"Alle gode ting er 3"

Alle gode ting er 3

Privatteateret Thalia tar opp kampen mot institusjonsteatrene med denne trioen på tre forskjellige scener i landet.

Verdensgang VG.net, 4 september 2002

Den herlige tre-enighet: Nils Vogt, Sverre Anker Ousdal og Sven Nordin har alle premiere i september. For ett og samme teater: Thalia Teater - oppkalt etter teatergudinnen. Foto: Espen Braata

- Forestillingen jeg setter opp i Bergen er et stort kvantesprang fra..., begynner Nils Vogt, som debuterer som instruktør med Ray Cooney-farsen «Fanget på nettet».

- Et kvantesprang er ikke det vi tror det er, avbryter Sverre Anker Ousdal - aktuell som atomfysikeren Nils Bohr i teaterstykket «Copenhagen» på Filmteatret i Oslo.

Han korrigerer kollega Vogt:

- Et kvantesprang er slett ikke noe stort sprang. Det er faktisk veldig lite. Et kvantesprang inntreffer når et elektron hopper fra en bane til en annen i sin ferd rundt atomet.

Kler av seg

Sven Nordin lytter til atomfysiker Ousdals foredrag - vel vitende om at han med musikalforestillingen «I blanke messingen» - basert på filmsuksessen med samme tittel - befinner seg et eller annet sted midt imellom de to elektronbanene.

Han er mindre opptatt av at han mot slutten av forestillingen skal opptre på scenen - ja, nettopp - i blanke messingen.

- Det er noe pressen fokuserer på. Men jeg tror ikke publikum kommer bare for å se meg strippe helt på tampen av forestillingen. Dette er først og fremst en varm, seriøs og humoristisk historie om noen arbeidsløse kamerater fra Sheffield, som gjenvinner selvrespekten ved å sette opp sitt eget show. Musikalen handler om deres kamp.

Vogt først ute

For tre år siden sto skuespillertroikaen sammen på scenen i «Sugar» på Chateau Neuf. Nå har Thalia Teater hyret trioen inn igjen - men på hver sin scene.

- Det er ikke hverdagskost at et privat teater har tre premièrer i en og samme måned. Det har vel ikke skjedd på femti år, påpeker produsent Bjørn Heiseldal.

Han legger ikke skjul på at han ser på «I blanke messingen» som den av de tre forestillingene som i utgangspunktet har størst kommersiell appell.

Dramaet «Copenhagen», med Sverre Anker Ousdal, Mona Tandberg og Svein Tindberg i rollene, er det største økonomiske vågestykket av de tre oppsettningene.

- Vi ønsker å vise at et privat teater kan ta opp kampen mot institusjonsteatrene. Vi vil vise at vi er et ordentlig teater, og at seriøst teater også kan gjøres kommersielt.

Nils Vogt, med «Fanget på nettet», er først ute, med premieðre på Ole Bull Teateret i Bergen 5. september. Selv om han spiller en liten rolle i farsen, er dette først og fremst Vogts instruktørdebut.

- Det betyr at jeg må instruere meg selv. Det blir mye kjeft . . .

For Vogt betyr Bergen-oppholdet at han skal pendle mellom Oslo og Vestlandet i tiden fremover. Og at han må lære seg strilemål. Når annenmann ut, Sverre Anker Ousdal med premieðre 12. september, spør om han også instruerer på strilemål, er svaret kontant nei.

Skremmende

«Copenhagen» er det første dramatiske verket Thalia Teater - først og fremst kjent for musikaler, farser og komedier - produserer.

- Utgangspunktet for stykket er et møte i København mellom atomfysikerne Werner Heisenberg og Niels Bohr under siste verdenskrig, forklarer Ousdal.

- Bakteppet for stykket er skremmende. Hva hadde skjedd om Hitler hadde skaffet seg atombomben? Da hadde vi neppe stått her i dag . . . Stykket handler derfor ikke minst om hvor stor betydning selv de mest ørsmå avgjørelser kan få.

Sven Nordin og «I blanke messingen» har première på Chateau Neuf 19. september. Foruten Nordin står Tommy Steine, Grethe Kausland, Guri Schanke, Håvard Bakke og Dag Vågsås på scenen.

"Klabb og Babb"

Too short! alas!

"Vakkert og mektig"

Vakkert og mektig

Sissel Kyrkjebø, Kristiansund kammerkor, og et sammensatt band og orkester lyktes ifølge vår anmelder med urpremieren på verket "Missa Trypticon" i Molde domkirke lørdag.

Suverent: Sissel Kyrkjebø og Sverre Anker Ousdal (sittende t.v.) sang og framførte dikt svært overbevisende innimellom messeledd med Kristiansund Kammerkor, sammensatt orkester og band. Foto: Erik Birkeland

Marit Heiene, rbnett.no, mandag 22. september 2008

Det er en kulturell begivenhet når et stort kor- og orkesterverk framføres for første gang. Det var tilfellet i helga, da det kirkemusikalske verket "Missa Triptychon" var på urpremiere-turné i Ålesund fredag, Molde lørdag, og Kristiansund i går.

Det var festivalsjef Peder Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival som bestilte verket til årets program, fra musiker, komponist og arrangør Kjetil Bjerkestrand fra Frei.

Siden festivalstart falt sammen med helga for Møre bispedømmes 25-årsjubileum og vigsling av Ingeborg Midttømme til ny biskop i Møre, tok kirka kontakt med Rensvik om et samarbeid. Dermed har den nyskrevne messen også markert jubileum og bispevigsling i hele fylket.

