"Richard II" på Torshovteatret III: Maktens ansikter
Teater er utvikling. Som den flyktigste og mest spontane og sosiale av alle kunstarter må en oppsetning hver aften skapes på ny. Over tid kan den utvikle seg - positivt eller negativt; prinsipielt er den aldri statisk.
Steinar Wiik, Aftenposten papirutgave, 10. mai 1984
Dog hører det til sjeldenhetene at man kan iaktta en så bevisst utvikling som tilfellet er og har vært med oppsetningen av William Shakespeares "Richard II" på Teatret på Torshov, et på mange måter ganske enestående eksperiment i norsk teaterhistorie. 6. og 7. januar hadde Torshovteatret norgespremiere på "Richard II" i to versjoner.
En rekke av skuespillerne byttet roller - i første rekke alternerte Bjørn Floberg og Sverre Anker Ousdal i titelrollen og rollen som Henrik Bolingbroke.
Resultatet var særegent selv om der ikke var noen forskjell som mellom natt og dag, utdypet de to versjonene hinannen og viste dertil en dristig vilje og ærgjerrighet. Og "Richard II" ble en meget fortjent kunstnerisk seier for teatret.
Faktisk er oppsetningen også blitt en publikumssuksess større enn man hadde våget å håpe. Den har vært spilt for røde lykter og er nu forlenget frem til midten av juni, vekslende med Shakespeares "Johan uten land".
Forlengelsen har nødvendiggjort et par rolleovertagelser.
På nypremieren tirsdag hadde Jan Ø. Wiig overtatt Bolingbrokes rolle, mens OleJørgen Nilsen gestaltet Hertugen av York.
Dette er altså den tredje - og forøvrig også siste - versjon av "Richard II" ; heri spiller Bjørn Floberg titelrollen uten at Wiig og han skal alternere i de to bærende roller.
Det var gledelig å gjense denne oppsetning, som er blant dem jeg har hatt aller størst utbytte av denne sesong. Selvsagt har den forandret seg over tid - i positiv retning. Ikke så å forstå at den umiddelbart var uferdig. Men efter vel 70 oppførelser har den fått en enda større smidighet og balanse, uten at den dermed har mistet noe av sin friskhet. En bevisst prosess som "Richard II" her har vært, har åpenbart vært fruktbar og stimulerende for ensemblet.
Jan Ø. Wiig viser oss enda ett av maktens mange ansikter. Mens Ousdals Bolingbroke var charmant og rettferdighetssøkende, var Flobergs farligere fordi han var mere konsentrert om makten som sådan. Wiigs Bolingbroke er relativt forskjellig - han spiller ham med en iskold intelligens og beregning som nok gjør ham til den aller farligste av de tre. OleJørgen Nilsen bevarer med sikkerhet de samme karakterkomiske trekk som gjorde Joachim Calmeyer så sentral.
Det øvrige ensemble har klart å holde på sine mange fine nyanser og er stadig uhyre samspilt - denne oppsetning er under Stein Winges sikre ledelse i ekstra grad et stykke ensemblekunst.
Torshov står sentralt i norsk teater.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment