Det tatoverte hjertet
Gry Elise Jacobsen, NRK Radioteatret, 10 January 2006
Dette er historien om John Valentine, som ble privatdetektiv fordi han, etter å ha lett etter sin forsvunne kone i over ett år - skjønte at han var god til å lete. 22.januar sender vi andre og siste episode.
Historien starter i det en Mr. Ford dukker opp på kontoret. Han er også på jakt etter en kvinne som forsvant, etter bare en natts samvær. Sporene etter den forsvunne kvinnen fører Valentine ned i Londons underverden og inn i organisert kriminalitet.
«Det tatoverte hjertet» er ytre sett en krimhistorie. Harkokt og sår på samme tid. Men egentlig er dette en historie om kjærlighet, lengsel og ensomhet, om hva mennesker gjør med hverandre - og hvorfor.
Hør det!
Andre og siste episode av «Det tatoverte hjertet» kan du høre i NRK P2 søndag 22. januar klokken 15.03 og mandag 16.januar klokken 19.30. Hørespillet er i to deler.
Det tatoverte hjertet
Regi: Carl Jørgen Kiønig
Lyddesign: Mari Hvamb
Medvirkende: Sverre Anker Ousdal, Frøydis Armand, Sverre Bentzen, Marianne Krogh, Johannes Joner, Ellen Horn m.fl.
Tuesday, September 16, 2008
"Dokumentar om Vidkun Quisling"
Dokumentar om Vidkun Quisling
Arne Dvergsdal, Dagbladet papirutgave, 5. desember 2002
Hittil ukjent filmmateriale bidrar til å belyse Vidkun Quislings livsløp gjennom en dokumentarfilm i to deler som får premiere på NRK 1 mandag. - Vi får blant annet se private opptak fra NS-miljøer og høre kontroversielle uttalelser fra noen av hans nærmeste medarbeidere, sier regissør og manusansvarlig Svein Rune Nyland.
Filmen følger Vidkun Quisling fra barndom og skolegang til henrettelsen på Akershus. Nyland har reist i naziførerens fotspor i over to år, blant annet til Russland og Ukraina der den unge Quisling var Fridtjof Nansens utvalgte nødhjelpsarbeider.
- Det er, underlig nok, aldri tidligere blitt laget noen dokumentarfilm om Quisling. Det har vært som et stort puslespill med mange brikker, sier regissør Nyland, som har brukt tre år på prosjektet.
Filmens forteller er historieprofessor Oddvar Høidal, som i dag legger fram en nyutgave av sin store biografi «Quisling - en studie i landssvik». En annen hovedkilde er Hans Fredrik Dahls store Quisling-biografi. Blant skuespillerne er Sverre Anker Ousdal og Sven Nordin.
Arne Dvergsdal, Dagbladet papirutgave, 5. desember 2002
Hittil ukjent filmmateriale bidrar til å belyse Vidkun Quislings livsløp gjennom en dokumentarfilm i to deler som får premiere på NRK 1 mandag. - Vi får blant annet se private opptak fra NS-miljøer og høre kontroversielle uttalelser fra noen av hans nærmeste medarbeidere, sier regissør og manusansvarlig Svein Rune Nyland.
Filmen følger Vidkun Quisling fra barndom og skolegang til henrettelsen på Akershus. Nyland har reist i naziførerens fotspor i over to år, blant annet til Russland og Ukraina der den unge Quisling var Fridtjof Nansens utvalgte nødhjelpsarbeider.
- Det er, underlig nok, aldri tidligere blitt laget noen dokumentarfilm om Quisling. Det har vært som et stort puslespill med mange brikker, sier regissør Nyland, som har brukt tre år på prosjektet.
Filmens forteller er historieprofessor Oddvar Høidal, som i dag legger fram en nyutgave av sin store biografi «Quisling - en studie i landssvik». En annen hovedkilde er Hans Fredrik Dahls store Quisling-biografi. Blant skuespillerne er Sverre Anker Ousdal og Sven Nordin.
"Quisling: i Nansens skygge"
"Quisling: i Nansens skygge"
Television
2002
Genre: Documentary
Language: Norwegian
Running time: 140 minutes
Directed by Svein Rune Nyland
Written by
Narrators:
Sven Nordin
Oddvar Høidal
Sverre Anker Ousdal
Television
2002
Genre: Documentary
Language: Norwegian
Running time: 140 minutes
Directed by Svein Rune Nyland
Written by
Narrators:
Sven Nordin
Oddvar Høidal
Sverre Anker Ousdal
"Siste teppefall, siste natt med Mia"
Siste teppefall Siste natt med Mia
Eirik Alver, Dagbladet papirutgave, 29. april 2000
Siste forestilling betyr lettelse, vemod og infame rampestreker. Magasinet var i kulissene da Mia Gundersen tok farvel med kolleger og publikum. - SELVFØLGELIG skal teknikerne ha litt whisky. Det er jo siste forestilling! sier Mia Gundersen, før hun stiller en betingelse: at de lover ikke å gjøre noen pek.
«Fem minutter til aller siste forestilling av Sugar,'» lyder det over høyttaleren, glassene tømmes, men vil Gundersens forsøk på å bestikke teknikerne føre fram?
- Skål for et meget godt samarbeid, en kul produksjon - og for sangen og dansen, sier hun.
UPROFT, INFANTILT OG TÅPELIG? Eller forløsende, ustyrtelig morsomt og en mulighet til å teste en skuespillers grad av selvkontroll? Teateret er fullt av anekdoter om hva som har skjedd under siste forestilling.
Tradisjonen med å finne på morsomme og iblant direkte ondskapsfulle gags mot dem som står på scenen, er gammel, og som oftest er det den tekniske staben som står for de mest avanserte pekene.
- Vi skal nok finne på noe, sier rekvisitør Une Ramstad.
- Når en forestilling går så lenge som dette, er det nesten planene om å finne på noe gøy under siste forestilling som holder oss oppe underveis, sier hun.
Mange misliker det, nesten alle sier det tilhører fortida, og ingen tror at det kommer til å skje noe uvanlig under «Sugar» i kveld. Men hvorfor er stemningen da så smånervøs bak scenen?
- Man er jo alltid litt forberedt på at ting kan skje under siste forestilling, sier Sverre Anker Ousdal og vrir seg bedre til rette i stolen. Han klager over vondt i ryggen. Å løfte Nils Vogt opp i lufta over hundre ganger har satt sine spor.
- Kanskje han har lagt på seg i løpet av spilleperioden? lurer Ousdal.
- Denne forestillingen er så komplisert teknisk at det ikke er rom til mye improvisasjon. Men ..., sier han og tar en lang pause. - Ting kan skje.
I GARDEROBEN varmer Geir Kvarme opp stemmen. Han overtok rollen som Joe/Josephine da Sven Nordins akillessene røk i vinter. Kvarme tror heller ikke det vil skje store ting i kveld - han håper i hvert fall ikke det. Kvarme har nemlig vært utsatt for slikt før.
- Da jeg skulle inn på scenen for siste gang i «Beatles» på Oslo Nye, ante det meg at noe var galt. Det var så mange flere i kulissene enn vanlig. Scenen foregikk på en nattklubb, og jeg skulle akkompagnere kjæresten min på piano. Plutselig beveget forhenget seg og ut kom en ... diger gummipikk! Og den begynte å sprute vann midt i trynet på meg. Det var vanskelig å spille videre etterpå, sier han.
«SUGAR» ER GODT I GANG. Det er klart for togscenen, der Nils Vogt utkledd som Daphne fortvilet forsøker å skjule sin manndom under mamelukker og nattkjole. Ikke så lett når Sugar (Gundersen) sitter over skrevs og gir ham fotmassasje. Så ... skjer det noe. Vogt, som ifølge manus skal vri ansiktet i fortvilelse, bryter ut i høylytt latter. Massasjen er blitt til kiling.
- Å, dette har jeg hatt lyst til å gjøre lenge, betror Gundersen oss like etterpå.
- Jeg vet at Nils er kjempekilen. Dette var ... gyselig moro!
Vogt tørker svetten.
- Jeg vred meg som en slange. Helt umulig ikke å le. Men slikt er bare moro. Jeg er overhodet ikke sint på Mia. Jeg er ikke motstander av slike gags. Man skal ha det moro. Men mer omfattende practical jokes hører strengt tatt hjemme på skolerevyer. Når folk betaler 350 kroner billetten, har de krav på en ordentlig forestilling. Men slikt som dette med kilingen, det er helt greit, sier han.
PAUSE. I garderoben er de fleste opptatt av å drikke kaffe og spise kake. Klemmingen er så vidt begynt, noen forsikringer om å holde kontakten etter teppefall i kveld er allerede gitt - og der kommer Finn Schau inn døra. Han blir ønsket velkommen med begeistrede tilrop og enda mer klemming. Schau spilte i de første sekstifire forestillingene og innrømmer at han savner gjengen.
- Jeg har ikke for vane å drive ap med folk under siste forestilling. Jeg synes det er morsommere å gjøre det under nest siste, når folk minst venter det! Haha. Jeg husker en gang på Trøndelag Teater. I en scene skulle jeg skrike en annen skuespiller helt opp i ansiktet. Plutselig så jeg at han hadde skrevet bøh! med, tynne, små bokstaver over neseryggen sin. Vanskelig å holde maska da, ja. Det finnes ikke noen som er så rutinemennesker som skuespillere. En liten endring, og de blir helt satt ut. Men siste forestilling er først og fremst vemodig, sier han.
Elsa Lystad er helt enig - når det gjelder det med vemod.
Intern spøk på scenen er noe helt annet.
- Det dummeste i hele verden! Det synes jeg virkelig. Det er helt ulovlig å finne på noe som publikum ikke skjønner. Når de blir tatt med på moroa, er det greit, men ikke ellers, sier hun.
PÅ SCENEN STÅR MIA og synger om å bli millionærhustru. Bak sideteppet sitter rekvisitør Une. Hun har tatt på seg briller med colabunnglass og stukket ansiktet gjennom et firkantet hull i teppet. Helt usynlig fra salen, svært godt synlig for Mia på scenen. Sangen er ferdig, applausen er over. Mia snur seg, begynner å gå ut og får øye på Une. Ansiktet til Gundersen snurper seg sammen. Det er helt stille på scenen.
Men heldigvis, der smeller orkesteret i neste låt, og Mia slipper løs et latterbrøl.
- Hahaha! Åh, herregud! Jeg tror, jeg ... dør! Hahaha! hikster Gundersen.
Rekvisitør
Une smiler fornøyd.
- Mia er forferdelig lattermild og veldig nysgjerrig på hva som skjer bak på scenen. Så derfor måtte jeg bare finne på noe, sier hun.
KLOKKA NÆRMER SEG ELLEVE, og ensemblet stiller seg på lang rekke på scenen. Applausen bølger mot dem, de smiler og bukker - og Gundersen tar bilde av publikum.
- Ja, det er klart. Jeg må jo ha et minne om publikum! sier hun.
Så er det over.
- Deilig! Åh, så deilig å slippe å gå i disse høyhælte skoene mer, sier Kvarme og forsvinner inn i garderoben.
Lystad virrer litt rundt og lurer på hvem hun ikke har «susset» ennå. Gundersen deler sjenerøst ut edle dråper. Så ble ingen utsatt for omfattende gags eller ondsinnet humor denne gangen. Stemningen er løssluppen og avslappet. Og litt trist.
- Det er litt vemodig. Og litt behagelig. Dette har vært en sjeldent vellykket oppsetning. Jeg er nok litt preget av doble følelser, sier Vogt og legger fra seg parykken for siste gang.
Klemming, utveksling av adresser, fotografering og mer klemming følger. Så er det slutt. Og tomt. I hvert fall nesten. Som seg hør og bør for en diva: Sistemann ut er Gundersen. Idet hun lukker garderobedøra bak seg for siste gang, bærer hun tydelig preg av både lettelse og vemod. Så smiler hun.
- Man skal ikke ta seg sjøl så høytidelig. En skal ha det moro. Så lenge det ikke går utover publikum, er en ekstra latter siste dagen ikke å forakte. Nei, slett ikke å forakte.
Eirik Alver, Dagbladet papirutgave, 29. april 2000
Siste forestilling betyr lettelse, vemod og infame rampestreker. Magasinet var i kulissene da Mia Gundersen tok farvel med kolleger og publikum. - SELVFØLGELIG skal teknikerne ha litt whisky. Det er jo siste forestilling! sier Mia Gundersen, før hun stiller en betingelse: at de lover ikke å gjøre noen pek.
«Fem minutter til aller siste forestilling av Sugar,'» lyder det over høyttaleren, glassene tømmes, men vil Gundersens forsøk på å bestikke teknikerne føre fram?
- Skål for et meget godt samarbeid, en kul produksjon - og for sangen og dansen, sier hun.
UPROFT, INFANTILT OG TÅPELIG? Eller forløsende, ustyrtelig morsomt og en mulighet til å teste en skuespillers grad av selvkontroll? Teateret er fullt av anekdoter om hva som har skjedd under siste forestilling.
Tradisjonen med å finne på morsomme og iblant direkte ondskapsfulle gags mot dem som står på scenen, er gammel, og som oftest er det den tekniske staben som står for de mest avanserte pekene.
- Vi skal nok finne på noe, sier rekvisitør Une Ramstad.
- Når en forestilling går så lenge som dette, er det nesten planene om å finne på noe gøy under siste forestilling som holder oss oppe underveis, sier hun.
Mange misliker det, nesten alle sier det tilhører fortida, og ingen tror at det kommer til å skje noe uvanlig under «Sugar» i kveld. Men hvorfor er stemningen da så smånervøs bak scenen?
- Man er jo alltid litt forberedt på at ting kan skje under siste forestilling, sier Sverre Anker Ousdal og vrir seg bedre til rette i stolen. Han klager over vondt i ryggen. Å løfte Nils Vogt opp i lufta over hundre ganger har satt sine spor.
- Kanskje han har lagt på seg i løpet av spilleperioden? lurer Ousdal.
- Denne forestillingen er så komplisert teknisk at det ikke er rom til mye improvisasjon. Men ..., sier han og tar en lang pause. - Ting kan skje.
I GARDEROBEN varmer Geir Kvarme opp stemmen. Han overtok rollen som Joe/Josephine da Sven Nordins akillessene røk i vinter. Kvarme tror heller ikke det vil skje store ting i kveld - han håper i hvert fall ikke det. Kvarme har nemlig vært utsatt for slikt før.
- Da jeg skulle inn på scenen for siste gang i «Beatles» på Oslo Nye, ante det meg at noe var galt. Det var så mange flere i kulissene enn vanlig. Scenen foregikk på en nattklubb, og jeg skulle akkompagnere kjæresten min på piano. Plutselig beveget forhenget seg og ut kom en ... diger gummipikk! Og den begynte å sprute vann midt i trynet på meg. Det var vanskelig å spille videre etterpå, sier han.
«SUGAR» ER GODT I GANG. Det er klart for togscenen, der Nils Vogt utkledd som Daphne fortvilet forsøker å skjule sin manndom under mamelukker og nattkjole. Ikke så lett når Sugar (Gundersen) sitter over skrevs og gir ham fotmassasje. Så ... skjer det noe. Vogt, som ifølge manus skal vri ansiktet i fortvilelse, bryter ut i høylytt latter. Massasjen er blitt til kiling.
- Å, dette har jeg hatt lyst til å gjøre lenge, betror Gundersen oss like etterpå.
- Jeg vet at Nils er kjempekilen. Dette var ... gyselig moro!
Vogt tørker svetten.
- Jeg vred meg som en slange. Helt umulig ikke å le. Men slikt er bare moro. Jeg er overhodet ikke sint på Mia. Jeg er ikke motstander av slike gags. Man skal ha det moro. Men mer omfattende practical jokes hører strengt tatt hjemme på skolerevyer. Når folk betaler 350 kroner billetten, har de krav på en ordentlig forestilling. Men slikt som dette med kilingen, det er helt greit, sier han.
PAUSE. I garderoben er de fleste opptatt av å drikke kaffe og spise kake. Klemmingen er så vidt begynt, noen forsikringer om å holde kontakten etter teppefall i kveld er allerede gitt - og der kommer Finn Schau inn døra. Han blir ønsket velkommen med begeistrede tilrop og enda mer klemming. Schau spilte i de første sekstifire forestillingene og innrømmer at han savner gjengen.
- Jeg har ikke for vane å drive ap med folk under siste forestilling. Jeg synes det er morsommere å gjøre det under nest siste, når folk minst venter det! Haha. Jeg husker en gang på Trøndelag Teater. I en scene skulle jeg skrike en annen skuespiller helt opp i ansiktet. Plutselig så jeg at han hadde skrevet bøh! med, tynne, små bokstaver over neseryggen sin. Vanskelig å holde maska da, ja. Det finnes ikke noen som er så rutinemennesker som skuespillere. En liten endring, og de blir helt satt ut. Men siste forestilling er først og fremst vemodig, sier han.
Elsa Lystad er helt enig - når det gjelder det med vemod.
Intern spøk på scenen er noe helt annet.
- Det dummeste i hele verden! Det synes jeg virkelig. Det er helt ulovlig å finne på noe som publikum ikke skjønner. Når de blir tatt med på moroa, er det greit, men ikke ellers, sier hun.
PÅ SCENEN STÅR MIA og synger om å bli millionærhustru. Bak sideteppet sitter rekvisitør Une. Hun har tatt på seg briller med colabunnglass og stukket ansiktet gjennom et firkantet hull i teppet. Helt usynlig fra salen, svært godt synlig for Mia på scenen. Sangen er ferdig, applausen er over. Mia snur seg, begynner å gå ut og får øye på Une. Ansiktet til Gundersen snurper seg sammen. Det er helt stille på scenen.
Men heldigvis, der smeller orkesteret i neste låt, og Mia slipper løs et latterbrøl.
- Hahaha! Åh, herregud! Jeg tror, jeg ... dør! Hahaha! hikster Gundersen.
Rekvisitør
Une smiler fornøyd.
- Mia er forferdelig lattermild og veldig nysgjerrig på hva som skjer bak på scenen. Så derfor måtte jeg bare finne på noe, sier hun.
KLOKKA NÆRMER SEG ELLEVE, og ensemblet stiller seg på lang rekke på scenen. Applausen bølger mot dem, de smiler og bukker - og Gundersen tar bilde av publikum.
- Ja, det er klart. Jeg må jo ha et minne om publikum! sier hun.
Så er det over.
- Deilig! Åh, så deilig å slippe å gå i disse høyhælte skoene mer, sier Kvarme og forsvinner inn i garderoben.
Lystad virrer litt rundt og lurer på hvem hun ikke har «susset» ennå. Gundersen deler sjenerøst ut edle dråper. Så ble ingen utsatt for omfattende gags eller ondsinnet humor denne gangen. Stemningen er løssluppen og avslappet. Og litt trist.
- Det er litt vemodig. Og litt behagelig. Dette har vært en sjeldent vellykket oppsetning. Jeg er nok litt preget av doble følelser, sier Vogt og legger fra seg parykken for siste gang.
Klemming, utveksling av adresser, fotografering og mer klemming følger. Så er det slutt. Og tomt. I hvert fall nesten. Som seg hør og bør for en diva: Sistemann ut er Gundersen. Idet hun lukker garderobedøra bak seg for siste gang, bærer hun tydelig preg av både lettelse og vemod. Så smiler hun.
- Man skal ikke ta seg sjøl så høytidelig. En skal ha det moro. Så lenge det ikke går utover publikum, er en ekstra latter siste dagen ikke å forakte. Nei, slett ikke å forakte.
"Fomlesen filmer i Tsjekkia Snublende nær en ny diktator"
Fomlesen filmer i Tsjekkia Snublende nær en ny diktator
Lars Ditlev Hansen, Aftenposten papirutgave, 25. januar 1999
Europeisk storhetstid, barokk, renessanse og UNESCO-vern rammer nå inn norsk film en stakket stund. Fritjof Fomlesen snubler rundt i Cesky Krumlov, hvor Sverre Anker Ousdal rår diktatorisk.
Cesky Krumlov
Midt på torvet mellom fredet idyll i den tsjekkiske middelalderbyen sitter Sverre Anker Ousdal. Sminkør Siw Järbyn forvandler den fredsæle skuespilleren til despotisk enehersker som filmsetter "Fomlesen i kattepine". Barne- og familievennlig norsk filmhumor med snublende helt. Mellom filmkameraene på torvet i Cesky Krumlov aner vi likevel et kaldt gufs fra nær fortid. Et gedigent, retusjert pampeportrett av Ousdal er avduket. En fem-takket sovjetisk inspirert stjerne skjærer i blikket. En svart, pansret limousine av det sovjetiske pampemerket ZiL er kjørt frem.
130 tsjekkiske statister gjør seg klar til å hylde en ny selvutnevnt leder.
Tsjekkerne har neppe glemt fortiden.
- Selv om manuskriptet er skrevet før man hadde tenkt på å spille inn filmen i Tsjekkia, følte jeg det selv da jeg sto der på talerstolen og så ut over den kuede folkemassen og mot tribunen med den lojale fiffen som ropte hurra på kommando. Bildet ble komplett av at det er Gustav Husaks egen bil jeg ble kjørt i, sier Sverre Anker Ousdal.
Høy snublefaktor
Men tsjekkerne tar det kalde gufset med varm latter. De har møtt Fritjof Fomlesen og skjønt det hele forlengst. Den snublende komikeren skal befri dem fra åket. Med latter skal verden reddes.
- Dette blir en film med høy snublefaktor, sier Lars Vik, Fomlesen selv. - Her skal det være masse gags og en eventyraktig historie som barn kan more seg over, og så et annet lag de voksne forstår mer av og kan more seg over.
Skuespilleren som skapte den fomlete, stadig fallende figuren Fritjof Fomlesen for Grenland Friteater for over ti år siden og er TV-vist i 16 land, herjer nå i Cesky Krumlov. I Petter A. Fastvolds filmkomedie etter manus av Arthur Johansen kommer den arbeidsløse advokat Fomlesen til Kattesand, hvor byens kattehatende maktmenneske Rex Dobbermann sammen med hjelperne Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) har fanget alle kattene for å skape marked for mekaniske leketøyshunder. Fomlesen snubler inn til kattenes forsvar, og sannelig blir det ikke litt fomlete romanse med Rex'ens datter (Henriette Steenstrup).
I snart to uker har Fomlesen vært i filmaction i den tsjekkiske middelalderbyen. Innbyggerne begynner å kjenne ham. Smil og latterkuler sitter løst når han kosesnubler inn blant statistene, letter på sin snodige, maltrakterte hatt (én av fem like) og dytter på dem Fritjof Fomlesens, eller Freddie Fumblebodys, visittkort - på tsjekkisk.
Begavet
- Det er veldig fint å spille med lokalbefolkningen her, sier Lars Vik. - Dette er folk som ikke har noe forhold til Fomlesen fra før, men de skjønte fort at jeg i filmen skal være figuren som prøver å redde byen deres fra den slemme skurken. Før opptakene forleden overdrysset de meg med gaver, bøker, hjemmetørkede frukter og godterier.
- Funksjonen min er å være filmens "bad guy", sier Sverre Anker Ousdal. - De store dyp i Dobbermanns sjelsliv har jeg ikke vært på jakt etter. Det gjelder ikke bare å være en karikatur, men å være en farlighet som kan skremme barn litt, men samtidig ikke for mye.
- Modell for komedie-diktatoren?
- Pinochet, kanskje. Han er en riktig dobermann-pinscher.
- Jeg så for meg Gene Hackmans Lex Luthor i den første "Superman"-filmen, sier regissør Fastvold. - Men det er ikke Hackman, det er Sverre Anker.
Fastvold debuterer som spillefilmregissør med "Fomlesen i kattepine". Han er regiutdannet fra Dramatiska Institutet i Stockholm og har blant annet regissert den første "Asylet"-serien og en serie "Offshore"-episoder for NRK.
Ikke helt stum
- Det som er spesielt morsomt ved å jobbe med "Fomlesen i kattepine", er at man setter en stumfilmfigur i en dramatisk setting. Jeg tror ikke det er prøvd så mye før, sier Fastvold, som likevel har bestemt seg for at Fomlesen igjen skal få stemme.
- Men han sier ikke så mye. Han blir stadig avbrutt.
Men hvorfor Fomlesen i Tsjekkia? Han er jo stadig vekk norsk. Cesky Krumlov ble valgt som innspillingssted fordi man ikke fant et egnet sted i Norge, ifølge filmprodusent Aage Aaberge i Yellow Cottage. Selv om Kattesand skal være en norsk småby, ville man ha litt eventyrpreg og noe så unorsk som et idyllisk, lukket torv.
Fomlesen selv er storfornøyd, der han tørrtrener på vaklende ben og slingrende sykkel rundt i middelalderbyens brosteinssmug.
- Jeg må se på hvilke snublemuligheter som finnes. Her er det masse skjeve brosteiner, trapper og gelendre å snuble i. Dette er ekte hus og ekte rekkverk. En location gir mye bedre muligheter for gags enn et studio eller en scene.
- Vil Fomlesen makte å snuble gjennom en hel spillefilm og likevel komme ned på bena?
- I utgangspunktet var jeg skeptisk til filmen, men nå ser jeg muligheter til å fordype meg i figuren og male den med flere farver. Arthur Johansen, som har skrevet manuskriptet, har hele tiden vært flink til å ta med seg innspill fra meg. Jeg føler at manuset gir meg de små lommene som trengs for at jeg også kan gjøre mine spontane gags på filmsettet. Men jeg er gått til filmen med stor ydmykhet. Det er et stort skritt fra Grenland Friteater og turnéer rundt omkring til å dra med et svært filmteam til Tsjekkia og et budsjett på nesten 26 millioner kroner.
Det blir mer enn Tsjekkia for Fomlesen og teamet. I begynnelsen av februar flytter de til en nedlagt fabrikkhall på Rjukan og senere til Norsk Films studio på Jar.
Filmen skal være premièreklar til jul.
Lars Ditlev Hansen, Aftenposten papirutgave, 25. januar 1999
Europeisk storhetstid, barokk, renessanse og UNESCO-vern rammer nå inn norsk film en stakket stund. Fritjof Fomlesen snubler rundt i Cesky Krumlov, hvor Sverre Anker Ousdal rår diktatorisk.
Cesky Krumlov
Midt på torvet mellom fredet idyll i den tsjekkiske middelalderbyen sitter Sverre Anker Ousdal. Sminkør Siw Järbyn forvandler den fredsæle skuespilleren til despotisk enehersker som filmsetter "Fomlesen i kattepine". Barne- og familievennlig norsk filmhumor med snublende helt. Mellom filmkameraene på torvet i Cesky Krumlov aner vi likevel et kaldt gufs fra nær fortid. Et gedigent, retusjert pampeportrett av Ousdal er avduket. En fem-takket sovjetisk inspirert stjerne skjærer i blikket. En svart, pansret limousine av det sovjetiske pampemerket ZiL er kjørt frem.
130 tsjekkiske statister gjør seg klar til å hylde en ny selvutnevnt leder.
Tsjekkerne har neppe glemt fortiden.
- Selv om manuskriptet er skrevet før man hadde tenkt på å spille inn filmen i Tsjekkia, følte jeg det selv da jeg sto der på talerstolen og så ut over den kuede folkemassen og mot tribunen med den lojale fiffen som ropte hurra på kommando. Bildet ble komplett av at det er Gustav Husaks egen bil jeg ble kjørt i, sier Sverre Anker Ousdal.
Høy snublefaktor
Men tsjekkerne tar det kalde gufset med varm latter. De har møtt Fritjof Fomlesen og skjønt det hele forlengst. Den snublende komikeren skal befri dem fra åket. Med latter skal verden reddes.
- Dette blir en film med høy snublefaktor, sier Lars Vik, Fomlesen selv. - Her skal det være masse gags og en eventyraktig historie som barn kan more seg over, og så et annet lag de voksne forstår mer av og kan more seg over.
Skuespilleren som skapte den fomlete, stadig fallende figuren Fritjof Fomlesen for Grenland Friteater for over ti år siden og er TV-vist i 16 land, herjer nå i Cesky Krumlov. I Petter A. Fastvolds filmkomedie etter manus av Arthur Johansen kommer den arbeidsløse advokat Fomlesen til Kattesand, hvor byens kattehatende maktmenneske Rex Dobbermann sammen med hjelperne Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) har fanget alle kattene for å skape marked for mekaniske leketøyshunder. Fomlesen snubler inn til kattenes forsvar, og sannelig blir det ikke litt fomlete romanse med Rex'ens datter (Henriette Steenstrup).
I snart to uker har Fomlesen vært i filmaction i den tsjekkiske middelalderbyen. Innbyggerne begynner å kjenne ham. Smil og latterkuler sitter løst når han kosesnubler inn blant statistene, letter på sin snodige, maltrakterte hatt (én av fem like) og dytter på dem Fritjof Fomlesens, eller Freddie Fumblebodys, visittkort - på tsjekkisk.
Begavet
- Det er veldig fint å spille med lokalbefolkningen her, sier Lars Vik. - Dette er folk som ikke har noe forhold til Fomlesen fra før, men de skjønte fort at jeg i filmen skal være figuren som prøver å redde byen deres fra den slemme skurken. Før opptakene forleden overdrysset de meg med gaver, bøker, hjemmetørkede frukter og godterier.
- Funksjonen min er å være filmens "bad guy", sier Sverre Anker Ousdal. - De store dyp i Dobbermanns sjelsliv har jeg ikke vært på jakt etter. Det gjelder ikke bare å være en karikatur, men å være en farlighet som kan skremme barn litt, men samtidig ikke for mye.
- Modell for komedie-diktatoren?
- Pinochet, kanskje. Han er en riktig dobermann-pinscher.
- Jeg så for meg Gene Hackmans Lex Luthor i den første "Superman"-filmen, sier regissør Fastvold. - Men det er ikke Hackman, det er Sverre Anker.
Fastvold debuterer som spillefilmregissør med "Fomlesen i kattepine". Han er regiutdannet fra Dramatiska Institutet i Stockholm og har blant annet regissert den første "Asylet"-serien og en serie "Offshore"-episoder for NRK.
Ikke helt stum
- Det som er spesielt morsomt ved å jobbe med "Fomlesen i kattepine", er at man setter en stumfilmfigur i en dramatisk setting. Jeg tror ikke det er prøvd så mye før, sier Fastvold, som likevel har bestemt seg for at Fomlesen igjen skal få stemme.
- Men han sier ikke så mye. Han blir stadig avbrutt.
Men hvorfor Fomlesen i Tsjekkia? Han er jo stadig vekk norsk. Cesky Krumlov ble valgt som innspillingssted fordi man ikke fant et egnet sted i Norge, ifølge filmprodusent Aage Aaberge i Yellow Cottage. Selv om Kattesand skal være en norsk småby, ville man ha litt eventyrpreg og noe så unorsk som et idyllisk, lukket torv.
Fomlesen selv er storfornøyd, der han tørrtrener på vaklende ben og slingrende sykkel rundt i middelalderbyens brosteinssmug.
- Jeg må se på hvilke snublemuligheter som finnes. Her er det masse skjeve brosteiner, trapper og gelendre å snuble i. Dette er ekte hus og ekte rekkverk. En location gir mye bedre muligheter for gags enn et studio eller en scene.
- Vil Fomlesen makte å snuble gjennom en hel spillefilm og likevel komme ned på bena?
- I utgangspunktet var jeg skeptisk til filmen, men nå ser jeg muligheter til å fordype meg i figuren og male den med flere farver. Arthur Johansen, som har skrevet manuskriptet, har hele tiden vært flink til å ta med seg innspill fra meg. Jeg føler at manuset gir meg de små lommene som trengs for at jeg også kan gjøre mine spontane gags på filmsettet. Men jeg er gått til filmen med stor ydmykhet. Det er et stort skritt fra Grenland Friteater og turnéer rundt omkring til å dra med et svært filmteam til Tsjekkia og et budsjett på nesten 26 millioner kroner.
Det blir mer enn Tsjekkia for Fomlesen og teamet. I begynnelsen av februar flytter de til en nedlagt fabrikkhall på Rjukan og senere til Norsk Films studio på Jar.
Filmen skal være premièreklar til jul.
"Forenklet soldatberetning i Risør"
Forenklet soldatberetning i Risør
Idar Karevold, Aftenposten papirutgave, 26. juni 1999
Visse temaer er alltid like aktuelle. Da Igor Stravinskij oppdaget at de store ensemblenes tid var forbi, vendte han blikket til frem-førelser i mindre format.
Det var krig i Europa, og ballettkomponisten måtte se seg om etter andre oppgaver og nye samarbeidspartnere. Den russiske ballett var ikke tilgjengelig og med sine mange aktører heller ikke håndterlig som turnéensemble på et kontinent i krig.
Dessuten herjet spanskesyken. Den etter hvert så berømte komponisten følte seg selv temmelig isolert i Sveits. Sammen med forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz og maleren René-Victor Auberjonois ble «Historien om en soldat» utviklet, og det er i ettertid et av komponistens hyppigst fremførte verker.
Aktuell Fremdeles er det aktuelt. Soldaten som labber hjem fra krigen til Stravinskijs marsjerende toner, kan strengt tatt komme fra hvilken som helst krig. Han vil bare treffe sine kjente og kjære. I den tilstanden er han sårbar for innhugg fra omgivelsene, og han lar seg lett manipulere. I Ramuz og Stravinskijs beretning er Djevelen manipulatoren.
Historien er ikke spesielt original. Den har islett av russisk eventyrverden og den gamle Faust-myten. Det som gjør den uimotståelig er Igor Stravinskijs musikk med spissformuleringer av humor og ironi. Den haltende soldaten med åpenbare karakterbrister presenteres i innledningstaktene med sin nypolerte fasade. Han spiller sin fiolin på gebrekkelig vis og er preget av livets narraktighet.
Stykket er en beretning om lurendreieriet som fundamentet for menneskelige misforståelser og destruksjon. Djevelen overlister stadig soldaten til tross for at denne er klar over at han er blitt overlistet. Bare på ett punkt taper Djevelen sin makt, når han utsettes for musikkens betvingende kraft og må hengi seg til den. Endelig slått er han imidlertid ikke, og han venter tålmodig ved neste korsvei i den evige runddansen etter å nå sine mål.
Ousdal
Stravinskijs verk er skrevet for et instrumentalensemble, en forteller og to dansere. De forskjellige aktørene gir muligheter til å spille ut bredden i idétilfanget, og de gir også anledning til å brette ut de mange skiktene i historien. Den er flerdimensjonal og bør oppleves i det perspektivet.
I Risør kulturhus torsdag var skuespiller Sverre Anker Ousdal fortelleren, og han gjorde det kunststykket å profilere aktørene på en måte som nettopp fremkalte forståelsen av det mangesidige.
Ingen dansere var med, og det var svakheten ved produksjonen.
Men Ousdal spilte på et stort register og fikk ved stemmens bruk aktørene til å fremstå som listige, naive, grådige og smarte.
Stykket ble et drama med en resitatør og et stjernespekket instrumentalensemble som kontrapunktisk referansegruppe med ansvar for det musikalske. Det djevelske spill og det djevelske marerittet, den alltid nærværende og alltid ventende og slu manipulatoren vibrerte med i hele fremstillingen. Det besnærende ved fremførelsen i Risør lå i den kunstneriske vibrasjonen der det dagsaktuelle ved stykket ble synlig. Ousdals hemningsløse karakteriseringsevne satte fokus på det djevelske spillet. Vel var det et savn at musikken som tross alt ble skrevet av en av århundrets største ballettkomponister, ikke ble realisert på tilsiktet måte i koreografert dans. Det ville sammen med en tolkning som den Ousdal la opp til, ha løftet fremførelsen opp mot det optimale. Musikalsk var den i mange henseender svært bra. Siden «Historien om en soldat» ble til, har mange i Europa beveget seg fra krigens skjeve marsj mot noe som har vært å forstå som håpet om noe bedre. Det djevelske spillet har imidlertid alltid ført soldaten tilbake til utgangspunktet.
Kanskje har det ikke i soldatens øyne i første omgang vært duket for en ny krigsskueplass, men det har vist seg at den aldri har vært langt borte. Fremførelsen under Risør Kammermusikkfest var en påminnelse om aktualiteten i stykket fra 1918.
Idar Karevold, Aftenposten papirutgave, 26. juni 1999
Visse temaer er alltid like aktuelle. Da Igor Stravinskij oppdaget at de store ensemblenes tid var forbi, vendte han blikket til frem-førelser i mindre format.
Det var krig i Europa, og ballettkomponisten måtte se seg om etter andre oppgaver og nye samarbeidspartnere. Den russiske ballett var ikke tilgjengelig og med sine mange aktører heller ikke håndterlig som turnéensemble på et kontinent i krig.
Dessuten herjet spanskesyken. Den etter hvert så berømte komponisten følte seg selv temmelig isolert i Sveits. Sammen med forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz og maleren René-Victor Auberjonois ble «Historien om en soldat» utviklet, og det er i ettertid et av komponistens hyppigst fremførte verker.
Aktuell Fremdeles er det aktuelt. Soldaten som labber hjem fra krigen til Stravinskijs marsjerende toner, kan strengt tatt komme fra hvilken som helst krig. Han vil bare treffe sine kjente og kjære. I den tilstanden er han sårbar for innhugg fra omgivelsene, og han lar seg lett manipulere. I Ramuz og Stravinskijs beretning er Djevelen manipulatoren.
Historien er ikke spesielt original. Den har islett av russisk eventyrverden og den gamle Faust-myten. Det som gjør den uimotståelig er Igor Stravinskijs musikk med spissformuleringer av humor og ironi. Den haltende soldaten med åpenbare karakterbrister presenteres i innledningstaktene med sin nypolerte fasade. Han spiller sin fiolin på gebrekkelig vis og er preget av livets narraktighet.
Stykket er en beretning om lurendreieriet som fundamentet for menneskelige misforståelser og destruksjon. Djevelen overlister stadig soldaten til tross for at denne er klar over at han er blitt overlistet. Bare på ett punkt taper Djevelen sin makt, når han utsettes for musikkens betvingende kraft og må hengi seg til den. Endelig slått er han imidlertid ikke, og han venter tålmodig ved neste korsvei i den evige runddansen etter å nå sine mål.
Ousdal
Stravinskijs verk er skrevet for et instrumentalensemble, en forteller og to dansere. De forskjellige aktørene gir muligheter til å spille ut bredden i idétilfanget, og de gir også anledning til å brette ut de mange skiktene i historien. Den er flerdimensjonal og bør oppleves i det perspektivet.
I Risør kulturhus torsdag var skuespiller Sverre Anker Ousdal fortelleren, og han gjorde det kunststykket å profilere aktørene på en måte som nettopp fremkalte forståelsen av det mangesidige.
Ingen dansere var med, og det var svakheten ved produksjonen.
Men Ousdal spilte på et stort register og fikk ved stemmens bruk aktørene til å fremstå som listige, naive, grådige og smarte.
Stykket ble et drama med en resitatør og et stjernespekket instrumentalensemble som kontrapunktisk referansegruppe med ansvar for det musikalske. Det djevelske spill og det djevelske marerittet, den alltid nærværende og alltid ventende og slu manipulatoren vibrerte med i hele fremstillingen. Det besnærende ved fremførelsen i Risør lå i den kunstneriske vibrasjonen der det dagsaktuelle ved stykket ble synlig. Ousdals hemningsløse karakteriseringsevne satte fokus på det djevelske spillet. Vel var det et savn at musikken som tross alt ble skrevet av en av århundrets største ballettkomponister, ikke ble realisert på tilsiktet måte i koreografert dans. Det ville sammen med en tolkning som den Ousdal la opp til, ha løftet fremførelsen opp mot det optimale. Musikalsk var den i mange henseender svært bra. Siden «Historien om en soldat» ble til, har mange i Europa beveget seg fra krigens skjeve marsj mot noe som har vært å forstå som håpet om noe bedre. Det djevelske spillet har imidlertid alltid ført soldaten tilbake til utgangspunktet.
Kanskje har det ikke i soldatens øyne i første omgang vært duket for en ny krigsskueplass, men det har vist seg at den aldri har vært langt borte. Fremførelsen under Risør Kammermusikkfest var en påminnelse om aktualiteten i stykket fra 1918.
"Lutter glede over å spille sukkersøt komedie"
Lutter glede over å spille sukkersøt komedie
Lars Keilhau, Aftenposten papirutgave, 27. juli 1999
- Bare tanken på å spille i «Sugar» gjør meg munter, stråler Sverre Anker Ousdal. Og ikke så hans medspillere spesielt deprimerte ut heller, da de møttes til første leseprøve i går.
Klemmer, varme håndtrykk og fornøyde sommersmil foran Chateau Neuf i går. For første gang møttes gjengen som skal forsyne Oslofolk med komedien «Sugar», og på plenen så det delvis ut som en fotosession for «Hvem, hva, hvor» i norsk komedie. Her var Mia Gundersen, Sven Nordin, Elsa Lystad og Nils Vogt. Og Finn Schau, som i hvert fall har veldig morsomme sønner. Og Sverre Anker Ousdal, som ikke akkurat har tråkket ned norske «sitcoms», men som likevel lett lot seg «lure» med i «Sugar».
- Det skal bli godt å spille komedie etter alt det tunge.
Og ikke minst slippe å være den som drar en tre timer lang forestilling.
Stort ensemble Tyggegummityggende står han svært så lett henslengt, i vente på at det 28 mann og kvinne sterke laget skal slippe inn i et Chateau Neuf som stadig er under oppussing. Turen blir kort, for her har man blant annet skrudd av vannet, så første leseprøve må finne sted på SAS-hotellet. Men 15. september bør alle spor av håndverkere være borte, for da sjøsettes «Sugar».