Lørdag kveld, noen minutter over kl. 18: En enslig, dempet basstone fra Kjetil Bjerkestrands keyboard brer seg utover en ganske fullsatt Molde domkirke. I kordøra har Kristiansund Kammerkor stilt opp, og på oppbygd platting foran dem sitter Festivalens Kammerorkester, sammen med et band av perkusjon, elgitar, bass og keyboard.

Med ett høres klare, lyse, sakte soprantoner ett eller annet sted fra, i bølgende vokalise. Og der kommer Sissel Kyrkjebø sakte ned midtgangen bakfra, bærende på en nydelig ordløs melodi.

Brått setter strykerne inn, med en hissig rytmisk figur som gjentas og gjentas, mens Sissels klare stemme fortsatt bølger over det hele.
Slik låt innledningen på preludiet som danner første sats i verket som – slik navnet tilsier – er bygd rundt den kirkelige messens faste ledd: Kyrie – Herren misunne deg; Gloria – Ære være Gud i det høyeste; Credo – Trosbekjennelsen; Sanctus – Hellig, hellig, hellig; og Agnus Dei – Du Guds lam, som bar all verdens synder.

Dette er imidlertid ingen messe i betydningen gudstjeneste. Messen er her brukt som en kompositorisk form, og har i dette tilfellet – i tillegg til messeleddene – innlemmet to andre hovedelement: Et knippe solosanger som Kyrkjebø framfører, med tekst av Erik Hillestad, og en håndfull sufidikt, framført på norsk av Sverre Anker Ousdal.

Denne tredelingen i innhold er årsaka til verktittelen Missa Triptychon: Triptychon er en tredelt altertavle, formet som et stilisert skap der dørene er brettet ut til siden.
Tilbake til sufidiktene. Disse er poetiske frukter av sufisme, som er en mysterie- og visdomstradisjon innenfor islam. Det er i seg selv svært spesielt å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform. Det kommer jeg tilbake til.

Men – hvordan klinger så det hele? Kjetil Bjerkestrand er en allsidig musiker og komponist som skriver i mange sjangre. I "Missa Triptychon" er det i hovedsak to: den klassiske kirkemusikalske på messeleddene med kor og orkester, sunget på latin; og et populærmusikalsk uttrykk i de mellomliggende sangene, med band og orkester.

Det som imidlertid er gjennomgående uansett sjanger, er komponistens sterke sans for vakre melodilinjer. Det være seg i messeledd eller Sissels sangsoli – de melodiske temaene, som gjerne gjentas med små variasjoner, er svært iørefallende og lette å like. Det samme kan sies om harmoniseringene.
Spørsmålet er om det gjør musikken mindre slitesterk når den er så lett tilgjengelig med en gang.

Men det er vel tvilsomt om så mange får mulighet til å høre verket særlig mange ganger. Slike musikalske løft som dette, burde dokumenteres med opptak med mulighet for cd-utgivelse. Men det blir sjelden gjort, dessverre.

Hva gjelder instrumenteringen, er den nennsom, med forsiktig, men effektfull bruk av klanger både i orkester og i band, for å gi de enkelte sangene eller messeleddene særpreg.

Det som for eksempel ofte skjer når band-perkusjonsinstrument er med, som her, er at trommene brukes det meste av tida, og med sitt dominerende uttrykk setter sterkt, monotont preg på alt. Her er trommesett bevisst utelatt, i tråd med komponistens og perkusjonistens musikalske vurdering.

Perkusjonsinstrumentene blir hele vegen brukt dempet, med et rikholdig utvalg klanger som fletter seg effektfullt inn i helheten med respekt for den øvrige musikken.

Dette fikk sitt høgdepunkt med Helge Norbakkens perkusjonssolo mot slutten. Det ble en musikalsk reise i et rike av spennende og annerledes klanger. Her fikk vi dessuten for første gang høre cymbalene, som skapte fest og glans i kraft nettopp av kresent bruk.

Til tross for messens mange bestanddeler, ga verket et helhetlig inntrykk. Her har musikere og sangere øvd godt for å få alle overganger til å gli fint, og for å skape en helhetlig stemning.

Framførelsen for øvrig var det lite å utsette på. Sissel Kyrkjebøs stemme og sceneutstråling var som vi kjenner den fra før: Stemmen er klar, sterk og glansfull, og hun synger med smil, glimt i øyet og en lekenhet som bare trygghet og overskudd kan gi.

Sverre Anker Ousdal leste sufidiktene på egen sørlandsdialekt, og – som den suverene skuespiller han er – på en måte som gjør at vi tror på ordene.
Kristiansund Kammerkor framsto sikre på messeleddene, og fra mitt sittested midt på sideskipet, hørtes det også homogent og stort sett reint ut. Av og til hørtes de ut til å ligge litt lavt.

Skulle jeg etterlyse noe, måtte det være at koret i enkelte partier kunne stolt på sitt solide fundament og sluppet seg enda mer løs.
Det sammensatte orkesteret var stødig og hadde fin klang, med overbevisende prestasjoner både gruppevis og i soliene. Også bandet var tydelig håndplukket og av høy kvalitet, med Bjerkestrand sjøl på keyboard.

Det hele ble trygt loset fram av den erfarne og dyktige dirigenten Peder Rensvik. Han skal med sin bestilling også ha æren for at verket i det hele tatt ble til.
Viktige her er også Kristiansund og Surnadal kommuner, og støtte fra Norsk Kulturråd.

Så en liten refleksjon rundt bruken av muslimske sufidikt i en kristen messe. Det kan sees på to måter:
På den ene siden: Det er fint å bygge bruer mellom ulike religioner i en tid når motsetningene og konfliktene ofte blir dyrket. For det er ingen tvil om at mange religioner har mye felles. Islam, kristendom og også jødedom har dessuten felles opphav, med Abraham som den første troende i alle tre religioner.

I tekstene Ousdal framførte, hørte jeg da heller ikke noe som sto i motsetning til kristne dogmer. (I den grad man får med alt ved én gangs lytting.) Formuleringer av typen "Verdsett øyeblikket, for du kan aldri gjenvinne tapt liv", er mer generell livsvisdom i mange kulturer, enn trosdefinerende.

Men likevel – på den annen side: Selv om det i konfliktenes tid klart er positivt å trekke fram det som er felles for mennesker, også i våre respektive religioner, spørs det om måten å gjøre det på er å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform, om enn i konsertversjon – og så framføre det hele i en kirke.

Jeg er i tvil om dette, om man vil ta tro og religion på alvor. Nettopp respekt for den enkelte religion gjør at jeg ikke syns man skal blande flere sammen i en sammenheng som dette – altså i messens form, og det hellige kirkerommet som arena. Da kan vegen være kort til en New Age-filosofi der mange slags trosretninger og filosofier røres sammen til en diffus åndelighet.

Når det er sagt: Konklusjonen er at bestillingsverket "Missa Triptychon" uten tvil er en stor opplevelse av skjønnhet og mektig musikalsk utfoldelse på høgt nivå.
Det visste da også publikum å gi uttrykk for, med stående da capo-applaus i åpenbar begeistring.

"En messe av søt musikk"

Sissel Kykjebø, Kristiansund kammerkor, Festivalens kammerorkester, Sverre Anker Ousdal og et firemanns band skapte vakker musikk i domkirken lørdag kveld.

Sverre Anker Ousdal leste tekster fra oversatte sufidikt.

En messe av søt musikk

Til tider isnende vakker. Til tider betagende vakkert. Til tider sensuelt og vakkert. Vakrere enn dette blir det ikke.

Jan Øivind Jensen, tk.no (Tidens Krav), 20.09.2008

Kjetil Bjerkestrand "Missa Triptychon" høstet sterk applaus i en fullsatt Molde domkirke lørdag kveld. Til tider så vakkert at det var til å grine av, skreddersydd til Sissel Kyrkjebø. For denne messen var ikek for sopran, kor og orkester, men for Sissel, kor og orkester.

Bjerkestrand har laget noen vakre melodier til Sissels soli, og enten sammen med band eller med fullt orkester, så svingte det til tider grusomt. I positiv betydning. Og når gitarist Geir Sundstøl tok fram steelgitaren og sklei innunder Sissels lyse, klokkeklare sang, var det isnende vakkert.

Hymnen "Brent av ildens glød" kunne seilt rett til topps på Norsktoppen, og "Bønn", en Kyrie-tekst med Sissel, kunne vært kveldens siste på dansegulvet. For dette var nært og tett på. Noen ganger svinger det blues-blått i orkesteret, andre ganger orientalsk.

Sissel Kyrkjebø gynger med, smiler henført, innbydende og tidvis leken. Dette er musikk som skapt for henne.

Vi kunne tidvis ønske oss litt mer dynamikk, litt mer spenning, litt mer fortissimo. Det ble rett og slett mest vakkert. Så vi skal være forsiktig med å klage. Når KKKK-festivalen åpner i Kirkelandet kirke søndag kveld, kan du være sikker på at du får valuta for pengene. Og at du blir stolt av hva som kan skapes av musikk på våre kanter.

For både kor og orkester leverer som de skal, rent, pent og distinkt. Sverre Anker Ousdal leser innimellom teksten, selv om hans latin ikke måler seg mot korets. Dog skal det sies at det meste er på feilfritt sørlandsk.

Men først og fremst er dette Kjetils musikalske hyllest til Sissel. En messe med søt musikk.

"Stille... Klar... Opptak!"

Stille... Klar... Opptak!

Av Ángel M. Álmagro, Det Norske Magasinet, desember 2005

Det meste gjelder reklameproduksjon, men titt og ofte kommer det større produksjoner, som fra vår eget NRK, eller den neste filmsatsingen til Antonio Banderas. DNM var flue på veggen under innspillingen av Emmy-satsingen ”Kodenavn Hunter”, og kan fortelle litt av hvert fra kanskje den mest arbeidsomme bransjen i verden.

Et av de første, konkrete prosjektene som ble sertifisert i Emmy 2007, var Kodenavn Hunter. Det er Jarl Emsell Larsen, kjent fra Offshore og Svarte penger, hvite løgner som står bak, både som manusforfatter og regissør. Denne gangen handler den seks episoder lange serien om grenseoverskridende kriminalitet, hvor forbryterne ikke skyr noen midler, og politiet må skjerpe sine metoder. Midt oppe i det hele driver en ung politikvinne et farlig dobbeltspill. Regissøren og produsent Anne Birte Brunvold Tørstad har samlet et stjernelag rundt seg. Ane Dahl Torp skal nok en gang ha hovedrollen, men denne gangen vil karakteren være noe annet enn det vi kjenner fra "Svarte penger - hvite løgner". Politikvinnen Gisela er langt fra en desperat alenemor. Kristoffer Joner spiller seriens "bad guy", mens Mads Ousdal spiller politietterforsker. I tillegg til spenningen, får man personenes historier, som er noen intrikate menneskeskjebner.

En dag på settet

Sola skinner –eller ikke. En praktisk sak å rette seg etter for oss vanlig dødelige, som kanskje utsetter golfen til dagen etter om det regner, noe som godt kan skje på kysten i november. Det er en litt annen sak om den største TV-produksjonen gjennom tidene i Norge går i stå på grunn av værgudene. Det er utrolig kostbart å holde et fulltallig produksjonsteam i gang, man kan ikke bare komme ned igjen og forsøke på nytt. Men søknaden om sol og blå himmel ble delvis innvilget, og tross noe regn, klarte TV-teamet å gjennomføre innspillingene etter planen.

¡Silencio! - Cámara - ¡ACCIÓN!

Med disse spanske gloser, innlært for anledningen, startet opptakene i Málaga etter innspillingslederen Arne Okkenhaugs anrop. Det var imponerende å se en nokså stor menneskesamling, som noen øyeblikk tidligere hadde fløyet høyt og lavt, stå musestille, nesten mediterende, og vente til ”Grasias” eller ”takk”, for så å bli vekket til live og forberede neste opptak. Regissørens falkeblikk vurderte hva som kunne mangle for å gjøre det bedre, mens to viktige personer arbeidet i det skjulte: bak i en varebil dekket med forheng, var kamerasjefen og scriptansvarlig, og kontrollerte at bildene var tilfredsstillende, og alle replikkene ble fulgt etter manus.

Det er vanskelig å gi et fullstendig bilde av alle som er med i innspillingen, og som ser også ut til å være totalt uunnværlige hvis det skal bli et godtbra resultat. Lysfolk, sminkører, kostymefolk, kameraoperatører, lastebilkjørere, rekvisitører, lydmenn, og ikke minst, de som assisterer produsenten og tar seg av ”trivialiteter”. For eksempelsørge for at teamet skal få seg mat, enten de er på stranden eller ved en villa i Mijas, sørge for at 15 biler kommer frem dit de skal, og tusen andre praktiske saker. Plutselig kommer en ansvarlig på at terrassen der en fest skal filmes om natta, må kunne overdekkes på grunn av det ustabile været. Vær så god, skaff en 250 kvadratmeters presenning! I Andalucía er forresten presenninger noe man bare finner i norsk-spansk ordbok, og markisestoff må lages på bestilling. Det blir selvfølgelig løst med erfaring og riktige samarbeidspartnere, folk som kan språkene og har de rette antennene. NRKs kontakt i Spania ble Anna-Maria Törn, til daglig ansatt hos Kaas og Kirkemann, hun fikk brukt sine organisatoriske evner til det fulle for å ordne alt mellom himmel og jord som oppsto før og under opptakene.

Statistene er også viktige i arbeidet, og valget av dem er ofte avgjørende for å få riktig atmosfære i en scene. Regissøren uttrykker sine ønsker, men det er statistansvarligs jobb å finne og instruere dem. Noen spesialister er også med i serien, som gjør stuntene i de farlige scenene spilt inn i Norge, og noen andre ”spesielle statister”, som Berni Páez. Han hadde en heftig motorsykkel, som fikk absolutt godkjent av rekvisittansvarlig, og kunne passe som stand-in for Christopher Joner ikledd hjelm og motorsykkelklær. DNM fant ut hvordan han synes det er å jobbe for norske filmfolk?:

FOTO BERNI

”Vel, det var første gang for meg, jeg har en dansk venn som hadde en rolle i siste Torrente-film, og det var innmari spennende. Det hele virker veldig interessant, og jeg har pratet med flere på settet. Hovedrollen [Christopher] er en helt vanlig person, og han er jo ikke kjent her, så jeg snakker med ham som med hvem som helst. For meg var det ikke så veldig tungt, jeg liker jo å kjøre motorsykkel, og det gjorde ikke noe at vi måtte ta scener om igjen. De var veldig høflige, veldig korrekte og proffe. De svarte også til min forestilling om skandinavene fra før. Statistjobben har vekket lysten i meg, og jeg tror jeg skal melde meg i noen statistbyråer eller lignende. Jeg vil kanskje takke NRK for en fremtidig suksess innen filmbransjen!”

Puslespill og maratonløp

Anne-Birte Brunvold Tørstad følger vanligvis ikke innspillingen hele tiden, men det var så spesielt å spille så langt fra Marienlyst, at hun reiste sammen med line producer Elisabeth Tangen for å løse en ukes arbeid under uvante omstendigheter. Anne Birte er en gammel traver i NRK, og har blant annet vært produsent for Sofies Verden, den dyreste filmen som har blitt laget i Norge. Under en pause fortalte hun litt om serien og hennes oppgave som produsent:

”Å lage en miniserie er et krevende format å jobbe med. Man må ha en sammenhengende handling i 6 deler, og hver av delene må være så uavhengige som mulig, men uten å miste tråden. Å være produsent er å ha det overordnede ansvaret, ikke så langt unna spillefilmprodusentenes rolle, som velger regissør, samarbeidspartnere, osv. Nå kom regissøren med historien, så det var naturlig at han regisserte, og jeg slipper å gå rundt og samle investorer, siden alt kommer fra dramasjefen i NRK. Jeg lager regnestykker/budsjetter, og passer på at de ikke sprenges.

Kodenavn Hunter tar godt over to år å bli ferdig. Etter at arbeidet med manus er ferdig, noe som har tatt rundt ett år for Emsell Larsen og to medforfattere, Petter Rosenlund og Leidulv Risan, kommer innspillingen, som startet 5. september og vil pågå i bortimot seks måneder. Når materialet er samlet, vil det ta seksten uker å etterarbeide hver del, åtte for klipp og åtte for lyd.

En stor produksjon begynner som et puslespill med fornuftige løsninger: man bestemmer team og skuespillere, og planlegger innspillingene etter de mest åpenbare behovene: utescener når det er sommer, og så videre. Med skuespillerne starter kabalen: la oss si man har 10 skuespillere, hver og en med sine egne, faste engasjementer i teater, osv., så da gjelder det å samle dem i de scene de må være med, uten at det krasjer med agendaen til resten av dem. Når det til slutt er løst, er et bare å finne en alternativ løsning hvis en av dem er syk en dag. Til slutt ender man med ufornuftige løsninger, som for eksempel dette med å komme til Málaga i november, fordi da vil kabalen gå opp. Det har gått utrolig bra hittil. Vi har et flott team, hvor det gode humøret kommer godt med. Det er upopulære arbeidstider og hektiske perioder, men det vil komme en fortjent ferie etter jobben!

