inn i et farvann hvor de evige spørsmål - hvem er vi, hvorfor lever vi? - får full anledning til å utfolde seg. Freud og personlighetsforviring - et spaltet sinn - gjør oss en visitt. Likeledes streifer vi lett innom Noras problematikk. Her glir det meste gjennom av eksistensielle problemer etterhvert som lag på lag - løk på løk - avsløres i handlingen.

Men Eric-Emmanuel Schmitt er ingen Ibsen, ei heller noen Agatha Christie. Han holder seg på den banen han føler han er hjemme, med et relativt tradisjonelt kvinnesyn og det franske intellektuelle småborgerskapets funderinger på det som kan være av livets viktighet. De vilkår kjærligheten gir oss er stykkets grunntema.

Skuespillerparet på scenen gjør atskillig for å redde det som er av svakheter i selve stykket. De spiller glitrende, ja til tider lar du deg faktisk engasjere stort av det som foregår på scenen. Her viser de sin magi, som skuespillere evner de å forføre oss og gå inn i en handling på så troverdig vis at vi føres et langt stykke på vei.

Hvem er hvem og hva er hva? Det er kanskje det forfatteren forsøker å nå fram til med dette stykket. Noen svar gir ikke denne halvannen times forestillingen. Men det er teater av fremste klasse takket være Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal. Det er to skuespillere som er trygge på seg selv, regissør Kjetil Bang-Hansen må ha tatt den misunnelsesverdige oppgaven med stort sett å tilrettelegge deres fottrinn. Her er det to erfarne skuespillere på scenen, det meste glir av seg selv. Det er en nytelse å oppleve dem!

Stykket skal senere i høst ut på Riksteater-turne. Teaterinteresserte over hele vårt langstrakte land fra Alta til Lyngdal vil få muligheten av å se dem. De kan se fram mot en varm og god opplevelse!

"Velspilt samlivsdrama"

Velspilt samlivsdrama

Regissør og skuespillerduo skaper halvannen times elegant samtaledramatikk.

Elisabeth Rygg, Oslopuls.no (2 October 2006)


Et fall i en trapp og et hukommelsestap som utløser en ekteskapelig opprydning, er rammen rundt Eric-Emmanuel Schmitts fingerferdige og finurlige samlivsdrama "...til døden skiller oss ad".

Her går kjærlighet og sårbarhet hånd i hånd med mørkere krefter. Stykket vipper tidvis over mot det banale, men holder seg stort sett innenfor grensene.

Regissør Kjetil Bang-Hansen og skuespillerduoen Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal skaper halvannen times elegant samtaledramatikk på Nationaltheatrets hovedscene. Den verbale og velspilte forestillingen sendes ut på Riksteater-turné senere i høst.

Livsgåter og selvbedrag.

Det kan nesten ikke gå galt når de to teatrene samler regiveteran Kjetil Bang-Hansen, scenograf John-Kristian Alsaker, samboerparet Holmen og Ousdal, samt den franske forfatteren og dramatikeren Eric-Emmanuel Schmitt. Sistnevnte har signert nok et flerbunnet skuespill om samliv, sannhet og løgn. Schmitt er blant annet kjent for "Enigmavariasjoner" som ble spilt på Oslo Nye Teater for fem år siden og romanen "Evangeliet ifølge Pilatus" fra 2000. Varemerket hans som dramatiker er nettopp en underholdende utforskning av menneskelige livsgåter, hemmeligheter og selvbedrag.

Morderkompaniskap.

Ekteskapet mellom Lisa og Gilles blir satt på prøve. Forfatteren Gilles har falt ned trappen og lider av hukommelsestap. Mens han lå på sykehuset, tok Lisa med seg alle kriminalromanene han har skrevet. Men hun utelot én. Den med tittelen "...til døden skiller oss ad". Den Lisa ikke kan fordra, men som forfatteren selv er mest fornøyd med. Romanen som beskriver ekteskapet som et kompaniskap mellom mordere. I arbeidet med å gjenoppfriske Gilles hukommelse, avdekkes lag på lag av ekteparets hemmeligheter og personligheter. Hva vet de egentlig om hverandre? Hva vil de snakke om og hva skal holdes skjult?

Effektive replikker.

Hvilke hemmeligheter som skjules, skal ikke røpes her. Men det blir en slags moderne dødsdans i kjærlighetens navn. Stykkets drivkraft er ikke nødvendigvis handlingen, men dialogen paret imellom. Den samtalen griper de to skuespillerne begjærlig fatt i. Schmitts klo ligger i de tette replikkvekslingene og i de underliggende konfliktene mellom de to. Balansen mellom kjærlighetshistorien og enkeltindividets selvsentrering, er klar. Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal veksler smidig mellom å utlevere og forsvare rollefigurene i scenograf John-Kristian Alsakers lekre, svart-hvitt-leilighet som har vært deres felles hjem i 15 år. Replikkene er hårfint og effektivt beregnet, pauser og bevegelser likeså. De svinger mellom avhengighet, nærhet, krangel og fravær. Er hun egentlig så omtenksom og uskyldig som hun gir uttrykk for? Husker han så dårlig som han gir inntrykk av? Var de virkelig lykkelige, eller hadde de samlivsproblemer? Og hva skjedde egentlig på ulykkesdagen?

"...til døden skiller oss ad" er hverken komedie eller tragedie, men en fiks miks av begge deler. Forestillingen er blitt et verbalt, tidvis småsentimentalt kammerspill for to, godt ivaretatt av Nationaltheatrets drevne lag.