- Hadde stor sans for filmen «Some like it Hot» (som «Sugar» er bygget over), som jeg så første gang da jeg var ti år eller noe, sier Ousdal. Som i stykket spiller millionæren og playboyen Osgood Fielding.
- Jeg kommer ikke inn før i annen akt, og ser frem til å lene meg tilbake i godstolen med et whiskyglass og blunke til Nils Vogt. Og jeg gleder meg til pengene. Dette er nemlig langt bedre betalt enn det jeg ellers driver med!
- Men hvor mye farse-mennesker er du egentlig? Har komedie stor plass i hjertet ditt?
- Dette er ikke noe jeg kunne tenke meg å gjøre i fem år fremover, men jeg synes det er fantastisk å drive vekselbruk.
Ved siden av hovedrolleinnehaver Mia Gundersen, Marilyn Monroes «arvtager», er det de muntre herrer Nils Vogt og Sven Nordin som dominerer i «Sugar». Til stor del i kvinneklær.
- Det er ikke første gang, jeg har spilt kona di i ti minutter jeg, mimrer Vogt.
Det er et år siden de to gjorde noe sammen, og de medgir at det er trivelig å stå på samme scene igjen.
- Vi to har vel en egen kjemi. kjenner hverandre godt og tåler kritikk fra hverandre. Og vi ser særlig frem til «Sugar». Det er en klassiker, og som stykke kan jeg ikke skjønne at det ikke har kommet opp i Norge før.
- Dere får litt av hvert å passe på?
- Ja, her er det dans, sang og kostymeskift. De første forestillingene blir tøffe - det vil føles godt når rutinen kommer!
Lars Keilhau, Aftenposten papirutgave, 27. juli 1999
- Bare tanken på å spille i «Sugar» gjør meg munter, stråler Sverre Anker Ousdal. Og ikke så hans medspillere spesielt deprimerte ut heller, da de møttes til første leseprøve i går.
Klemmer, varme håndtrykk og fornøyde sommersmil foran Chateau Neuf i går. For første gang møttes gjengen som skal forsyne Oslofolk med komedien «Sugar», og på plenen så det delvis ut som en fotosession for «Hvem, hva, hvor» i norsk komedie. Her var Mia Gundersen, Sven Nordin, Elsa Lystad og Nils Vogt. Og Finn Schau, som i hvert fall har veldig morsomme sønner. Og Sverre Anker Ousdal, som ikke akkurat har tråkket ned norske «sitcoms», men som likevel lett lot seg «lure» med i «Sugar».
- Det skal bli godt å spille komedie etter alt det tunge.
Og ikke minst slippe å være den som drar en tre timer lang forestilling.
Stort ensemble Tyggegummityggende står han svært så lett henslengt, i vente på at det 28 mann og kvinne sterke laget skal slippe inn i et Chateau Neuf som stadig er under oppussing. Turen blir kort, for her har man blant annet skrudd av vannet, så første leseprøve må finne sted på SAS-hotellet. Men 15. september bør alle spor av håndverkere være borte, for da sjøsettes «Sugar».
- Hadde stor sans for filmen «Some like it Hot» (som «Sugar» er bygget over), som jeg så første gang da jeg var ti år eller noe, sier Ousdal. Som i stykket spiller millionæren og playboyen Osgood Fielding.
- Jeg kommer ikke inn før i annen akt, og ser frem til å lene meg tilbake i godstolen med et whiskyglass og blunke til Nils Vogt. Og jeg gleder meg til pengene. Dette er nemlig langt bedre betalt enn det jeg ellers driver med!
- Men hvor mye farse-mennesker er du egentlig? Har komedie stor plass i hjertet ditt?
- Dette er ikke noe jeg kunne tenke meg å gjøre i fem år fremover, men jeg synes det er fantastisk å drive vekselbruk.
Ved siden av hovedrolleinnehaver Mia Gundersen, Marilyn Monroes «arvtager», er det de muntre herrer Nils Vogt og Sven Nordin som dominerer i «Sugar». Til stor del i kvinneklær.
- Det er ikke første gang, jeg har spilt kona di i ti minutter jeg, mimrer Vogt.
Det er et år siden de to gjorde noe sammen, og de medgir at det er trivelig å stå på samme scene igjen.
- Vi to har vel en egen kjemi. kjenner hverandre godt og tåler kritikk fra hverandre. Og vi ser særlig frem til «Sugar». Det er en klassiker, og som stykke kan jeg ikke skjønne at det ikke har kommet opp i Norge før.
- Dere får litt av hvert å passe på?
- Ja, her er det dans, sang og kostymeskift. De første forestillingene blir tøffe - det vil føles godt når rutinen kommer!
"Stor ståhei for Fomlesen"
Stor ståhei for Fomlesen
Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 14. desember 1999
- Vi må ha 140 000 besøkende på denne filmen, men jeg tror vi får minimum 300 000, sa filmprodusent Aage Aaberge i et tappert forsøk på å leke storkar fra Hollywood i går. Anledningen var lanseringen av filmen om Fritjof Fomlesen, men det blir liksom ikke helt Hollywood når stedet er Munkedamsveien i Oslo og hypen er finansiert av statlige filmbevilgninger.
Heiagjeng For hadde det vært på Sunset Boulevard, hadde neppe filmens femme fatale, og landets sjefblondine, Mia Gundersen, fått gå så påfallende uantastet som hun gjorde i går.
Da hadde heller ikke produsenten måtte leie inn heiagjeng til hovedrolleinnehaverne fra en av byens barnehager.
Men skitt au. Aaberge, utkledd i mafiamørk dress og solbriller midt i mørkeste desember, virket nesten skråsikker på at «Fomlesen i kattepine» blir en suksess når den kommer på over førti kinoer andre juledag.
Det skal i alle fall ikke mangle på markedsføring, han har 2,5 millioner kroner til det formålet - og alle med reklame-TV vil snart få se hva han mener.
Filmen har Lars Vik i hovedrollen som den stumfilminspirerte privatdetektiven. Sverre Anker Ousdal er hovedskurken, tyrannen Rex Dobbermann, som med hjelp av Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) forsøker å ta livet av alle kattene i byen. De tre skurkene er selv kraftig angrepet av hundegalskap.
Allergisk
Den djevelske planen skyldes Dobbermanns ønske om å selge flere syntetiske kosedyr, men hans datter Tess (Henriette Steenstrup) er skapkatteelsker, og allierer seg med Fomlesen for å redde de stakkars dyra.
På gårsdagens pressekonferanse kom det fram at Steenstrup i det sivile liv er katteallergiker, et faktum hun skjulte for filmkollegene av frykt for å miste rollen.
«Mer lekent»
Ousdal avviste at han hadde gått i kennel for forberede seg til å spille Dobbermann, og Mia Gundersen beroliget pressen ved å opplyse at han var svært lite aktiv da hun hadde løpetid.
Men blir det morsomt på kino?
- Dette er noe helt annet, mer lekent, enn en vanlig norsk film der man sitter og forsøker å se naturlig ut og ellers ikke gjør så mye, sa Ousdal.
Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 14. desember 1999
- Vi må ha 140 000 besøkende på denne filmen, men jeg tror vi får minimum 300 000, sa filmprodusent Aage Aaberge i et tappert forsøk på å leke storkar fra Hollywood i går. Anledningen var lanseringen av filmen om Fritjof Fomlesen, men det blir liksom ikke helt Hollywood når stedet er Munkedamsveien i Oslo og hypen er finansiert av statlige filmbevilgninger.
Heiagjeng For hadde det vært på Sunset Boulevard, hadde neppe filmens femme fatale, og landets sjefblondine, Mia Gundersen, fått gå så påfallende uantastet som hun gjorde i går.
Da hadde heller ikke produsenten måtte leie inn heiagjeng til hovedrolleinnehaverne fra en av byens barnehager.
Men skitt au. Aaberge, utkledd i mafiamørk dress og solbriller midt i mørkeste desember, virket nesten skråsikker på at «Fomlesen i kattepine» blir en suksess når den kommer på over førti kinoer andre juledag.
Det skal i alle fall ikke mangle på markedsføring, han har 2,5 millioner kroner til det formålet - og alle med reklame-TV vil snart få se hva han mener.
Filmen har Lars Vik i hovedrollen som den stumfilminspirerte privatdetektiven. Sverre Anker Ousdal er hovedskurken, tyrannen Rex Dobbermann, som med hjelp av Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) forsøker å ta livet av alle kattene i byen. De tre skurkene er selv kraftig angrepet av hundegalskap.
Allergisk
Den djevelske planen skyldes Dobbermanns ønske om å selge flere syntetiske kosedyr, men hans datter Tess (Henriette Steenstrup) er skapkatteelsker, og allierer seg med Fomlesen for å redde de stakkars dyra.
På gårsdagens pressekonferanse kom det fram at Steenstrup i det sivile liv er katteallergiker, et faktum hun skjulte for filmkollegene av frykt for å miste rollen.
«Mer lekent»
Ousdal avviste at han hadde gått i kennel for forberede seg til å spille Dobbermann, og Mia Gundersen beroliget pressen ved å opplyse at han var svært lite aktiv da hun hadde løpetid.
Men blir det morsomt på kino?
- Dette er noe helt annet, mer lekent, enn en vanlig norsk film der man sitter og forsøker å se naturlig ut og ellers ikke gjør så mye, sa Ousdal.
"'Blodsbånd' øyeblikkelig TV-klassiker"
"Blodsbånd" øyeblikkelig TV-klassiker
Per Haddal, Aftenposten papirutgave, 13. mars 1998
NRK-Fjernsynet: BLODSBÅND Norsk TV-drama Regi: Leidulv Risan, med Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen
Norsk TV-serie av første melodramatiske klasse, med Sverre Anker Ousdal som ypperlig ankermann
Leidulv Risan har i sine filmer, som "Krigerens hjerte" og "Pakten", vist upåklagelig vilje til å arbeide med skuespillere på aller øverste kvalitetsnivå, som Anneke von der Lippe, Robert Mitchum, Erland Josephson og Espen Skjønberg.
Dårligere er ikke valgene til denne miniserien på fire episoder som anmelderen allerede etter første episode drister seg til å utrope som en øyeblikkelig TV-klassiker.
Og det gjøres selv om regissør og manusforfatter Risan skulle komme til å rote seg litt vekk underveis.
Elevert melodrama
"Blodsbånd" er altså klassiker i norsk TV-drama, vel å merke i nyere avdeling. Det vil si at serien nærmer seg såpeoperaen når det gjelder tilgjengelighet, uten at det blir kitsch av det. Her er melodramaets kvaliteter i dempet utgave. Det vil si at det er lov å gråte, slik dagens kinofilm forlanger. Vi ser altså ingen helt nådeløs psykologisk eller sosial realisme som føres til sin aller ytterste konsekvens hva svart smerte angår. Dette myknes, formes med mildere hånd, tross alt. Genren er moderlig:
Gråt, lille venn! Det er snart over nå.
Risans eleverte melodrama vil tiltale svært mange, med sin tilsynelatende virkelighetsnærhet: karrière, skilsmisse og narkomani i neste generasjon. Ousdal er den ekstremt vellykkede medisinprofessoren som mottar ærespris og samme dag får vite at sønnen fra første ekteskap nesten har drept seg selv i narkotikarus. Faren styrter til sin forsømte gutt i Kristiansand og forsøker å rette på det gale. Galere og galere blir det, om det aldri så mye utspiller seg i dagens velstands-Norge. Samtidsproblemer gir avtrykk i fiksjonen, selv om fiksjonen altså ikke beveger seg over et altfor vidt register.
Her er det først og fremst Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen som foredler et velskrevet materiale. I "Kristin Lavransdatter" leverte Ousdal en av de mest velformede prestasjoner i norsk 1990-talls-film. Hans hovedrolle i "Blodsbånd" er antagelig det beste som er gjort i norsk TV-drama, stadig nyere avdeling, i det samme tiår.
Ruvende Ousdal
Den ruvende Ousdal har et massivt, nesten påtrengende nærvær uten at det dominerer i den grad at de andre figurene blir borte. Selv om den plutselig utbrente professoren blir mer og mer forgremmet, er det intet nidportrett han utsettes for. Med sitt illustrative kroppsspråk forsvarer Ousdal figuren på turen utenfor fellesskapet, uten å unnskylde.
Holmen holder også høyeste kvalitet, i interiørene fra et familieliv i sterke svingninger, stram kontroll i kaos. Det samme gjelder Ellen Horns førstehustru, det kokende indre koker aldri helt over. Den øvrige rolleliste klarer seg svært bra, den også.
Om Risan med "Pakten" ikke riktig visste å bruke skuespillerne på deres maksimale nivå, gjør han ikke den feilen om igjen. Her er nok av førsteklasses folk som er oppgaven voksen - som er å gjøre populærdrama uten at det blir banalt, om materialet aldri så mye kan virke slik.
Vi kan spå mye annet å glede seg kraftig over, for eksempel Arne Borsheims eksemplariske fotografering, som følger stemninger og forventninger med sikker sporsans.
Dette er en produksjon med kvalitet, rett og slett.
Også melodramaet kan virke merkelig autentisk når det utspiller seg i hjemmekjente miljøer, som Oslo og Kristiansand. Det er noe med "Blodsbånd", også for regissører og manusforfattere.
Per Haddal, Aftenposten papirutgave, 13. mars 1998
NRK-Fjernsynet: BLODSBÅND Norsk TV-drama Regi: Leidulv Risan, med Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen
Norsk TV-serie av første melodramatiske klasse, med Sverre Anker Ousdal som ypperlig ankermann
Leidulv Risan har i sine filmer, som "Krigerens hjerte" og "Pakten", vist upåklagelig vilje til å arbeide med skuespillere på aller øverste kvalitetsnivå, som Anneke von der Lippe, Robert Mitchum, Erland Josephson og Espen Skjønberg.
Dårligere er ikke valgene til denne miniserien på fire episoder som anmelderen allerede etter første episode drister seg til å utrope som en øyeblikkelig TV-klassiker.
Og det gjøres selv om regissør og manusforfatter Risan skulle komme til å rote seg litt vekk underveis.
Elevert melodrama
"Blodsbånd" er altså klassiker i norsk TV-drama, vel å merke i nyere avdeling. Det vil si at serien nærmer seg såpeoperaen når det gjelder tilgjengelighet, uten at det blir kitsch av det. Her er melodramaets kvaliteter i dempet utgave. Det vil si at det er lov å gråte, slik dagens kinofilm forlanger. Vi ser altså ingen helt nådeløs psykologisk eller sosial realisme som føres til sin aller ytterste konsekvens hva svart smerte angår. Dette myknes, formes med mildere hånd, tross alt. Genren er moderlig:
Gråt, lille venn! Det er snart over nå.
Risans eleverte melodrama vil tiltale svært mange, med sin tilsynelatende virkelighetsnærhet: karrière, skilsmisse og narkomani i neste generasjon. Ousdal er den ekstremt vellykkede medisinprofessoren som mottar ærespris og samme dag får vite at sønnen fra første ekteskap nesten har drept seg selv i narkotikarus. Faren styrter til sin forsømte gutt i Kristiansand og forsøker å rette på det gale. Galere og galere blir det, om det aldri så mye utspiller seg i dagens velstands-Norge. Samtidsproblemer gir avtrykk i fiksjonen, selv om fiksjonen altså ikke beveger seg over et altfor vidt register.
Her er det først og fremst Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen som foredler et velskrevet materiale. I "Kristin Lavransdatter" leverte Ousdal en av de mest velformede prestasjoner i norsk 1990-talls-film. Hans hovedrolle i "Blodsbånd" er antagelig det beste som er gjort i norsk TV-drama, stadig nyere avdeling, i det samme tiår.
Ruvende Ousdal
Den ruvende Ousdal har et massivt, nesten påtrengende nærvær uten at det dominerer i den grad at de andre figurene blir borte. Selv om den plutselig utbrente professoren blir mer og mer forgremmet, er det intet nidportrett han utsettes for. Med sitt illustrative kroppsspråk forsvarer Ousdal figuren på turen utenfor fellesskapet, uten å unnskylde.
Holmen holder også høyeste kvalitet, i interiørene fra et familieliv i sterke svingninger, stram kontroll i kaos. Det samme gjelder Ellen Horns førstehustru, det kokende indre koker aldri helt over. Den øvrige rolleliste klarer seg svært bra, den også.
Om Risan med "Pakten" ikke riktig visste å bruke skuespillerne på deres maksimale nivå, gjør han ikke den feilen om igjen. Her er nok av førsteklasses folk som er oppgaven voksen - som er å gjøre populærdrama uten at det blir banalt, om materialet aldri så mye kan virke slik.
Vi kan spå mye annet å glede seg kraftig over, for eksempel Arne Borsheims eksemplariske fotografering, som følger stemninger og forventninger med sikker sporsans.
Dette er en produksjon med kvalitet, rett og slett.
Også melodramaet kan virke merkelig autentisk når det utspiller seg i hjemmekjente miljøer, som Oslo og Kristiansand. Det er noe med "Blodsbånd", også for regissører og manusforfattere.
"Bånn gass - fikk Amanda"
Bånn gass - fikk Amanda
Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 30. august 1998
Haugesund (Dagbladet): Da Carl Jørgen Kiønig skulle ta imot sin Amanda, satt han i et lite jetfly fra Oslo. Der satt også Kjersti Elvik og Sverre Anker Ousdal. De rakk å ta imot sine, med noen minutters margin.
Det kunne blitt litt av et antiklimaks, med tre av Amanda-vinnerne i tynn luft over Sør-Norge da de skulle ha vært i Haugesund.
- Vi sa til hverandre at vi sikkert rakk festen etterpå. Men det gikk heldigvis fryktelig fort i bilen fra flyplassen, sa Sverre Anker Ousdal.
Han fikk Amanda som beste mannlige skuespiller for sin rolle i TV-serien «Blodsbånd». Seriens regissør Leidulv Risan fikk statuett han også, for beste TV-drama.
Bond-babe
De utgjorde ett av kveldens to prisvinnerpar, det andre var Kiønig og Elvik - som fikk sine priser for henholdsvis regi og kvinnelig hovedrolle i «Salige er de som tørster». Et valg som kom svært overraskende på dem begge to.
- Jeg var sikker på at «Brent av frost» skulle vinne, sa Kiønig.
Elvik hadde forberedt seg på å entre scenen - der selveste Pierce Brosnan sto - som en skikkelig Bond-babe; fyre av en salve med pekefingeren og blåse bort kruttrøyken etterpå.
- Men jeg hadde ikke nerver da jeg plutselig sto der, sa hun.
Og «plutselig» er det riktige ordet, for Elvik kom halsende inn i salen et halvt minutt før prisen skulle deles ut.
Lyst på en til
- Det gikk så fort at jeg rakk ikke tenke på noe. Men jeg er glad jeg husket å takke til Anne Holt, sa Elvik.
For det er hun som har skrevet bøkene som både filmen «Salige er de som tørster» og TV-serien «Blind gudinne» er basert på. Og nå må det vel bli en ny filmatisering?
- Det er klart jeg har lyst, sa Elvik.
- Men skal vi lage en ny film om politibetjent Hanne Wilhelmsen, så må det være et originalskrevet manus og ikke en bok, sa Kiønig og:
- Jeg har nevnt det for Anne Holt, ja.
Oppmuntring Men inntil videre har verken Kiønig eller Elvik flere film- og TV-jobber på gang. Han setter opp «Black Rider» på Det Norske Teatret, hun spiller Gerd i Nationaltheatrets oppsetting av «Brand».
Der spiller Sverre Anker Ousdal også - og det var kveldens forestilling på teatret som var årsaken til at de ikke kunne komme til Haugesund på annen måte enn med privatfly.
- Men det var absolutt verdt turen. Det er svært hyggelig å få en slik oppmuntring som Amanda, sa Ousdal, som har en hjemme fra før.
Amanda vinnerne
Årets norske spillefilm «Salige er de som tørster», regi: Carl Jørgen Kiønig
Årets reklamefilm «Naken mann», regi: Kalle Åsbrand
Amandakomiteens gullklapper Maskør Siw Järbyn
Årets dramatiske fjernsyns-produksjon «Blodsbånd», regi: Leidulv Risan
Årets birolle Nils Ole Oftebro for «Thranes metode» Årets kvinnelige skuespiller Kjersti Elvik for «Salige er de som tørster»/«Blind gudinne»
Årets mannlige skuespiller Sverre Anker Ousdal for «Blodsbånd»
Amandakomiteens ærespris Egil Monn-Iversen
Årets film-manuskript Bent Hamer fot "En dag i solen" Amandakomiteens debutantpris Gørild Mauseth for «Brent av frost»
Årets dokumentarfilm «Leve blant løver», regi: Sigve Endresen
Årets underholdningsdrama for fjernsyn «Offshore», prosjektleder: Bitte Monn-Iversen
Årets kortfilm «Huset på Kampen», regi: Pjotr Sapegin
Amandakomiteens fagpris Klipper Inger Lise Langfeldt
Årets utenlandske film "Titanic"
Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 30. august 1998
Haugesund (Dagbladet): Da Carl Jørgen Kiønig skulle ta imot sin Amanda, satt han i et lite jetfly fra Oslo. Der satt også Kjersti Elvik og Sverre Anker Ousdal. De rakk å ta imot sine, med noen minutters margin.
Det kunne blitt litt av et antiklimaks, med tre av Amanda-vinnerne i tynn luft over Sør-Norge da de skulle ha vært i Haugesund.
- Vi sa til hverandre at vi sikkert rakk festen etterpå. Men det gikk heldigvis fryktelig fort i bilen fra flyplassen, sa Sverre Anker Ousdal.
Han fikk Amanda som beste mannlige skuespiller for sin rolle i TV-serien «Blodsbånd». Seriens regissør Leidulv Risan fikk statuett han også, for beste TV-drama.
Bond-babe
De utgjorde ett av kveldens to prisvinnerpar, det andre var Kiønig og Elvik - som fikk sine priser for henholdsvis regi og kvinnelig hovedrolle i «Salige er de som tørster». Et valg som kom svært overraskende på dem begge to.
- Jeg var sikker på at «Brent av frost» skulle vinne, sa Kiønig.
Elvik hadde forberedt seg på å entre scenen - der selveste Pierce Brosnan sto - som en skikkelig Bond-babe; fyre av en salve med pekefingeren og blåse bort kruttrøyken etterpå.
- Men jeg hadde ikke nerver da jeg plutselig sto der, sa hun.
Og «plutselig» er det riktige ordet, for Elvik kom halsende inn i salen et halvt minutt før prisen skulle deles ut.
Lyst på en til
- Det gikk så fort at jeg rakk ikke tenke på noe. Men jeg er glad jeg husket å takke til Anne Holt, sa Elvik.
For det er hun som har skrevet bøkene som både filmen «Salige er de som tørster» og TV-serien «Blind gudinne» er basert på. Og nå må det vel bli en ny filmatisering?
- Det er klart jeg har lyst, sa Elvik.
- Men skal vi lage en ny film om politibetjent Hanne Wilhelmsen, så må det være et originalskrevet manus og ikke en bok, sa Kiønig og:
- Jeg har nevnt det for Anne Holt, ja.
Oppmuntring Men inntil videre har verken Kiønig eller Elvik flere film- og TV-jobber på gang. Han setter opp «Black Rider» på Det Norske Teatret, hun spiller Gerd i Nationaltheatrets oppsetting av «Brand».
Der spiller Sverre Anker Ousdal også - og det var kveldens forestilling på teatret som var årsaken til at de ikke kunne komme til Haugesund på annen måte enn med privatfly.
- Men det var absolutt verdt turen. Det er svært hyggelig å få en slik oppmuntring som Amanda, sa Ousdal, som har en hjemme fra før.
Amanda vinnerne
Årets norske spillefilm «Salige er de som tørster», regi: Carl Jørgen Kiønig
Årets reklamefilm «Naken mann», regi: Kalle Åsbrand
Amandakomiteens gullklapper Maskør Siw Järbyn
Årets dramatiske fjernsyns-produksjon «Blodsbånd», regi: Leidulv Risan
Årets birolle Nils Ole Oftebro for «Thranes metode» Årets kvinnelige skuespiller Kjersti Elvik for «Salige er de som tørster»/«Blind gudinne»
Årets mannlige skuespiller Sverre Anker Ousdal for «Blodsbånd»
Amandakomiteens ærespris Egil Monn-Iversen
Årets film-manuskript Bent Hamer fot "En dag i solen" Amandakomiteens debutantpris Gørild Mauseth for «Brent av frost»
Årets dokumentarfilm «Leve blant løver», regi: Sigve Endresen
Årets underholdningsdrama for fjernsyn «Offshore», prosjektleder: Bitte Monn-Iversen
Årets kortfilm «Huset på Kampen», regi: Pjotr Sapegin
Amandakomiteens fagpris Klipper Inger Lise Langfeldt
Årets utenlandske film "Titanic"
Subscribe to:
Posts (Atom)