På Costa del Sol har vi vært flere ganger under forberedelsene. En viktig del av produksjonen er å befare stedene og bestemme seg for hvor man vil filme. Jeg ble overrasket over at alt er blitt så dyrt, og at det er strengt over alt når det gjelder å få tillatelser til å filme.”

Brutale kriminelle herjer Skandinavia. Forbryterne skyr ingen midler, og politiet må skjerpe sine metoder. Midt oppe i det hele bedriver en ung politikvinne et farlig dobbeltspill. Snart kommer en ny, spennende serie fra teamet bak "Svarte penger - hvite løgner" (NRKs hjemmeside)

Jobbe for spanjoler

Hvis det har vært en rekke spanske som jobbet for NRK, er det også noen eksempler motsatt vei. Den siste, som DNMs lesere kan benytte anledningen til å se på spanske kinoer, er Sverre Anker Ousdal i filmen ”La vida secreta de las palabras” eller Ordenes hemmelige liv. Han spiller Dimitri, en ensom russer med en litt merkelig sans for humor i den andre filmen til katalanske Isabel Coixet, en ung kvinne som allerede har rukket å bli kjent for sine lavmælte og uttrykksfulle filmer. Handlingen er lagt til en oljeplattform i Nordsjøen, hvor en mann (Tim Robbins) blir utsatt for en ulykke. Til denne isolerte plassen med bare menn, kommer en kvinne (Sarah Polley) for å pleie ham, som er midlertidig blind Mellom dem vokser en merkelig nærhet, med smerte og humor, hvor flukten fra fortiden blandes med kjærlighetens kraft. Filmen har fått veldig gode anmeldelser og tilbakemeldinger fra publikum.

Sverre Anker Ousdal, som for tiden benytter sjansen til å lade batteriene, svarte vennlig på DNMs henvendelse om hvordan det var å jobbe i en spansk film: ”For meg var det første gang jeg hadde hatt noe med en spansk produksjon, og det som kanskje slo meg først var at alt var så fantastisk velordnet. Det var et perfekt produksjonsopplegg, man tenker på stedet, som var en oljeplattform på den irske sjøen, og alt var tenkt på til minste detalj for at alt kunne gli fremover, og gi rom for å oppnå et høyt kunstnerisk nivå. Isabel er en flott regissør, jeg ville kalle henne en skuespillerregissør, som det var en fryd å jobbe for. Det var aldri snakk om å haste for å bli ferdig, og vi hadde tiden vi behøvde for å ta scener om igjen, og slik får man dybde i opptreden.”

En blant mange

For nordmenn er det mest stas at NRK er her nede og filmer, men hvert år kommer det faktisk mange store og små filmskapere, og det er det rikelig med produksjonsselskaper på kysten. Triana Van Den Eeden, produksjonsassistent ved Málaga film Commission, kontoret som bistår filmprosjekter i formelle spørsmål, opplyser at i Málaga-kommune var det 167 produksjoner i 2004. Vel over halvparten var reklameproduksjoner fra hele Europa, og resten var fordelt på musikkvideoer, kino- og TV-filmer.

Det blir litt lenge å vente til neste høst for Hunter-premieren. Foreløpig er det fortsatt kun de heldige med raske internett-linjer som kan se NRKs nett-TV. Vi håper Rikskringkastingen finner en måte å tilby den etter hvert betydelige norske skaren i Spania et fullverdig TV-tilbud. Men er du interessert i å vite mer om filmproduksjon på Costa del Sol, gå ikke glipp av neste måneds artikkel om en region som går hånd i hånd med store, europeiske filmsentre.

Image from Tobis Film via UncutMovies.com

"Spiller unge og gamle Speer"

Spiller unge og gamle Speer

I morgen står Thorbjørn Harr på Nationaltheatrets scene i «Kongsemnerne». I går begynte han prøvene på rollen som den unge Albert Speer, Hitlers arkitekt og rustningsminister.

Harriet Eide, Dagbladet.no, 4. januar 2005


Det blir en knallhard januar for den unge skuespilleren. Han måtte overta rollen som Håkon Håkonssøn i Ibsens «Kongsemnerne» i desember, da Kåre Conradi ble syk.

I morgen innleder «Kongsemnerne» en måneds opphold på Nationaltheatret etter å ha vært oppført ved Dramaten i Stockholm og ved Det Kongelige Teater i København.

Nypremiere

- For meg blir det som en nypremiere, sier Harr, som «hoppet inn» i rollen ved Dramaten i desember. I går satt han sammen med blant andre instruktør Terje Mærli og Sverre Anker Ousdal i restauranten på Nationaltheatret: Første leseprøve på «Albert Speers kamp med sannheten». På bordet foran en imponerende stab: Et mektig manus, opprinnelig kortet ned fra en 720 siders biografi om Albert Speer.

Stykket er skrevet av David Edgar og blant annet oppført i London. Han har basert sin teaterversjon på Gitta Serenys prisbelønte biografi om Albert Speer. Kari og Kjell Risvik har oversatt det til norsk. Stykket får premiere på hovedscenen i mars.

Skygge

Harr skal spille den unge Speer, Sverre Anker Ousdal den eldre. De skal begge være på scenen under hele forestillingen. Gamle Speer følger den unge som en skygge. Det er den gamle som husker tilbake.

Albert Speer var bare 26 år gammel da han meldte seg inn i NS, to år før Hitler ble kansler. Han unnslapp dødsstraff, men satt 20 år i Spandau. Han hevdet at han aldri visste noe om jødeforfølgelsen, kanskje derfor unnslapp han dødsstraff. - Onde tunger sier han unngikk dødsstraff fordi han kom fra overklassen, uttaler instruktør Terje Mærli.

Kamp med sannheten

- Klart han visste. Han var kanskje den som sto Hitler nærmest. Han må virkelig ha kjempet med sannheten, sier Sverre Anker Ousdal, som leste Albert Speers biografi for mange år siden.

Thorbjørn Harr (30) begynte å lese om ham i jula. - Kjente du til ham på forhånd?

- Jeg visste hvem det var, men ikke så mye mer. - Skal vi aldri bli ferdig med den annen verdenskrig?

- Det er rart med min generasjon. Våre foreldre var ikke engang født under krigen. Kanskje kan min generasjon derfor representere et nytt syn, sier Harr.

- Kan hende vi blir ferdig med selve krigen, det finnes så mange kriger i verden, sier Ousdal.

- Men at Tyskland med all sin musikk og kultur fikk et helt folk med seg, kan aldri glemmes: Det eksistensielle spørsmål om hvordan slikt kunne skje med et høykulturelt folk. Om noen tiår snakker vi kanskje ikke lenger om fascisme eller nazisme. Men noe tilsvarende kan oppstå igjen under andre farger og navn. For det handler også om forakt for de svake, sier Sverre Anker Ousdal.

Gåtefull person

- Ville Speer ha overlevd hvis han hadde innrømmet skyld? - Speer var en av forrige århundres mest omdiskuterte og gåtefulle personer i den tysk-europeiske politiske historie. Gjennom stykket vil vi prøve å forstå hvordan et menneske kan drives til en slik virksomhet som Albert Speer sto for. Han var kanskje den største begavelse man har hatt innen krigsindustrien, sier Terje Mærli.

Dagblad-journalist Jon-Hjalmar Smith intervjuet ham i Tyskland i 1975:

- Hitler la en verden for mine føtter. Jeg ble rettferdig dømt i Nürnberg, sa Speer.

"Mektig messe i Ålesund kirke'

Ålesund kirke var arena for Missa Triptychon i kveld.

Mektig messe i Ålesund kirke

I morgen står Molde for tur, mens messen åpner KKKKfestivalen i Kristiansund søndag.

Elisabeth Solvang, smp.no, 19. september 2008

Sverre Anker Ousdal, trommeslager Helge Norbakken og Sissel Kyrkjebø.

Messen er et bestillingsverk laget av Kjetil Bjerkestrand. Musikeren og komponisten, opprinnelig fra Frei, fikk forespørsel om å lage messen fra festivalsjef Peder A. Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival.

Møre bispedømme hørte om bestillingsverket og mente det kunne være et ledd i markeringen av 25-årsjubileumet til bispedømmet.

- Jeg ønsket å få fram kontrastene mellom de tradisjonelle latinske messene, blandet inn med det mer rytmiske, samt referanser til den islamske tradisjonen. Det er typisk meg å blande ulike stilarter, forklarer Bjerkestrand.

Og blandet ble det. Publikum i Ålesund kirke fikk i kveld høre sakrale kor og orkesterpartier som minnet om musikk knyttet til vår tradisjonelle kirketradisjon. De ble splittet opp og supplert av rytmiske solistpartier av Sissel Kyrkjebø, mens Sverre Anker Ousdal roet messen ned i partier med lesingen av sufidikt.

Sverre Anker Ousdal leste sufidikt. Alle foto: Nils Harald Ånstad.

"Sverre Anker Ousdal i VENEZIA-FILM"

Sverre Anker Ousdal i VENEZIA-FILM

Jon Selås, VG papirutgave, 27. august 2005

Sverre Anker Ousdal (61) spiller en viktig rolle i filmen «The Secret Life of Words», som har verdenspremière under Venezia-festivalen, som starter neste uke.

Filmen er regissert av Isabelle Croixet («Mitt liv uten meg») og produsert av det spanske ikonet Pedro Almodovar.

Blant Ousdals medspillere er Sarah Polley, Tim Robbins og Julie Christie.

- Det er et drama, som utspiller seg om bord på en oljerigg; det lukkede og avgrensede rom er av avgjørende betydning. Jeg spiller Dimitri, sjefen om bord; en mystisk mann med en mystisk fortid som forblir mystisk. Så klart jeg er spent på hvordan dette blir. Rollen er viktig nok. Men ikke overvettes stor. Og jeg skal ikke til Venezia selv, sier Sverre Anker Ousdal.

- Hvordan fikk du jobben?

- Det kom en telefon fra en engelsk castingagent. Stort mer vet jeg ikke. Men det var i vinter / vår jeg var med på opptakene, som ble gjort på en Fred. Olsen-eiet rigg, som lå i havn i Belfast. En fantastisk tid, med fantastiske medskuespillere og -produksjonsstab.

- Både svenske og danske skuespillere ses langt oftere enn norske som «litt-nede-på-listene»-skuespillere i internasjonale produksjoner - som du nå har gjort. Hvorfor er det slik?

- Vel, både svenskene og danskene har vel laget flere og bedre filmer som de bedre får vist i utlandet. For det er OK sånn det foregår: En filmskaper ser en rolle, en karakter som kan brukes. Og så blir man spurt, da, sier Sverre Anker Ousdal, som for tiden befinner seg i Rissa i Sør-Trøndelag, der han gjør sin regidebut i spillet «Den siste viking», bygget på Johan Bojers kjente roman.

"Festen"

Festen

«Festen» er over. Nationaltheatrets sjokkerte publikum er gått hjem. Festen kan begynne.- Det er en forferdelig fest!...

(Foto: Morten Holm / SCANPIX)

Therese R. Ridar, Frode Nakkim, VG papirutgave, 10. oktober 2003

Sverre Anker Ousdal smiler. Nok en kveld har en fullsatt sal reist seg og klappet begeistret etter endt «Festen»-forestilling. I to timer har Ousdal vært den besteborgerlige familiefaren, som på 60-årsdagen blir avslørt som overgriper av sin egen sønn. Nå har han tatt av sminken og ruslet over veien. Fra jobben på Nationaltheatret til restauranten Annen Etage.

På scenen er de vant til å dytte i seg tomatsuppe, kjøttpudding og saft. Det skal forestille familien Klingenfeldt-Hansens meny: Hummersuppe, reinsdyrstek og vin.

Endelig skal skuespillerne få ekte vare.

1. AKT:

FEST OG TEATER

(Forretten kommer)

Gisken Armand: Åhh, for en deilig suppe!

Lise Fjeldstad: Nydelig. Hadde vi fått dette på scenen, ville vi ikke greid å huske replikkene.

Gisken: Etter forestilling er jeg alltid så sulten. Jeg må spise masse før jeg legger meg, og det er jo ikke så bra...

- Trenger dere ofte en utblåsning etter forestilling?

Ågot Sendestad: Det kommer litt an på om det er «Festen» eller «Hakkebakkeskogen» man spiller. Men det viktigste er å gjenoppleve forestillingen i hodet etterpå.

Thorbjørn Harr: Hvis man drar hjem, er det vanskelig å legge seg med en gang. Det er så mye adrenalin.

Øystein Røger: Det er vel de yngste som går ut mest, sånne som Thorbjørn.

Sverre Anker Ousdal: Vi eldre har da gått ut noen ganger, vi også!

Gisken: Før var det visst noe som het «elleveblesten». Det betyr at man må komme seg hjem i løpet av et kvarter etter forestilling, ellers havner man på byen.

Øystein: Skal man jobbe i Radioteatret klokken åtte om morgenen, er det ikke så morsomt å være ute til tre, altså.

Sverre: Men før holdt de det gående. Å fy søren! Frank Robert fikk lurt meg med ut for noen år siden. Han overgikk oss alle sammen, altså. Han fortalte om den tiden da han og Henki (Kolstad) ikke ble kastet ut av Bristol, de ble kastet inn.

Lise: De gutta var stjerner.

Sverre: Kjempestjerner! En gang skulle de se hvor ille de kunne kle seg uten å bli nektet adgang på Bristol. De hadde selbuvanter og nikkers, men det var ikke noe problem.

Lise: De møtte gjerne i smoking neste morgen! Var det polkø, så bare gikk de forbi.

Thorbjørn: Vi får nok aldri oppleve det, vi.

Sverre: Nei, det er ikke sånn på Håndverkeren der dere sitter og drikker det dovne ølet deres.

Finn Schau: Det er mange som overdriver i dag også. Jeg har selv vært i den situasjonen. Det er mye belønningsøl etter forestilling som kan bli til to og tre og fire.

Thorbjørn: Når du bor alene og er ung og single, kan det jo være vanskelig bare å dra rett hjem.

Øystein: Men så blir man gift og får barn, og da blir det litt problematisk å gå ut hele tiden.

Finn: Men så blir du skilt og begynner å gå ut igjen.

- Hva gjorde du da du måtte legge om livsstilen?

Finn: Jeg fikk meg fire ukers permisjon fra teatret og fikk profesjonell hjelp. Jeg hadde en kort, hektisk periode med overdreven drikking. Det var helt klassisk: Trøbbel i privatlivet og så kompenserte jeg med å overdrive utelivet. Jeg fikk orden på det etter en stund. Men i dette yrket er det ikke vanskelig å finne unnskyldninger for å drikke hvis du har et problem.

Lise: Jeg har alltid bare gått hjem og lest aviser og drukket rødvin, jeg.

Thorbjørn (ler): Men du har drukket rødvin!

Lise: Ja. Skål da!

2. AKT:

VOND FEST

(Hovedretten kommer)

Thorbjørn (overrasket): Åh! ER det reinsdyrstek?!

Servitøren: Med tranebærsky.

Gisken (glad): Herregud, tenk at det egentlig er dette vi spiser i stykket! Det er helt utrolig.

- Hva er det verste med «Festen»?

Ågot Sendstad: At ingen reagerer når de får vite om overgrepet. Den gruppemekanismen er ganske interessant.

Thorbjørn: Men tenk deg et virkelig selskap der noen hadde reist seg og sagt sånne ting. Du hadde ikke først tenkt «han er blitt misbrukt». Du hadde tenkt «men i all verden, hva er det han gjør?!».

Lise: Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange. Jeg fikk blomster på lørdag av en kvinne. Det sto bare: «Hvorfor gikk du ikke før?»

Sverre: En kveld jeg syklet hjem etter forestillingen, var det noen som gikk langs Slottsparken og ropte: «Jeg begriper ikke at du kan sykle hjem nå!»

(Alle ler, Gisken ler mest.)

- Har det vært mange sterke reaksjoner i salen?

Gisken: Ja, mange har fått sammenbrudd og gått ut.

Thorbjørn: Personalet på teatret er blitt trent ekstra på hvordan de skal takle de situasjonene.

Sverre: Det er bare å se på statistikken: Hvis vi er 700 mennesker i teatret, sitter det noen i salen som har opplevd akkurat det stykket handler om.

Thorbjørn: I motsetning til i filmen, sitter teaterpublikumet i det samme rommet som dem rundt bordet. Jeg tror det er ekstra sterkt.

Finn: Det er en veldig bra forestilling å være med i fordi den er så viktig, og den griper folk.

- Hvordan er det å spille en som alle hater?

Sverre: Det er jo bare teater. Men det er én scene - det øyeblikket mot slutten da ungen kommer og setter seg på fanget mitt og spør «bestefar, kan du lese for meg?». Det er veldig sterkt. Jeg har selv et barnebarn på fem år.

Finn: Jeg har spilt overgriper. En ung dame kalte meg «pappa» mens jeg tafset på henne på scenen. Da sleit jeg fælt. Jeg måtte bare tenke at det var en hvilken som helst dame som jeg var forelsket i.

3. AKT:

FRA FILM TIL TEATER

(Desserten kommer)

Gisken: Får vi kake også?!

Sverre: Hvor er portvinen da? (lukter i et glass) Det ER jo portvin.

(Fotografen tar bilder av bordet.)

Finn: Dette er litt sånn Kongen i statsråd.

Thorbjørn: Da er jeg Sigbjørn Johnsen.

Finn: Jeg er Sponheim.

Lise: Jeg får være Valgerd, jeg da.

- Husker dere første gangen dere så «Festen» på film?

Lise: Ja, det var helt sjokkerende. Jeg trodde ikke jeg hørte sant. En vanvittig bra film.

Sverre: Men dogmefilmer er ikke så populært blant skuespillerne, for det er ikke bare lyset som er dårlig, men honorarene også. (Alle ler, Thorbjørn ler høyest.)

Lise: Det kunne vært dogme for teater også. Har du tekst og skuespillere, har du det som skal til.
Finn: Det er forskjellen mellom teater og film: En dårlig skuespiller kan bli bra på film, men aldri på teater.

Sverre: Jeg har da vært bra et par ganger..? (Latter. Kokken kommer og sier hva vi har spist.)

Lise (smiler til kokken): I morgen blir det helt andre uttrykk på scenen, for nå VET vi hvor godt det smaker.

"Missa Triptychon"

Jubileumskonsert
Møre bispedømme 25 år/ Festivalåpning
Urfremføring
Kjetil Bjerkestrand - "Missa Triptychon"
Messe for kor, kammerorkester, band og solister

Sissel Kyrkjebø, sang
Sverre Anker Ousdal
Kjetil Bjerkestrand, piano, orgel, syntheseizer
Geir Sundstøl, gitar,
Sondre Meisfjord, bass
Helge Norbakken, perkusjon
Kristiansund Kammerkor og Festivalens kammerorkester

Konserten arrangeres i samarbeid med Møre bispedømmeråd.
De faste messeleddene (Kyrie – Gloria – Credo – Sanctus/Benedictus – Agnus Dei) blir utført av Kristiansund Kammerkor og Festivalens Kammerorkester
Satsene mellom de faste leddene framføres av band, solist og skuespiller. Sangtekstene til disse leddene blir skrevet av Erik Hillestad og sunget av Sissel Kyrkjebø.
Fredag 19. september kl. 19:30 Ålesund Kirke
Lørdag 20. september kl. 18:00 Molde Domkirke
Søndag 21. september kl. 18:00 Kirkelandet Kirke


Kjetil Bjerkestrand er født og oppvokst på Frei. Han utdannet seg til organist ved Norges Musikkhøgskole, men noen kantorstilling har han aldri hatt. Han ble nemlig tidlig en av vår tids mest benyttede norske musikere, komponister, arrangører og produsenter.

Han er ikke den som setter seg selv fremst og soler seg i glansen av vellykkede prosjekter, men han er like fullt en av de viktigste bakmennene til mange av de virkelig store artistene. Blant annet har han hatt et langvarig samarbeid med den amerikanske jazzartisten Dee Dee Bridgewater, og han har spilt en sentral rolle i utviklingen av de to norske suksessbandene A-ha og Dance With A Stranger.

Som komponist har han skrevet musikken til flere kjente filmer, blant andre ”Veiviseren,” ”Solan, Ludvig og Gurin med reverompa,” ”Karlson på taket” og ”37 og et halvt.” Han har også komponert og arrangert musikk til et stort antall konserter og CD-innspillinger, og under fjorårets KKKKFestival møtte vi han både som komponist og arrangør under konsertene ”Med rett til å være helt alvorlig” og ”Northern Lights”.


Sistnevnte konsert var i samarbeid med Sissel Kyrkjebø, en artist han de siste årene har jobbet svært mye sammen med. Hun vil også spille en sentral rolle i bestillingsverket ”Missa Tryptichon.” Der blir hun solisten som fremfører tekster skrevet av Erik Hillestad.


Sverre Anker Ousdal (foto: Marius E. Hauge) fremfører Iranske Sufi-dikt oversatt av Erik Hillestad.

Erik Hillestad er plateprodusent og tekstforfatter. I 1974 etablerte han plateselskapet Kirkelig Kulturversted, der han selv har vært produsent for brorparten av alle utgivelsene. Til bestillingsverket ”Missa Tryptichon” har han skrevet nye tekster til alle de frie leddene.

Geir Sundstøl trakterer en rekke strengeinstrumenter, deriblant akustisk og elektrisk gitar, mandolin, pedal steelgitar, bouzouki og banjo. Han er en mye brukt studiomusiker og har blant annet bidratt på innspillinger og konserter med Odd Norstoga, deLillos, Di Derre og Vestlandsfanden. Sundstøl er gift med Lynni Treekrem og de to ga i 2004 ut albumet ”Sweethearts.”

Bassisten Sondre Meisfjord er oppvokst på Frei og har sin utdannelse fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Han har spilt i en rekke ulike band, deriblant jazzgruppa Come Shine og folkemusikktrioen Flukt.

Helge Norbakken er blant Norges fremste perkusjonister, og han spiller med en rekke kjente artister, som for eksempel Kari Bremnes og Sissel Kyrkjebø.